Foto: Kow d.e. 08052012
©
Klikk på bildet for
å se større versjon
Sammenstøtet med vindusruta resulterte i brukket nakke.
Vi har tre store vindusruter og mange ganske alminnelige.
Dessverre hender det minst et par ganger hvert år at fugler kolliderer med rutene.
Både de store og de mindre.
Noen ganger slipper fuglen fra det med skrekken og kan berge seg unna katter og skjærer ved egen hjelp.
Andre ganger må vi tre til og ta hand om den forulykkede for å gi den beskyttelse til den igjen er i stand til å klare seg på egen hånd.
Men de aller fleste gangene ender det fatalt.
Enten ved at fuglen dør momentant, eller ved at en av områdets mange katter - eller skjæra - kommer først og forsyner seg av det fristende måltidet.
Naturens orden, men ...
Egentlig skjer det i samsvar med naturens orden og er ikke noe å forarges over.
Mennesket er også kjøtteter.
Likevel liker jeg ikke tanken på at en av mine små venner skal bli fortært av en glupsk katt.
Eller av skjæra.
Det er ikke et spørsmål om etikk, men om estetikk.
Da jeg kikket ut av vinduet for å se hva som hadde skjedd, satt en av de mange skjærene som holder til i vår hage og i vårt nabolag, allerede ved siden av den omkomne fuglen.
Skjæra fløy sin veg da jeg banket i vinduet, men slo seg ned i furubeplantningen ikke så langt unna - ferdig til å vende tilbake når faren var over.
Mens jeg gikk ut for å undersøke om fuglen fortsatt levde, stod min kone for sikkerhets skyld i vinduet og så avskrekkende ut.
Det store kretsløpet
Men fuglen var død.
Den hadde ikke tålt det ublide møtet med glassruta.
For så vidt kunne skjæra fått den.
Nå fikk den vesle fuglen som trolig har overlevd en strabasiøs flytur fra sitt vinteropphold i det tropiske Afrika, i stedet et litt mer verdig endelikt.
Den ble begravd i kjøkkenhagen hvor den etter hvert inngår som et ledd i det store kretsløpet.
En veg som alt liv skal gå.
Tallrik art
Men hva var det for slags fugl?
Trolig var det en sanger - mest sannsynlig en løvsanger (phylloscopus trochilus) - som rastløst skulle jaktet på insekter denne sommeren, mens den utstøtte sine myke toner til glede for oss som setter pris på de små fjørballene og gjerne vil ha besøk av dem i hagen.
Men slik gikk det ikke.
Heldigvis er løvsangeren en av våre mest tallrike fugler.
Et visst frafall truer derfor ikke arten.
Men vemodig er det likevel.
3 kommentarer:
Trist å se. Jeg håper alltid i slike tilfeller at de ikke har unger igjen i redet.
UnaCita
Disse små sangerne er noen vimsekopper, flyr rett som det er på vinduer og inn i garasjer. I fjor fant jeg en død en i garasjen, den hadde vel mast og stresset seg ihjel i forsøk på å komme ut, tenker jeg. En annen gang hadde en krasjet i kjøkkenvinduet, men den overlevde heldigvis. Jeg rakk å stryke den forsiktig på ryggen før den fløy litt vaklende avgårde.
Til Anonym: Ja, jeg tenkte på det. Så vidt jeg skjønner er løvsanger en trekkfugl som kommer til oss i mai. I år har det vært spesielt mildt, så la oss anta at de kan ha kommet i midten av april eller der omkring. Har de da rukket å legge egg og klekke allerede nå? Min "fuglelitteratur" sier ikke noe om dette.
Til Utsikt mot Lurefjellet: Du gir en dekkende karakteristikk av dem. Vakre, men vimsete.
Legg inn en kommentar