Blomkarse i november

Foto: Kow d.e. 25112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne vannholdige, spede blomkarsen har overlevd flere frostnetter? Hvordan er det mulig?

Nå har blomkarsen på vestveggen blomstret av.
Den har tilsynelatende ikke frosset, men visnet som blomster gjør før de går over i frø.
For fire dager siden var den frisk og fin slik bildet ovenfor viser.

Frostnetter
At mer hardføre planter lar seg lure av den milde høsten og møter det de tror er en tidlig vår, med tilvekst og blomstring, kan jeg forstå.
Hvordan en vannholdig blomkarse kan overleve frostnetter og fortsette blomstringen helt fram til slutten av november, har jeg vanskeligere for å fatte.
Vannet i stenglene burde - i følge naturlovene - froset og sprengt celleveggene straks temperaturen krøp under null.
Men det har altså ikke skjedd.

Luftlomme?
Hvis da ikke forklaringen er at blomkarsen har befunnet seg i en "luftlomme" hvor temperaturen av en eller annen uforstålig grunn, har holdt seg over 0-punktet selv om temperaturen omkring har vært nede i minus 5 og 6 grader.

Kompost
Nå er det imidlertid slutt.
Den lange, blomsterrike "greinen" som krøp på bakken langs nordveggen, har visnet, og det samme har den delen av plantene som har prydet vestveggen sammen med clematis og kaprifolium.
Blomkarsen er innhentet av kretsløpets naturlige gang, og kan nå fjernes og anbringes på komposthaugen hvor den skal bli til jord til glede for nye generasjoner blomkarse og andre pryd- og nytteplanter som skal berike våre opplevelser i hagen.

Kort vinter
Nå skal vi bare gjøre unna vinteren først.
Og den ser ikke ut til å bli avskrekkende lang.
I morgen er det 1. desember, og ennå er ikke vinteren begynt.
Det er flere enn blomsterplantene som får vårfornemmelser av det været vi nå har.

Husk: Kalanchoë blossfeldiana remonterer

Foto: Kow d.e. 13112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Etter å ha tilbrakt sommeren ute i regnet, tar ildtoppene en ny runde med blomstring innendørs. Nå er det gått ytterligere ti dager, og snart skal de plantene som har vist samarbeidsvilje, til og med få potteskjulere.

Kalanchoë blossfeldiana - eller ildtopp, som vi sier på norsk - er fin når den står i blomst.
Men den er vanskelig å få til å blomstre på ny, sier noen.
Og så kaster de den.

Godt kjøp
Da vi i våres skulle plante på en grav i Indre Østfold, kom vi over et spesielt gunstig tilbud på ildtopp i store pakker.
De var av merket "Kalanchoë Queen".
Vi valgte planter med masse knopper og slo til.
Noen ble plantet på de to gravene.
Resten plantet vi i hagen.
I urner og i mindre potter.
En ble stående ute så lenge at frosten ødela de sukkulente bladene.
Resten befinner seg i utmerket form innendørs, og tar fatt på en ny blomstring etter en lang blomstersesong ute i en særdeles regnfull sommer.

Lettstelt og takknemlig
Ildtopp - eller altså Kalanchoë blossfeldiana - lider under et dårlig rykte.
Stikk i strid med hva mange tror, er den en plante som det er lett å holde liv i og få til å blomstre flere ganger.
Den bør derfor så absolutt ikke kastes, men gis flere sjanser.
Er du en av dem som har vondt for å huske å vanne blomsterplantene, er ildtopp planta for deg.
Den tåler å ha det tørt.
Ja, til og med ekstrem tørke kan den overleve.
Det den ikke tåler, er for mye vann.
Spesielt om vinteren.
Men litt gjødning bør den få.

Kortdagsplante, men ingen fanatiker
For å blomstre bør ildtopp ha 15 timers mørke 3-ukers tid, heter det.
Det hjelper kanskje på. men vår erfaring sier oss at det neppe er en absolutt forutsetning.
Våre planter har ved flere tilfeller, blomstret villig .
Gang etter gang.
De blomsterløse hvileperiodene har vært korte.
Selv om ildtopp altså er en kortdagsplante, bør den paradoksalt nok stå lyst.
Gjerne i direkte sol, sier ett nettsted, og det er nok riktig.
Hos oss tilbringer ildtopp-plantene innesesongen i sørvendte vinduer.
Der får de lys nok - og så korte dager midt på vinteren som sola og årstiden selv bestemmer.

Often discarted
Etter at jeg hadde skrevet ovenstående, kom jeg over et engelskspråklig nettsted som bekrefter at vanen med å kaste avblomstrede ildtopp-planter ikke bare er et norsk, men et internasjonalt fenomen.
Der heter det:
Kalanchoes are not particularly hard to grow, and the flowering varieties (K. blossfeldiana) are highly rewarding for their colorful and long-lasting flowers. Many people discard the plants after the bloom is over, but this isn't really necessary. Simply cut off the flowering head, let the plant rest with reduced water, and resume its normal care. It should flower naturally in spring.
"Discard" betyr vel noe sånt som å "kaste kortene".
Det bør man ikke gjøre.
Ildtopp er en plante som man med minimalt stell kan ha glede av i mange år.

Hyllebærene forsvant

Foto: Kow d.e. 21092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Lekre svarthyllbær som burde blitt saft eller syltetøy, men slik gikk det ikke.

Massevis av nesten modne hyllebær. Forventningene var store.

Bærsesongen er definitivt over for denne gang.
Mens det spraker i ovnen, og gradestokken viser tre-fire kuldegrader, kan det passe å ta en kikk bakover på sommeren som var.
F. eks. på noe som ikke gikk helt som forventet.

Svarthyll
Vi har en praktfull svarthyllbusk.
Eller nærmest et tre.
Det er flere meter høyt - og dessuten omfangsrikt.
Jeg beskjærer det kraftig hver vår, og det kommer like kraftig tilbake.
Det har ikke alltid vært slik.
Jeg plasserte det opprinnelig på en solfylt og forholdsvis lun plass på sørsiden av huset.
Der likte det seg ikke.
Etter noen år, gav jeg det en siste sjanse ved å flytte det opp i leira på nordsiden av huset - mørkt og utrivelig i skyggen av mine humleplanter og naboens furubeplantning.
Det var den eneste plassen jeg hadde råd til å avse.

Trivdes på nytt sted
Der ikke bare overlevde det, men utviklet seg med rekordfart til et stort tre.
Som blomstret og dannet kart som blå lus, andre insekter og mangehånde fugler hadde stor glede av.
I år var det ekstra mye blomster - og kart.
Og da noen av kartene begynte å modne, så det riktig lovende ut, og jeg tenkte:
Jeg gir avkall på frityrstekte svarthyllblomster, men venter tålmodig til treet bærer modne bær for så å lage saft og syltetøy spekket med god smak og antioksidanter.
For i år blir det åpenbart bær på oss tobeinte også.
Ikke bare på insektene og fuglene.
Her er det nok til alle.

Høyt henger de
Men akk hvor feil man kan ta.
En dag jeg skulle se etter hvordan det gikk med modningen, var antallet bær minket betraktelig. Fortsatt var det en del kart.
Ja, til og med blomster.
Men de befant seg høyt oppe
Men det gjør ikke noe, tenkte jeg.
Når de er modne, beskjærer jeg treet.
Da får jeg redusert veksten slik at treet ikke er til sjenanse for naboen, og jeg får tak i bærene.

Fuglemat
Men bærene var det også andre som hadde lyst på.
Ikke mange dagene seinere var treet tomt.
Bærfestene som hadde vært fulle av lovende, halvmodne bær noen dager tidligere, sprikte tomme - og ikke så lite provoserende - fra greinene.
Noen hadde vært kjappere enn meg og mesket seg på min bekostning.
Et par klaser med fullmodne bær lå møkkete på leira under treet.
Det var alt som var igjen til hagens eiere.
De som hadde forsynt seg, brydde seg ikke om å vente på at bærene skulle bli modne.
Det kan ikke vi gjøre.
Saft og syltetøy på kart, lyder ikke som noen god idé.
Da får det heller være.
Trøsten er at fuglene - som er mer enn velkomne i hagen - i alle fall har fått i seg på godsaker, næring og antioksidanter.
Hvis det hjelper dem å komme seg helskinnet gjennom vinteren, har i alle fall hyllebærene gjort noe nytte for seg.
Om ikke annet.
Det er jo tross alt, en trøst.

Stevia

Foto: Kow d.e. 13112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Stevia er søtere enn sukker og sunnere enn både sukker og kunstig søtstoff, men båndlagt med uforklarlige bruksbegrensninger.

Stevia er en fantastisk plante.
Noen vil ha det til at den er 300 ganger søtere enn rør- eller roe-sukker.
Andre nøyer seg med å påstå at den er 100 ganger søtere.
Hvor mye søtere den egentlig er, er likegyldig.
Den er meget søt.
Og har - etter sigende! - ikke de skadelige bivirkningene som sukker har.

Stevia i gave
Når vinteren nærmer seg, og hagesentrene har utsalg, kjører jeg gjerne innom.
For å se om jeg kan finne noe jeg kan bruke.
Hagesenteret på vegen mellom Drøbak og Ås, var i ferd med å lukke for vinteren.
Jeg fant ikke stauder jeg ikke hadde fra før, men innehaveren forærte meg en Stevia.
Det var en gave jeg mottok med takk.

"Plastikksukker"
Jeg har diabetes.
"Gammelmannsdiabetes" som den ofte kalles - altså diabetes 2.
Jeg bruker medisiner, men skal likevel helst ikke ha sukker.
Jeg anvender derfor kunstig søtningsstoff - eller "plastikksukker" som min kone med en viss undertone kaller det.
Nå kan jeg erstatte noe av søtstoffet med stevia.

"Stuegris"
Stevia er en flerårig urt, men overlever trolig ikke en vinter ute i vårt klima.
I følge dem som har greie på sånt, trives planta best innendørs.
"Manndomsprøven" nå blir likevel å holde planta i live vinteren over.
Og - om mulig - å skape flere planter ved hjelp av stiklinger.
Den planta jeg fikk, har et par lovende sideskudd.
Det skal bli spennende å se om jeg får dem til å slå rot.

Vann og mer jord
"Morplanta" har jeg pottet om i dag.
Den hadde massevis av lyse, friske, fine røtter som fulgte pottekanten på jakt etter næring.
Den setter nok pris på å ha fått ny jord, så vel under som på sidene.
Å nå gjelder det å holde den fuktig.
Stevia skal ikke tørke ut.
Da jeg fikk den, var den imidlertid temmelig tørr.
La oss håpe at ingen uopprettelig skade er skjedd.
Det skal bli spennende å følge den videre utviklingen.
Og: Å finne nye måter å anvende Stevia-bladene på i matlagingen.

Lite grevlingangrep i år

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

16.04.2011: To ihjelkjørte grevlinger 3-4 kilometer fra vår hage.


16.10.2011: Grevlingen har vært på besøk i løpet av natta, men ødeleggelsene er få og små - i forhold til det vi er vant til.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør skrive dette.
Grevlingen har nesten ikke ødelagt plenen vår i år.
Den har vært der - og den har gravd - men det er for ubetydelig å regne i forhold til de voldsomme ødeleggelsene den har forårsaket tidligere.
Gang på gang gjennom hele hagesesongen.

"Våre" grevlinger?
I april fant vi to døde grevlinger 3-4 kilometer fra der vi bor.
Det var åpenbart en mor og et avkom som var kjørt i hjel i løpet av natta eller tidlig på morgenkvisten.
Det ligger et stort hi ikke langt fra vår eiendom.
I luftlinje er avstanden mellom hiet og stedet der de to ble kjørt ihjel, slett ikke uoverkommelig.
Grevlingen er en vandrer.
Det er utrolig hvor fort det går, og hvor lange strekninger de kan tilbakelegge på de korte beina.
Kunne det være to av "våre" grevlinger som lå der?

Først i oktober ...
Mistanken ble bestyrket utover våren og sommeren da plenen til vår glede forble grønn og urørt av grådig gravende klør på jakt etter godbiter i bakken under gresstorva.
Det hadde ikke skjedd på mange år.
Det skulle faktisk bli oktober før husets gartner på sin daglige morgeninspeksjonsrunde, måtte konstatere at en eller flere gravlinger hadde vært på besøk om natta.
Men trolig hadde det vært unge dyr.
Gropene var verken så dype eller så mange som de pleier å være.
Og gravingen hadde kun funnet sted i det hjørnet av planen der buddleiabusken står.
Altså: Ikke større ødeleggelsene enn at de var til å leve med for en som er vant til at plenen ser ut som en pløgsle når grevlingen har besøkt den.

Varer det høsten ut?
Når jeg innleder med at jeg ikke vet om jeg tør skrive dette, er det fordi det milde været holder seg.
Grevlingen har derfor trolig ennå ikke gått i hi.
Det er m.a.o. fortsatt ikke for seint å få plenen ødelagt.
Det er derfor ingen grunn til å utfordre skjebnen.
Jeg er derfor forsiktig med å være for bombastisk.
Og hoverende.
Men det lover bra.
Det må vi kunne si.
Hittil har vi vært spart.
Og snart kommer vel kulda og snøen?

Fantastisk fargeskue

Foto: Kow d.e. 30102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Enkelte ganger kan vesthimmelen framby et vakkert fargeskue ved solnedgang.

Denne gangen gikk naturen et langt skritt lengre og laget et lengre fargeshow med spektakulære virkemidler...

... før fargene langsomt forsvant og mørket tok over og og overlot scenen til de elektriske lysene i nabohusene.

Enkelte ganger utgjør naturomgivelsene en vesentlig bestanddel av opplevelsene i hus og hage.
Det kan dreie seg om utsikten sørover en sommerdrag med frisk vind når fjorden ligger glitrende med seilbåter under fulle segl.
Eller en kald, stormfulll vinterdag med vind og snødrev fra samme hold.
Eller en spektakulær vesthimmel når sola har tatt fram paletten og ikke sparer på fargeeffektene.

Spektakulær fødselsdag
Som f.eks. 30. oktober.
På min kones fødselsdag.
Da dro den nedadgående sola til med et fargeshow som man bare sjelden ser maken til.
Heldigvis er vi ikke særlig overtroiske, så vi tok opplevelsen for det den var:
Et godartet samspill mellom naturens krefter som satte en ekstra spiss på bursdagen, og gav oss - og mange med oss - en skjønnhetsopplevelse som vi ikke vil glemme med det første.
Men menneskene har ikke alltid forholdt seg så avslappet til naturfenomener som dette.
Overtroen har vært sterk.
Se hva jeg har skrevet på bloggen DrøbakNotater om tidligere tiders overtro og dette usedvanlig vakre naturfenomenet på vesthimmelen over Drøbak og Oslofjorden.

Gratis gjødsel og kalk

Foto: Kow d.e. 16102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Der løv og annet blir liggende og råtne, blir det surt. Treaske kan i noen grad bidra til å gjenopprette ballansen.

Vi fyrer med ved.
Det blir det aske av.
Aske fra vedfyring inneholder stoffer som bør føres tilbake til naturen.
Vi bruker derfor aske som gjødsel.
Aske er dessuten basisk.
Vi bruker den derfor også som surhetsregulerende middel.

Gratis
Fyrer man først med ved, er aska gratis.
Å kaste aska, for så å kjøpe gjødsel og kalk, er dårlig forretning.
Og dårlig økologi.
Forutsetningen er at aska er "ren" - dvs. fri for skadelige stoffer som kommer fra ting som ikke skulle vært brent, men som du har falt for fristelsen til å legge i ovnen.
Om aska inneholder spiker eller annet metall, gjør ingen ting.
Men av hensyn til barn, voksne, dyr - og gressklipperen - bør du kanskje ikke la slike ting bli liggende på plenen.
I blomsterbedet gjør en brent spiker eller skrue ingen særlig skade.

Mot mose
Først og fremst bruker vi aska på plenene.
Men også i staudebedet der det står planter som ikke skal ha det spesielt surt.
Under prydbuskene der løvet faller ned og råtner, blir jorda sur og gir mosen ypperlige vekstvilkår.
Der kan en toppdressing med aske gjøre underverker.
Den mosen som allerede har etablert seg, løsner og kan med letthet rakes bort.
Og jordsmonnet blir mindre surt slik at ny mose får dårligere vekstvilkår.
Gir behandlingen bare flekker i plenen, kan du kaste på plenfrø.
Plen kan du - i følge min erfaring - så hele året, så sant jorda er tilgjengelig.
Vinterkulde virker trolig stratifiserende på frøene og fremmer spirevilligheten.

Blomkarsefrø i lake

Foto: Kow d.e. 01112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Syltede" blomkarsefrø brukes som kapers.

Noen blomkarsefrø tørker jeg og bruker til frø for å få nye planter og nytt blomsterflor neste sesong.
Andre havner på glass.

"Syltede" frø
Blomkarse er en fin krydderplante.
Friske blader setter en pikant smak på grønne salater og på sauser.
Friske frø kan brukes på samme måten - eller de kan "syltes".
Først forveller jeg frøene.
Kanskje like mye for å ta knekken på eventuelle forråtnelsessopper og bakterier, som for å gjøre frøene mykere.
Ukokte gir frøene en viss tyggemotstand, men er kanskje vel så smakfulle.

Saltlake
Etter forvelling oppbevarer jeg dem i lake.
Noen ganger i søt lake krydret med forskjellige krydder alt etter smak og behag.
Andre ganger i saltlake med ørlite grann sukker i.
I år har jeg valgt den salte varianten.
Ofte bruker jeg lake som jeg har tatt vare på etter at innkjøpte kapersfrø eller frukter er brukt opp.
Denne gangen har jeg laget saltlaken selv.
Jeg er spent på det endelige resultatet.

En smaksak
Hvor vellykket nedsyltingen er blitt, får jeg ikke greie på før til jul.
Så lenge bør nok frøene ligge for å få den rette smaken, dvs. en blanding av naturlig blomkarsesmak og salt.
Ved juletider - og utover våren, så langt lageret rekker - bruker vi de syltede frøene til kjøtt- og fiskeretter.
Om det er godt?
Det er en smaksak.
Spesielt jeg liker det.
Jeg skygger ikke unna for det uvanlige - eller ukjente.
Er det noen med samme innstilling som leser dette, anbefaler jeg at de forsøker.
Oppskrifter fins ikke.
Man bruker fantasien. Og sitt beste skjønn.
Det er slik all god mat blir til.
Oppskrifter er utkast og idegrunnlag.
Mat blir til mens den lages.