Toppklokker uten topper

 Foto: Kow d. e. 18. juni 2018© 

Klikk på bildene for å se større versjon

Noen har beitet ned toppklokkene i rosebedet. Det er ikke særlig vanskelig å gjette hvem disse "noen" er.

Blomsterknoppene på høstastersen er også gnagd av. Karpatklokkene derimot har fått stå i fred.

Vi har roser i et bed langs sørveggen som vender mot gårdsplassen.
Etter som bedet ligger på dreneringen langs grunnmuren, er det anlagt på en 60-70 cm dyp fylling av halm, planterester, leireblandet jord og et topplag av kompost og hagejord.
Etter som mange roser liker å ha planter rundt seg som skaper skygge for røttene, har vi diverse stauder og sommerblomster i rosebedet.

Noen av de plantene som ser ut til å trives best, og som brer seg utover og legger beslag på stadig større deler av bedet, er karpatklokker, toppklokker og høstasters.
Når de får stå i fred byr de sammen med rosene på et prektig blomsterflor.

Men stå i fred, får de dessverre ikke - verken rosene eller bunndekkerne.

Det vil si: Karpatklokkene får gjerne stå urørt.
Men toppklokkene og høstastersen beites ned så snart de har dannet blomsterknopper.
Verken rosene eller bunndekkerne får dermed mulighet til å vise seg i sin fulle prakt.
Og vi som bor her, og dyrker hagen, for skjønnhetens og nyttens skyld, blir "avspist" - for å si det slik - med avgnagde rosegreiner og nedbeitede plantestilker uten knopper og blomster.
Det er fortærende ergelig.
Ja, jeg kunne uten å overdrive brukt langt sterkere ord for å skildre de følelsene vi sitter igjen med etter de rutinemessige ødeleggelsene som pågår gjennom hele vekstsesongen.

Et lite lyspunkt i elendigheten er at noen av rosene er remonterende, og at både toppklokker og høstasters setter nye knopper når de får litt tid på seg.
Men sjansen for at også disse i sin tur blir rådyrmat, er stor.
Meget stor.
For rådyrene passerer gjennom hagen hver dag.
Og før var de gjerne et par dyr.
Men nå er de både tre, fire og fler i følge.

Konklusjonen er grei:
Jo flere dyr, desto mindre sjanse for at plantene i hagen overlever så lenge at de rekker å blomstre.
Så hva er det vi står i og jobber for?
Hageglede?
Vi må innrømme at ergrelsene nå er vesentlig større enn gleden.

Det som tross alt holder oss i gang, er mosjonen og frisk luft.
Og arbeidsløse blir vi jo ikke akkurat med disse "ugangskråkene" - for ikke å se "ugangskrekene" - i hagen.