Honningknoppurten tar gjerne en ny runde om høsten hvis den blir klipt helt tilbake etter første blomstring.
Honningknoppurt - eller Centaurea montana som den heter på latin - har lang tradisjon i norske hager.
Men den "hører ikke hjemme i norsk natur", som det gjerne heter i dag.
I følge Wikipedia kommer den opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa og ble innført i Norge på 1800-tallet.
Så vidt man vet, ble honningknoppurt første gang nevnt i norsk hagebrukslitteratur i 1873.
Men til England skal den ha kommet allerede på slutten av 1500-tallet.
Bildet over disse linjene er tatt 26. oktober.
I dag er det 31. oktober og den blomstrer ennå.
Honningknoppurt bryr seg altså ikke om kalenderen eller hva botanikerne sier.
Den bestemmer sjøl.
Det gjør den også når det gjelder spredning i hagen.
Planta sprer seg både ved hjelp av underjordiske teger og frø.
Centaurea montana er som navnet sier, en fjellplante.
Den er krever lite næring, er meget hardfør, og frøene har en forbløffende spireevne.
Finner de en ledig flekk med jord, slår de rot og blir til en ny plante.
Honningknoppurt, må begrenses og holdes i sjakk ellers overtar de blomsterbedet og slår rot på steder hvor man ikke vil ha dem.
Men er man opptatt av å hjelpe humler og bier og andre insekter, bør man ha honningknoppurt i hagen.
Det fins både blå og hvite honningknoppurt, så man kan variere.
Humlene og biene oppsøker gjerne begge.
Et hjertesukk til slutt:
Hvor lang tid vil det ta før honningknoppurt blir regnet som en trussel mot genuint norske planter - slik det f.eks. er skjedd med lupiner?
Lupiner og honningknoppurt er klassikere i norsk hagekultur.
De spredte seg så villig at til og med fattigfolk kunne ha råd til dem.
Som de fleste andre stauder som pryder hagene våre, er de altså opprinnelig importert.
I dag er de imidlertid så norske som noen kan være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar