Fuglene i fin form

Foto: Kow d.e. 23122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Om morgenen på lille julaften setter vi opp fuglenek. Det setter spurvefuglene pris på. Og de er tilsynelatende i fin form - på tross av den langvarige kulda.

Vi legger ut fór til fuglene fra tidlig på høsten og til langt ut på våren.
Vi legger ut solsikkefrø og brødbiter og brødsmuler på overbygde foringsbrett, og vi henger ut meisboller, kokosnøtter og talg i treet utenfor kjøkkenvinduet og diverse andre steder.
Tidlig på lille julaften henger vi ut fuglenek.

Spurvemat
Meisene og spurvefugler som gråspurv (passer domesticus) og pilfink (passer montanus) spiser tilsynelatende av alt vi legger og henger ut.
Men først når nekene kommer på plass, blir det riktig fart i spurveflokken. Da kommer gulspurvene, finkene og sisikene i flokk og følge og spiser til det nesten ikke er mer igjen.
Eller til de ikke får tak i mere.
Da må vi ut og hjelpe til. Vi bretter stråene godt til side slik at det blir mulig å komme til de frøene som sitter i midten av neket, og spurvene sier ikke nei takk.

Ikke beiset lenger?
I en del år fikk nekene stå fred. Fuglene kom, gjorde seg nærmere kjent med neket, og forlot det uten å spise.
Det skyldtes vistnok at kornet var "beiset".
Det satte ikke fuglene pris på.
De siste 2-3 årene har det vært annerledes.
Nå er neket så å si hundre prosent rensket for frø når det tas ned og blir brukt til å bygge opp varmkomposten fra bunnen av.

Pyrrhula pyrrhula
Alle småfuglene har sin sjarm. Den vakreste er imidlertid dompapen (Pyrrhula pyrrhula). Hunnen i diskret grått og brunt, og hannen med den svarte kalotten og det røde brystet.
Navnet "dompapp" har - som de fleste nok kjenner til - ikke noe med å være dum å gjøre.
På svensk heter fuglen domherre og på tysk dompfaff.
"Dom" har med kirke å gjøre, og dompfaff/domherre/dompap heter fuglen fordi den med sin svarte hodebekledning og sterkt røde "kappe" er kledd som en kirkelig kardinal eller kirkeherre.

Ikke mange
Det er ikke mange dompaper på våre kanter. I ethvert fall ikke på foringsstedene i vår hage.
Men den dukker gjerne opp noen ganger i løpet av året.
Som regel opptrer de i par. "Kone" og "mann" sammen.
Men det er som hos påfuglen. Det er hannen som tiltrekker seg oppmerksomheten.
Fargene hjelper dem formodentlig å vekke interesse hos hunkjønnet.
Slik får hannene spredt genene sine og sikret slektens overlevelse.
Sett i dette perspektivet er det merkelig at menneskeslekten overlever i den hele tatt.
Så uanselig som menneskehannen er.

Mot lysere tider

Foto: Kow d.e. 17122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dagen er kort, men den vinterlige solnedgangen er vakker. Fra og med i morgen går det imidlertid mot lysere tider.

Så er vi endelig inne i årets korteste dag.
Fra i morgen blir dagene sakte, men sikkert lengre og lengre.
En lysere - og stadig varmere - vår og sommer venter.
Naturen som har hvilt i kulde og mørke, våkner til liv.
Det samme gjør vi som liker å stelle i hagen.
Lysten til å komme i gang melder seg, og rastløsheten blir stadig større inntil vi ikke kan vente lenger, men altfor tidlig prøver å komme i gang med våronna.
Sånn har det vært hittil. Og sånn blir det nok kommende vår også.

Vinteren ikke over
Ennå har vi et par harde vintermåneder foran oss.
Og mars måned er ofte ikke å spøke med den heller.
Så det kan bli mange kalde dager ennå. Og lenge å vente før varmende vårsol i ”bakkane blenkjer”.
Men det er en slags trøst i at det i alle fall går mot lysere og varmere tider. Det gir oss kraft til å holde ut.

Hardt ut over veden
Heldigvis har vi fortsatt ved i skjulet. Selv om fyringen for å stagge kulda i november og desember har gjort alvorlige innhogg i vedlageret som vi trodde skulle være rikelig. Men da hadde vi ikke forestilt oss at vi skulle bli velsignet med den kaldeste førjulsvinteren i manns minne.

Sola snur ikke
Man kan lure på hvor det er blitt av effekten av den globale oppvarmingen.
Men altså, nå er sola ”snudd” som det helt feilaktig heter.
Vintersolverv i vår del av verden inntrer når den nordlige halvkule er lengst bort fra sola.
Dette skjer 21. eller 22. desember.
Mer grundig - og forhåpentlig langt mer forstålig - forklaring på fenomenet finner du på nettsider som wikipedia og NRK .
NRK påstår forøvrig at årets ”Vintersolverv er ”avlyst”. Sola fortsetter nemlig å stå opp seinere og seinere i flere dager etter 22. desember.
Til gjengjeld er den oppe stadig lenger.
Som godt er.

Kald rododendron

Foto: Kow d.e. 15122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rododendronbuskene krymper bladene og sparer på energien i kulda.

De to rododendronbuskene våre har vært ute en vinterdag - for ikke å si en vinternatt - før.

De er av arten catawbiense og tåler litt av hvert. Erfaringsmessig også ganske sterk kulde.

Men ofte har plantene vært dekket av snø i de kaldeste periodene.

I år har det imidlertid til nå vært lite snø å søke ly i.

Bladverket ser ut som det lider, men det er trolig ikke så ødeleggende som en skulle tro. Plantene produserer etter det vi vet, "frysevæske" som bidrar til å hindre at celleveggene sprenges i stykker av frosten.

De to plantene, som har fått betydelig mere lys etter at en nærstående gran ble fjernet, satte mange struttende knopper sist sommer og høst. Forhåpentlig overlever også disse vinteren.

Verre er det nok nede i bakken.

Jordlaget er ikke særlig dypt der plantene står. Bunnfryser jorda de står i, kan de fort tørke ut når sola begynner å varme og fuktigheten i bladene fordamper.

Vi kaster derfor på snø rundt røttene og håper at den skal gi nødvendig fuktighet når den tiner.

Slik "vanner" vi også rosene i sørveggen.

Det har vist seg vellykket hittil.

Vinteren er jo imidlertid langtfra over.

Selv om det bare er fire dager til det går mot lysere tider, kan mye kulde og uvær ennå ligge på lur.

Vi krysser fingrene og håper det beste.

Vakre, men uønskede firbente gjester

Foto: Kow d.e. 02112010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene er rare. Om sommeren går de tvers gjennom bedet av illsinte, stikkende Pink Grootendorst, men om vinteren går de en meter til side for sommertråkket og velger veg gjennom rosespireaen.

Da jeg i går morges skulle hente morgenavisene, støtte jeg på tre rådyr.

Ett stod i innkjørselen, og to stod i staudebedet like ved.

Selvfølgelig hadde jeg ikke kameraet parat klokka 6 om morgenen. Dessuten var det mørkt. Bare lysene på husveggen lyste opp scenen.

Dyrene likte ikke mitt selskap og diltet sedate, men målbevisste opp skråningen til den øvre plenen og derfra over til naboen.

Klokka 1300 gikk jeg ut for å se etter posten. Også denne gangen uten kamera.

Det var dumt.

Et rådyr stod i innkjørselen. Det så lenge på meg som om det lurte på om jeg ikke hadde tenkt å gå inn igjen slik at det kunne fortsette med sitt.

Men det skulle jeg jo ikke.

Den vakre, men likevel ikke velkomne firbente gjesten fant det derfor til slutt best å fortrekke og ruslet opp skråningen fra innkjørselen i samme sporet som artsfrendene hadde brukt om morgenen.

Eller kanskje var hun med om morgenen også.

Rådyrene har det selvfølgelig ikke lett om dagen. Kulda tar nok på.

Hva de spiser er jeg usikker på. Det er masse rådyrspor rundt fuglebrettet, men de frøene og smulene som fuglene skjødesløst sprer om seg, monner neppe stort.

Og opp til selve brettet rekker de ikke. I alle fall ikke i år når snølaget er så lavt.

Rådyrene gjør ikke særlig ugagn på denne årstiden. Rosene skal jo likevel beskjæres til våren.

Men jeg kan styre min begeistring over at de føler seg så hjemmevante i min hage.

Det er tydelig at de venter å finne noe spiselig der.

Det betyr nok at de også kommer i vekstsesongen og spiser planter, skudd og blomster som skulle være til glede for gartneren og de øvrige tobente som eier og steller hagen.

Men eiendomsretten har de firbente sjarmørene ikke mye respekt for.

De tar det de har lyst på. Der det er å finne. Uten hensyn til dem som strever og står i for å gjøre det pent omkring seg.

Å holde dem borte anser vi som nytteløst.

Det er vel bare å innse at det går mot en ny hagesesong med nedgnagde roser og avbeitede blomsterbed.

Og rådyrene spiser det meste. Også slikt som mytene vil ha det til at de ikke liker.

Akk ja.