torsdag 30. januar 2014

Men Rocambole var ikke død


Det smeller stadig vekk i vinduene.
Fuglene ser seg ikke for.
Eller de klarer ikke å se forskjell på luft og vinduer.

I dag smalt det kraftig i vinduet mot terrassen da jeg satt og spiste.
Jeg kunne se at det dypt nede i den løse snøen utenfor lå et eller annet som kunne minne om en fuglevinge.
Jeg regnet med at fuglen var død,  så jeg spiste ferdig før jeg gikk ut og sjekket.

Da jeg feide og gravde vekk snøen med handa, fikk jeg meg en overraskelse.
Fuglen var ikke død.
Da den ble gravd fram, slo den ut med vingene, kvitret og sluttet seg til sine artsfrender som satt i skjærsminbusken og holdt øye med meg.

Sannelig godt at jeg ikke slo meg til ro med at den måtte være død, og lot den ligge der dypt nede i snøen.
Der hadde den utvilsomt blitt kvalt - eller frosset i hjel.
Eller blitt mat for en av løskattene som frekventerer vår tomt.

Fra min lesehungrige barndom husker jeg romanhelten Rocambole som stadig utsatte seg for dødbringende farer og tilsynelatende omkom under strabasene.

Men forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail  gjorde leserens fryktsomme antakelser til skamme.
Det viste seg gang på gang: Rocambole var ikke død.

Jeg kom til å tenke på min barndoms romanhelt da gulspurven mot alle odds lettet fra snøfonna.
Rocambole var ikke død denne gangen heller.
Heldigvis.
La oss håpe at den lært noe av tildragelsen og er mer forsiktig heretter.

2 kommentarer:

Gerd Ellen Ottersen sa...

Det er så hyggelig hver gang det går bra :)
Godt du tok deg bryet med å sjekke!

winther sa...

Enig, Gerd Ellen. Og bare flaks at jeg så den for den var nesten skjult. God helg.