fredag 27. juni 2008

Rose som rådyrene elsker



Foto: Kow d.e. juni 2008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Familien er glad i denne rosen. Det er rådyrene også. Men denne sommeren har den fått stå i fred.

Mytene vil ha det til at rådyrene ikke spiser gule blomster. Denne "sannheten" kan avlives her og nå.
Jeg har sett rådyr stå og gumle med gule blomster ut av begge munnviker. Og min gule rose, er de ekstra glad i.
Først og fremst knoppene, men også utsprungne roser og nytt og gammelt bladverk går ned. Ja, til og med stilker. Med torner og det hele.
Dessverre er merkelappen med rosens navn blitt borte. Jeg vet derfor ikke hva den heter, men den begynner blomstringen i juni og remonterer hele sommeren. Den dufter svakt.
Hver blomst står ikke så lenge, og den tåler regn dårlig, men den fornyer seg altså stadig, og kan derfor holdes pen ved kniping og fjerning av blomster som ikke er så dekorative lenger.

Weigela i regn og blåst

Foto: Kow d.e. juni 2008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne Weigelaen er mer enn 20 år gammel og står utsatt til, men blomstrer overdådig. Og mot alle odds.

Weigela skal stå lunt. Sier "ekspertene". Og hagelitteraturen.
Det gjør ikke Weigelaen i min hage. Og den ser ikke ut til å ta skade av det.
Går man et par skritt til venstre for busken, har man utsikt ut over Oslofjorden.
Busken står derfor meget utsatt.
Verst var det da hagen var nyanlagt for mellom 20 og 25 år siden. Senere har en Rosa rugosa vokst seg til og skaffet et visst ly på den ene siden og framsiden, men sønnavinden tar fortsatt godt tak der den står.
Og det ser det ut til at den tåler. Man skal ikke alltid la "ekspertene" begrense ens handlingsfrihet.
Prøv og gjør egne erfaringer, er mitt råd.

onsdag 25. juni 2008

Orientvalmuer - vakre, men kortvarige

Foto: Kow d.e. juni 2008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Orientvalmuene er vakre - så lenge det varer. Dessverre står de ikke så lenge.

Valmunene er vakre, men blomstrer fort av.

Dessuten klarer de ikke å stå oppreist uten hjelp. De legger seg ut over. Penest blir det, hvis de er omgitt av vekster som har kraft til å stå i mot og til å støtte dem opp. Hvis ikke må de bindes opp.

Jeg har dem stående i et åpent staudebed uten bakvegg. Der har de selv bestemt at de skal stå. Når jeg - som i år - har forsømt meg, og stolt på naturen, får jeg et bed hvor vekstene omkring må kjempe for plass og lys og luft.

Pertentlig er det ikke, men frodig. Man kan kanskje si at bedet lever sitt eget liv. På naturens egne premisser.

Parkslirekne?

Foto: Kow d.e. mai 2008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Planta på bildet har en utrolig vekstkraft og lager god skygge på solvarme dager. Men hva heter den?

Ved garasjeveggen har vi et under av en plante. Den visner helt ned om høsten og vinteren, men kommer på ny fra rota hver vår og vokser seg 3 meter høy. Eller mer.
Den har kraftig bladverk, og stenglene er innhule med "skjøter" hver 15. eller 20. centimeter.
Den setter mange rotskudd som dukker opp på de mest uaønskede steder, flere meter fra morplantene.
Planta står inntil grunnmuren mot garasjen, og jeg tenker med gru på hvor de rotskuddene er, som ikke stikker opp.
Jeg har hatt planta i mer enn 20 år. Heldigvis har ingen røtter eller skudd dukket opp i veggen eller gjennom gulvet inne i garasjen. Foreløpig.

Parkslirekne?
Jeg lurer på om det kan være en parkslirekne.
Jeg har søkt i hagebøker og funnet beskrivelser som kan passe, men ingen bilder slik at jeg med sikkerhet kan fastslå hvilken vekst dette er.
Hvis noen som leser dette, er sikre i sin sak og kan gi meg navnet, hører jeg mer enn gjerne fra dere.

Gullklematis - dekorativ, men plagsom

Foto: Kow d.e. 2007 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklamatisen tar seg til rette. Her har den med sine gammelmannshoder satt seg godt til rette på hagekrakken.

Gullklematis er dekorativ - både den korte stunden den står i blomst, og når den har satt frø. Men kan være plagsom. De lette frøene havner over alt, og slår rot. Den har en utrolig spireevne.
Noen steder lar jeg den stå, men enkelte andre steder luker jeg den som jeg luker ugress.
Ellers ville den overta hver eneste tilgjengelige, bare jordflekk i nærheten.

tirsdag 17. juni 2008

Min hage

Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene og se større versjon


Slik ser det ut i Skorkebergåsen om våren ...


... og slik kan det se ut om vinteren. Noen ganger er det så mye snø at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av den.

Jeg bor i Drøbak.
Ikke i Gamle Drøbak, men i den delen av Frogn kommune som er erklært som by.
Likevel bor vi ikke urbant. Vi bor landlig med skogkledt tomt på østsiden og utsikt over Oslofjorden mot sør.
Noen vil ha det til at det er vindfullt her. Jeg klager ikke. Ikke plantene mine heller. De tåler vintrene og ser ut til å trives i den varme årstiden. Noen har jeg plantet i ly av hekker, busker og trær, mens andre ser ut til å sette pris på luftingen fra sjøen. Som jeg.
Hvilken klimasone vi bor i, er jeg ikke så opptatt av.
Jeg prøver det jeg har lyst på. Og plass til.
Plass skorter det på etter hvert. Jeg er nemlig slik at jeg har vondt for å fjerne planter som har sådd seg eller som beveger seg ut over den tilmålte plassen med utløpere og rotskudd. I stor grad er det derfor naturen selv som avgjør hvordan hagen skal se ut.
Men noen ganger kommer jeg med spaden og gjør kort prosess. På linljekonvall som har fortrengt alt annet fra et hjørne av staudebedet, eller scilla og andre løkplanter som formerer seg slik at det knapt er jord mellom løkene.
Jeg liker stauder. Helst gammeldagse. Selv om de blomstrer kortere. Peoner, liljer, iris, ulike campanulasorter, brennende kjærlighet, hestemynte. løytnantshjerte, floks, asters, vårvortemelk, svineblom og orientvalmuer får lov til å sette sitt preg på staudebedet. Mens kjempekonvaller og Fagerfredløs blir sett på med noe større skepsis når de ubeskjedent tar for seg av plassen.
Sommerblomster opptar en mindre plass i min hage. Men de er der.
Kjøkkenhagen er et kapittel for seg. Den ligger på nordsiden av huset. Sådde planter har derfor ikke ideelle forhold, men urtene får visst det lyset de trenger. De er store og frodige og formerer seg villig.
Alt dette - og mer til - skal jeg fortelle om her i Hagekroken.
Hvis du er interessert, så kikk innom.

Velkommen til min hage

Min mor i en av de hyggelige sittekrokene hun har laget i hagen sin. Hun arbeidet i hagen til hun var 95. Nå nærmer hun seg 97 og har måttet legge bort spade og rive.

Jeg er en pasjonert hagedyrker.

Trolig ligger det i genene. Min far var hagemann hele livet. Da hans foreldre, Bolette og Karl Winther, bygde huset Solvang i Skjeberg i 1905, anla de straks en stor hage med frukttrær, bærbusker, hekker, grønnsaksenger og blomsterbed. De plantet til og med "lysthus" på gårdsplassen.

Både Bolette og Karl var aktive i hagen, men min far var ikke gammel før han overtok ansvaret for deler av hagen og anla stadig nye rabatter for blomster og grønnsaker. Og da han i 1939 flyttet inn i sitt eget hus med skogtomt, tok han straks fatt på arbeidet med å omdanne den til nytte- og prydhage.

Under krigen ble det mye nytte og mindre pryd. Og i de første fredsårene drev han regelrett gartneri og solgte blomster, grønnsaker og poteter, før han igjen gikk over til å drive hagebruk på hobbybasis.

Da han døde - bare 61 år gammel - tok min mor over. Hun er nok også arvelig belastet. Da foreldrene hennes i 1918 kjøpte eiendommen Fjellberg på Yven i Tune, kjøpte de samtidig en stor hage som inneholdt et stort antall frukttrær. Noen ganske alminnelige, men også flere som var podet slik at de bar flere forskjellige slags frukt på samme stamme.

Et espaliert pæretre på vestveggen var spesielt spennende. Med årene vokste det slik at vi kunne plukke pærer fra et vindu i 2. etasje. Pærene var store og saftige og holdt seg lenge ut over vinteren.

En av min mors brødre innførte blomsterdyrking i hagen. Det var ikke lett i en hard leire som ble som betong når den tørket. Men huset hadde utedo og familien holdt høner så tilgangen på naturgjødsel var god. Resultatet ble roser, stauder og sommerblomster som vakte beundring.

Grønnsakene tok min mormor, Charlotte, og morfar, Olaf Andreassen, seg av. Både inne i hagen og i en parsell i en leirbakke like utenfor.

Senere anla Olaf et drivhus. Det plasserte han i en veg som han kjøpte og la til hagen. Der skulle det i følge teorien ikke kunne vokse noe som helst, men Olaf gravde ut den steinholdige veggrunnen og fylte på med god jord, og fikk store avlinger av tomater og agurker.

Og tobakk. Han røykte pipe og sigarer og lagde både pipetobakken og sigarene selv.

Også min mor hadde m.a.o. fått med seg noen "hagegener" fra sine foreldre. Så da hun ble enke, tok hun ikke bare over hagen etter min far, men hun utviklet den i samsvar med sine preferanser og behov. Dette fortsatte hun med til hun ble nærmere 95 år. Da måtte hun legge bort spade og rive.

Men da tok min søster over. I dag er det hun som holder hagen ved mitt barndomshjem i hevd.

Også mine to brødre har hager til nytte og glede. Både for dem selv og familien - og omgivelsene.

Så jeg er nok sterkt arvelig belastet.

Hva denne belastningen har ført til, skal jeg etter hvert redegjøre for på denne nettsiden. Til glede for meg selv - og forhåpentlig for noen andre.

Velkommen til min hage!