torsdag 9. juni 2011

Barndommens hage selges

Foto: Kow d.e. 09062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Værbitt etter å ha stått ute året rundt etter at min mor måtte gi opp hagearbeidet, har krakken under syrinen nå funnet ny plass på vår gårdsplass. Flere av de nyplantede staudene i bedet bak og blomsterpottene ved siden av krakken, er rotskudd fra barndommens hage som nå skal selges.


17. juni 2008 åpnet jeg denne bloggen; bl.a. med et bilde av min mor på en krakk på en av sitteplassene hun hadde laget seg i hagen sin.
Hun fikk et langt liv og var frisk lenge.
Hun arbeidet i hagen til hun var 95.
Kort etter at hun hadde fylt 99 år i fjor høst, døde hun.
Da hadde hun vært enke og hatt ansvaret for hagen i mer enn 35 år.

Barndomshjemmet selges
Nå er mine søsken og jeg i ferd med å selge barndomshjemmet.
Jeg har tatt vare på krakken som min mor satt på da det første bildet på denne bloggen ble tatt.
Og jeg har sikret meg rotskudd og avleggere av noen få av staudene i barndommens hage.
De er selvfølgelig ikke fra den tiden da jeg var barn og ungdom der - for 50-60 år siden.
Likevel har de affeksjonsverdi fordi de representerer de plantene som min mor - og deretter i noen år min søster - har stelt og gledet seg over.

Nye eiere
Nå skal det bli spennende å se hva nye eiere vil gjøre med hagen.
Med staudebedet, prydbuskene, frukttrærne og bærbuskene.
Og med de store grantrærne som min far plantet som små trær for mange år siden for å "rettferdiggjøre" eiendommens navn "Granheim" etter at han hadde måttet felle de opprinnelige gran- og furutrærne som ble for store for en villahage på omlag 1 mål.
Nå er det nok disse kjempenes tur til å gå i bakken.

Nostalgisk, men ikke trist
Man blir litt nostalgisk når et blad i livets bok skal vendes.
Men det er egentlig ikke trist å tenke på at jeg vil miste adgangen til barndomshjemmet for alltid, og på at fremmedede skal omforme hus og hage etter sine behov og sin smak.
Egentlig er det naturlig.
En etappe i livets løp er tilbakelagt.
Det fysiske nærværet brytes, men minnene lever.
Gode minner fra barndommens hage.
Som nå kanskje skal bli barndomshage - og gi varige minner - til nye barn.
Mens jeg steller det som en gang var mine voksne barns barndomshage.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Vakkert skrevet, og så sant! Minnene er noe man bærer medseg videre, uavhengig av de fysiske ting.

Mvh UnaCita

winther sa...

Mange takk, UnaCita.