fredag 29. juli 2016

Vinden herjer med tomatplantene


Foto: Kow d. e. 27.07.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Pent er det ikke, men det beskytter tomatplantene mot vindens herjinger.

Tomatplantene våre er store og kraftige og har etter hvert fått mange blomster.
Det gjelder både dem som står i hjørnet på terrassen, og dem som står på verandaen.
Om blomstene rekker å bli til kart, og om eventuelle kart rekker å bli modne, er vel heller tvilsomt.
Men vi krysser fingrene og lever i håpet.

Stor er derfor vår frustrasjon når vinden herjer med tomatplantene, legger dem flate og gjør det den kan for å brekke stenglene.
Det blåser en del på våre kanter.
Og ikke bare sommerlett bris.
Vinden har klar bane inn fra ytre Oslofjord.
Fra fjorden tar den fart og kommer i voldsomme kast som får trærne til å minne om en seilskute i storm, halvtunge gjenstander til å danse rundt og planter til å legge seg flate i bed og urner.

Da må vi i all hast finne på noe "smart".
Tomatplantene på terrassen "lå strødd".
Vi løftet dem forsiktig opp, satte et avdanket dobbeltvindu i vindretningen og støttet det hele opp med en hagesol.
Ikke pent akkurat, men tilsynelatende effektivt for nå har tomatplantene stått oppreist i både vindkast og styrtregn.

På verandaen har vi dekket det åpne rekkverket med en gammel bordplate og støttet opp plantene med en verandastol.
Også det ser ut til å hjelpe.Men det blir få sitteplasser etter hvert når de tunge stolene brukes til støtte for skjøre, utsatte tomatplanter som vinden kaster seg over og herjer med.

Så får vi se om anstrengelsene gir resultater i form av selvdyrkede tomater.
Å ta plantene inn når nattekulda kommer, er ikke aktuelt.
Det har vi ikke plass til.
Enten lykkes vi utendørs eller så mislykkes vi med prosjektet.
Vi får prøve å være tidligere ute med de egensådde tomatenene en annen gang.
Skjønt med den vinden vi har, burde vi kanskje la det være.

torsdag 28. juli 2016

Vivendelen blomstrer



Foto: Kow d.e. 27072016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vill-vivendelen blomstrer på vest-veggen.

På Vestveggen har vi en vivendel.

Den er vakker når den blomstrer.
Den dufter godt, men ikke sterkt.
Man må stikke nesa bort til for å kjenne duften.

Vår vivendel er trolig Lonicera perclymenum.
Men eksakt hvilken vivendel-art vi har, vet vi ikke.
For vi har plukket den med oss fra Hvaler for omlag 20 år siden.

I noen år grodde den voldsomt og bredde seg ut over bakken på nordsiden av huset.
Den dekket mange kvadratmeter.
Den ligger fortsatt ut over det samme området, men er langtfra så frodig og tett som tidligere.
Det ser ut som om tørkeperiodene de siste par årene, har tatt knekken på den der hvor jordlaget på fjellrabbene er tynnest.

Planta på vestveggen derimot er grønn og frodig med rikelig tilvekst.
Om våren klipper vi den hardt tilbake, men utover sommeren kompenserer den godt og vel for tilbakeskjæringen.
Så kraftig er tilveksten at vi et par ganger i løpet av sommeren må klippe bort greiner som hindrer oss i å komme gjennom passasjen til baksiden av huset.

Selv om planta er stor, er blomstringen relativt beskjeden.
En hagevivendel - eller kaprifol - blomstrer langt mer rikelig og dufter langt mer intenst.
Mer vår vill-vivendel har som nevnt, også blomster som dufter bare man går nærme nok.
Det er nok for oss.
Storforlangende er vi ikke.
Også det minimalistiske har sin sjarm.

Går brunsneglene en høy gang


Foto: Kow d. e. 25.07.2016©  Klikk på bildene for å se større versjon

De brune lund-sneglene og de gule hagesneglene med hus er vakre, men utrolig plagsomme. De er mange og gjør "rent bord".


Dette skulle vært en frodig lobelia. Den vesle "prikken" på potta, er en minisnegle på veg til matfatet.


Tvillingplanta på den andre siden av trappa har klart seg noe bedre, men også her har sneglene vært og ødelagt.


Lobeliaplanta i forkant er ikke mye for øyet. Sneglenene har gjort rent bord.

De brune iberiaskogsneglene er forhatt med god grunn.
De formerer seg uhemmet og ødelegger plantene i hagen.

Men de er ikke alene om ødeleggelsene.
Hagesneglene og lundsneglene med hus går brunsnilene en høy gang.

NIBIO (Norwegian Institute of Bioeconomy Research) har en side om snegl.
Der står det at  hagesnegl sjelden opptrer i så store antall at det er aktuelt å bekjempe den.

Forfatteren har ikke vært i vår hage.
Der fins det myriader av hage- og lund-snegler.
Forsythiabuskene er fulle av dem, og det kryr av dem på alle slags planter og på bakken.
Og de gjør like stor skade som brunskogsneglene.

Hver dag samler jeg inn og tråkker ihjel et betydelig antall snegler med hus.
I tillegg til hagesnegler og lundsnegler fins det små, grå snegler med flate - nærmest diskosformede - hus.
De fins også over alt i stort antall.
Og de spiser tilsynelatende alt de kommer over.
Lobelia er de spesielt glad i.

Når jeg har hentet avisene i postkassa om morgenen, plukker jeg snegler i urnene og pottene med blomsterplanter.
Etter å ha kost seg med å spise våre prydplanter hele natta, har de gjerne gått i skjul i skyggen under plantene og på skyggesiden under pottekantene.
Der kan de plukkes som som bær eller frukt.
Sneglene blir drept.
Neste morgen  har nye snegler overtatt plassen, og plantene er enda mer nedgnagd enn dagen før.

Hage- og lundsnegl er vakre.
Mange tror de er "uskyldige" og kvier seg for å ta livet av dem.
Dyrker du blomster og andre pryd- og nyttevekster, bør du ikke la nåde gå for rett.
Sneglene formerer seg raskt og blir snart så mange av du mister kontrollen.
Da er det for sent å angre.
Hos oss har vi nådd dette stadiet for lenge siden.


onsdag 27. juli 2016

Bare blåbær


Foto: Kow d. e. 24. og 26.07.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Blåbærene skjuler seg godt, men løfter man på riset, kommer de til syne.

Blåbær fra egen tomt.


Ikke så veldig mye, men nok til at "Moff" og barnebarna får til pannekakene både en og flere ganger.

Det er mye bær i år.
Både hagebær og ville bær.
Vi har begge deler.

Vi har blåbær på egen tomt.
Familiens "gartner" - eller "Moff" som han kalles av barnebarna - har plukket og syltet.

Ennå er det mere blåbær igjen.
Hvis været tillater det, skal disse bli plukket også.

"Bare blåbær" sier vi for å beskrive noe som er enkelt og like til.
Men blåbær er ikke "bare".
Det er - trolig - det sunneste bæret i skogen.
Blåbær inneholder c-vitamin, fiber, mineraler og antioksidanter.
Blåbær er m.a.o. en sunnhetsbombe.

Når noen likevel kvir seg for å plukke og spise blåbær, kan det skyldes at bæret misfarger alt det kommer i kontakt med.
"Leppene små er av blåbær blitt blå", heter det i sangen "Mors lille Ole".
Men det er ikke bare leppene som blir blå, når man spiser blåbær eller blåbærsyltetøy fra norske skoger.
Også tennene blir gjenstridig blå.
Man må pusse både vel og lenge for å få tilbake tennenes naturlige farge.

Man må derfor velge til hvilke anledninger og i hvilke situasjoner man vil spise blåbær.
Pannekaker med båbærsyltetøy er en både kulinarisk og nostalgisk glede.
Da går tankene tilbake til barndommen og "kjøkkenet til mamma".
Vi hadde verken kjøleskap eller fryser i min barndom, men vi hadde matkjeller.
Der stod det alltid hjemmelaget blåbærsyltetøy, som ble hentet opp når pannekaker ble satt på bordet.
Sånn sett kan man med en viss rett si, at blåbærsyltetøy og pannekaker får familiens "gartner" til å gå i barndommen.

tirsdag 26. juli 2016

Den kommunale hageavfallsplassen


Foto: Kow d. e. 16072016©  
Klikk på bildene for å se større versjon

"Gropa" på Ottarsrud er åpen for hageavfall. Når stedet er ryddet, er det plass til flere biler om gangen.


"Gropa" er et meget miljøvennlig tiltak. Her kan private hageeiere levere sitt hageavfall som omdannes til næringsrik kompost og ny jord.

Jeg har tidligere flere ganger skrevet i rosende vendinger om det kommunale mottaket for hageavfall.
Du an følge denne lenken og se et av innleggene. 

For et par år siden kom noen på den ekstremt dårlige ideen at mottaksplassen burde nedlegges.
Oppkverningen av hageavfallet ble stanset, og hageavfallet skulle hageeierne kjøre til nabokommunen.
Da motstanden ble for sterk, fant noen på at  det skulle settes opp containere som hageeierne skulle plassere avfallet i.
Containerne skulle så fraktes til et mottak i nabokommunen hvor kvist og kvas skulle bli kompostert.

Ideen var ekstremt dårlig - og virkelighetsfjern.
Containerne skapte trafikkproblemer på stedet.
Hva verre var: De som kom med hageavfall maktet ikke å lempe avfallet opp i containerne.
Når det var lite i containeren, gikk det greit, men etter hvert som nivået på avfallet steg, økte problemene.

Noen må langt om lenge ha forstått at systemet ikke fungerte.
Nå kan hageeierne igjen plassere avfallet på bakken hvor det blir hentet, kjørt bort og kompostert et annet sted.
Denne ordningen fungerer aldeles utmerket.

Det fins imidlertid et stort MEN.
Det er planlagt at en ny veg skal gå der mottaksplassen er.
Nå maler riktignok vegmyndighetenes kvern langsomt, men før eller siden må nok hageavfallsplassen vike.
Hvor havner hageavfallet da?
I vegkantene og i skogen? 
Eller i lokalt etablerte "fyllinger"?

Hageavfallsplassen på Ottarsrud er til stor hjelp og nytte for hageeierne i Frogn.
Men den er også et virkningsfullt og verdifullt miljøtiltak.
Ikke alle har mulighet til å kompostere selv.
Og noen - f.eks. jeg - komposterer, men har mer hageavfall enn den hjemlige komposten makter å ta unna enda jeg har både varmkompost- og kaldkompost-binger.
Den kommunale mottaksplassen hindrer at avfall  havner på avveie.

Når vi leverer hageavfall, er det alltid flere hageiere som er ute i samme ærend. 
Hageavfallsplassen blir brukt, og vil bli dypt savnet når den forsvinner.
Derfor må den erstattes.
Blir den ikke erstattet vil det være et følbart savn for ansvarsbevisste hageeiere.
Og et stort tap for miljøet.

torsdag 21. juli 2016

Humlens død


 
Foto: Kow d.e. 16.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Død humle på gårdsplassen.

Når parringen er utført, og hann-humlene har gjort den jobben de er født til, dør de.
Det gjor også arbeiderne.
Bare de befruktede hunnene overlever og overvintrer.

Hvis du ser døde humler - eller humler som virker syke - fra nå av og utover sommeren og høsten, er det ikke uten videre tegn på at noe er galt fatt.
Derimot kan det være tegn på at de humlene du ser, har parret seg, overført sine gener, og gjort sin  plikt ved å bidra til å sikre artens overlevelse ved å gi liv til kommende generasjoner.
For noen dager siden ruslet den store humla på bildet ovenfor rundt på gårdsplassen vår.
Den sjanglet og var tydelig ikke i form.
Dagen etter lå den død omtrent der hvor den hadde virret omkring.

Et par av barnebarna våre er opptatt av lammeøreplantene.
På lammeøreblomsten satt det en stor humle som til et av barnebarnebarnas store forundring ikke beveget seg.
Da vi kom ut seinere, satt den på samme plassen.
Den var åpenbart død.

Slike døde humler er altså verken tegn på katastrofe eller på at humlene er forgiftet eller mangler mat.
Humlenes liv er beskåret.
Døde humler om sommeren og høsten er tegn på at humlelivet går sin naturlige gang.
Nå er neste generasjon humler gjort klare for neste sesong.
Det gjenstår bare å komme seg helskinnet gjennom vinteren.

mandag 18. juli 2016

Malvene gjør come back


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Rosa malver dukker opp i kanten av innkjørselen.


Malver på nært hold. 


Hvite malver ved bjørnebærbusken.

For mange år siden fikk vi noen malveplanter av noen venner.
Lenge dukket de opp hvert år og gledet oss med sine sarte, fine blomster i rosa og hvitt.
Så ble de borte.
De siste par årene har vi ikke sett noe til dem.
Før de i år dukket opp igjen.
Frø eller røtter må ha ligget i jorda og ventet på gunstige forhold.

Jeg så på "Hageglade" på Facebook at noen lurte på om de hadde fått ugress i hagen, da malveplanter uanmeldt dukket opp hos dem.
Malvaceae - også kalt kattost - er slett ikke ugress.
Det er en gruppe planter med 25-30 ulike varieteter.
Noen mer dekorative enn andre, men alle fine blomster å ha i hagen.

De malvene vi har, er trolig malva muschata eller malva alcea.
Akkurat hvilken art det er, spiller ingen rolle.
Fine er de.
Vi blir glade når de dukker opp.
Uansett hvor.
For de kommer ikke lenger der vi en gang plantet og sådde dem.
I likhet med mange andre av hagens blomster, bestemmer de selv hvor de vil vokse.

Altfor uryddig vil noen kanskje si.
Men den uryddigheten godtar vi.
Bare de ikke etablerer seg midt på gårdsplassen eller i kjørebanen.
Forøvrig aksepterer vi at plantene selv vet best hvor de optimale vekstvilkårene fins.

søndag 17. juli 2016

Liten ekorn satt på en gren så glad


Foto: Kow d.e. 15. og 16.07.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon


Da vi skulle sette oss på krakken på plenen og nyte utsikten over Oslofjorden, var den "opptatt". Noen brukte den til lagringsplass for matavfall.


Da vi fjernet krakken, kom et lager av avgnagde kongleskjell til syne.


Dagen etter tok vi den "skyldige" på fersk gjerning. Her sitter "synderen" og trykker med en kongle i munnen og venter på at vi skal forsvinne slik at den kan fortsette måltidet.

Vi liker å ha besøk av ekorn.
Både på foringsbrettene og i hagen forøvrig.
De par siste årene har vi måttet felle tre-fire trær som er blitt for store.
Et av trærne stod rett utenfor kjøkkenvinduet, og fungerte som klatrestativ og tumleplass for de pelskledde akrobatene.
Ville ekornene forsvinne når treet forsvant?

Så galt gikk det heldigvis ikke.
De dukker fortsatt opp på foringsbrettet, løper på hustaket og hopper uforferdet fra taket over i de buskene og trærne som fortsatt fins.
Spesielt aktive er de i naboens furuhekk på tomtegrensen hvor de både boltrer seg og finner kongler som de kan knaske på.

En yndet plass er en kraftig furugrein som luter inn over vår tomt.
Under den står en av våre hagekrakker - nemlig utsiktskrakken.
Rett som det er, er det skall fra kongler som ekornet har kost seg med, på setet.

At ekornet - som er forholdsvis stort - finner noe som er verdt å gnage fram, i en liten furukongle, kan overraske, men ekornet er ikke storforlangende.
Det setter tydelig pris på de små godene som konglene byr på selv om det må streve og gnage for å komme fram til godsakene.
Restene fra måltidene taler sitt tydelige språk.
Både hagekrakken og bakken under er full av kongleskjell og rester etter det som med menneskelige øyne, vel må sies å være ganske frugale måltider.
Med ekornøyne ser det åpenbart annerledes ut.

For å beholde ekornene i hagen, tar vi gjerne jobben med å rydde opp etter dem.
Og skulle vi ikke alltid være ajour, tåler vi nok litt rot under spisestedet en stund.
Det er tydelig tegn på at vi har en levende hage, hvor både dyr og mennesker finner noe å glede seg over.
Sånn sett er konglerestene synlige tegn på at hagen oppfyller sitt formål.
Nemlig å skape trivsel og glede.



onsdag 13. juli 2016

Plenen er et matfat


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Enn så lenge kan bier, humler og andre insekter leve det gode liv på plenen.

Vi har ikke slått plenen på noen uker.
Nå er det en kløver- og blomstereng hvor insektene lever det gode liv.
Plenen er full av hvitkløver, rødkløver, tiriltunge, prestekrager, jonsokkoll og en rekke andre større og mindre planter som vi ikke vet navnet på, men som insektene vet å verdsette.

Fra tid til annen setter vi oss på hagebenken og ser på insektlivet.
Vi kan konstatere at insektene vet å sette pris på og forsyne seg av de godsakene som plenen har å by på.
Spesielt er humlene lett synlige.
Det er humler i hopetall.

Den 29. juli - altså på selveste Olsok-dagen og samtidig med at Sarpsborg feirer 1000-årsjubileum - har familiens gartner - som opprinnelig er fra Sarpsborg, og fortsatt er sarping i sitt hjerte - fødselsdag.
Da kan det hende at noen store og noen mindre familiemedlemmer kommer for å gratulere.
Da må plenen være klipt slik at vertskap og besøkende slipper å vasse i blomster blant humler og bier og veps.

Men familiens jubilerende gartner kvier seg for å starte gressklipperen og kjøre ut i blomsterenga.
Det er synd å ødelegge matfatet.
Men enda verre er det at blomstene har besøk av humler og bier som kan gå med i klippingen.
Hvordan skal vi unngå å sette i gang en regelrett massakre på insekter som vi omsorgsfullt har foret gjennom flere uker?
Må vi utstyre husets frue med en plenrive og gi henne i oppdrag å gå foran gressklipperen og rake i blomster og gress slik at insektene blir skremt og kommer seg unna?

Foreløpig er vi på forhandlingsstadiet.
Men snart må vi ta en beslutning.
Olsok kommer stadig nærmere, og gressklipperen er klar.

fredag 8. juli 2016

Ripsen rødmer


Foto: Kow d.e. 07.07.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Noen dager med mye sol og ikke altfor mye regn nå, så kan vi begynne å plukke moden rips. 

Vi har to ripsbusker.
De bærer overdådig.
Hvert år.

Bærbusker bør forynges ved beskjæring av gamle stammer.
De skal kuttes ved rota for å gi plass til nye.
Familiens "gartner" vet dette, men har forsømt seg.
Hvert år er vi derfor redd for at ripsbuskene skal "gå ut" eller bære vesentlig mindre enn tidligere.
Hittil har det ikke skjedd.
Buskene bærer rikelig på gamle stammer og greiner - foreløpig.
Vi får se hva vi får til av beskjæring etter at årets avling er brakt i hus.

Vi har barnebarn som liker rips.
De blir skuffet når vi har plukket buskene tomme.
I år skal vi sørge for at de minste av dem får plukket det de orker, før resten plukkes i bøtter og spann og blir til saft på Askim Bærpresseri.

Familens "gartner" liker også rips.
Både rips som går fra buskene og rett i munnen, og rørte rips med vaniljesaus.
I år skal vi sørge for rips til eget bruk, før vi plukker buskene tomme og reiser til Askim. 
Rips er godt - og sunt - men kan være en utfordring for en ømtålelig mage.
Skjønt et par omganger med rørte rips tåler den nok.
Verre er det med alt sukkeret.
Sukker skal jo en diabetiker ikke ha.
Men et par ganger i løpet av sommeren, går vel bra? 
Hvis man bare passer på å ta de foreskrevne medisinene?
Jeg tror at vi sier det.