Forvirret nisse

Foto: Kow d.e. 26122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Har jeg tatt feil av årstiden? tenker nissen.

Nissefar hadde nok trodd at snø og kulde skulle prege utelivet på denne tiden av året.
Men nei.
Akkurat nå er det fem varmegrader, regn og kraftige vindkast.
Faktisk så kraftige at nissen har måttet få komme innendørs så den ikke blåser over ende og slår seg.
Fuglenekene vi satte opp før jul, ble bundet godt fast.
De står derfor der de skal være. Foreløpig.
Men de er gjennomvåte og lite fristende.
Vi har ikke sett en eneste fugl i dem.
I går var det også mildt - men opphold.
Da gikk jeg en tur til Drøbak og hjem igjen.
Det er en fin tur på omlag 8-9 kilometer og med drøye motbakker på hjemturen.
Det sies at en spasertur først virker som den skal på forbrenningen, når man blir så andpusten at man har problemer med å føre en samtale.
Er det riktig, var gårsdagens tur nyttig.
Jeg kunne ha gått i dag også, selvfølgelig, men å gå tur i regnet frister ikke, selv om vindkastene er utfordrende og får en til å føle seg som en polfarer.
Det ble for vått, så jeg gjorde som nissefar.
Jeg trakk innendørs.
Men blir det flere dager med plussgrader og opphold, skal jeg ut igjen.
For når snøen og holka kommer - og det gjør de nok - våger jeg meg ikke ut.
Da sitter jeg inne og lengter etter vår.
Så man må benytte sjansen når det er bart.
Hadde det bare ikke vært for regnet.

Dagene blir lengre

Foto: Kow d.e. 24112010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sola er en forutsetning for alt liv på jorda og for det store kretsløpet. Bildet er tatt på Frogn kirkegård på julaften i fjor.

Sånn - så har vi passert årets lengste natt og mørkeste dag.
Fra nå av blir det bare lysere.
Vintersolverv faller enten på den 21. eller den 22.
I år var "solsnudagen" - som man enkelte steder kaller solvervsdagen - den 22.

Sola snur ikke
Man sier gjerne at sola snur, men det gjør den ikke.
Men man kan - om man legger godviljen til - kanskje med en viss rett si at døgnet og året "snur" fra at dagene blir stadig kortere, til at de igjen blir lengre - og lysere.
Fra nå av blir det stadig lengre dager fram til 21. juni 2012.
Det er den lengste dagen i året som kommer.
Deretter går det ubønnhørlig mot mørkere tider igjen.

Vekst og hvile
Naturen er innrettet i en vekstperiode og en hvileperiode.
For hageinteresserte kan den kalde og mørke hvileperioden være en prøvelse.
Men også en kjærkommen pause hvor man opparbeider krefter, mentalt overskudd og entusiasme - og lengsel etter lysere og varmere tider.
Hadde vi hatt hagesesong hele året, er det mulig at selv de største entusiastene hadde gått lei.

Ny hagesesong
Men uansett: Nå går det nå mot en ny hagesesong.
Halve ventetiden er tilbakelagt.
Blir januar og februar litt mildere enn de pleier å være, skal vi nok holde ut denne vinteren også.

Snø
Hittil har vi vært heldige.
Syns jeg.
De yngste barnebarna mine er ikke enige.
De vil ha snø.
Det vil kanskje plantene også. Spesielt hvis det blir vesentlig kaldere.
Til og med jeg ønsker snø - slik at det er snø på taket nyttårsaften.
Vi har shingel på taket og bor midt i kryssilden av nyttårsraketter.
Så vi krysser fingrene og håper på snø.
Men høyst sannsynlig må vi klare oss uten.
La oss håpe at det går bra likevel.

Lyngen fra i fjor

Foto: Kow d.e. 20122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De gamle lyngplantene som blomstrer for annen gang, har fine farger. Lyngplanta i bakgrunnen er innkjøpt denne høsten. Den står med brune, visne blomster.

Den riktig harde kulda har latt vente på seg.
Vinteren har så langt vært usedvanlig mild.
Men minusgrader har vi hatt.
Ved flere anledninger.
Både dag og natt.

Vært ute en vinternatt før
Det har lyngplantene i urna ved trappa tilsynelatende ikke hatt vondt av.
De er fortsatt like fine i fargen som de var da de ble plantet.
Forrige vinter - som var en av de hardeste i "manns minne" - stod de på to graver på Hærland kirkegård i Eidsberg kommune i indre Østfold.
I løpet av den våte sommeren vi har lagt bak oss, beholdt de grønnfargen og satte nye blomster.
Nå pryder de inngangspartiet hos oss.

Den nye er vissen
De lyngplantene vi kjøpte nå i høst er alle brune.
Både de som står på kirkegården i Frogn, og den ene som vi har plantet i urna ved trappa sammen med de plantene som vi tok med fra Hærland.
Brune lyngplanter er ikke spesielt dekorative.
Man kan spørre seg om hvorfor tilsynelatende frisk lyng ikke tåler en slik høst som vi har hatt i år.
Hvis jeg skal gjette, vil jeg tro at plantene enten har fått dårlig stell før de ble solgt, eller at de rett og slett ikke tåler norsk høst- og vintervær.
Men er det slik, burde de heller ikke selges under foregivende av at de skal pryde urner, bed og gravsteder når sommerblomstene har gjort sitt.
Men noen planter klarer altså påkjenningen.
Hva forskjellen i utgangspunktet er på dem som ikke bare tåler én vinter ute, men to, og dem som visner og blir brune før høsten er omme og vinteren er kommet skikkelig i gang, skulle det være interessant å vite.

Luftas torpedo

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Når spettmeisen kommer, trekker de andre meisene unna. Kanskje vil de unngå et ublidt møte med det spisse meiselnebbet. Bildet er uklart fordi det er tatt gjennom et lukket vindu.

Spettmeisen - sitta europaea - er den mest elegante fuglen i den norske faunaen.
Synes jeg.
Den aerodynamiske formen, er ekstremt funksjonell, og det spisse, lange meiselnebbet velegnet til å åpne gjenstridige frø med.
Dessuten går spettmeisen ubesværet opp og ned trestammer som om tyngdekraften skulle være opphevet.

På nært hold
Utenfor kjøkkenvinduet har vi en frøautomat hvor fuglene kan hente solsikkefrø.
Den har "Moff" som er barnebarnas betegnelse på bloggeren, fått av Mathis og Mia som er to av ti barnebarn.
Materen henger ikke mer enn omlag 50-60 centimeter fra vindusruta, og fuglene som besøker den, kan nok se oss som befinner oss inne på kjøkkenet.
Spesielt når lyset er på.
Etter hvert er de imidlertid trolig blitt vant til oss.
De er riktig nok fortsatt observante og skvetne, men lar seg nå friste til å hente et frø for så å fortrekke til et tryggere sted for å fortære det.
Før de kommer tilbake for å hente et nytt.

Spettmeisen
Den som er mest skvetten og sky, er spettmeisen.
Men ser den ingen innenfor, tar den sjansen.
Noen ganger kommer den, selv om vi sitter ved kjøkkenbordet rett innenfor ruta.
Men da må vi sitte stille.
Den minste bevegelse, og den lar frø være frø og trekker unna.
Men når den tror at den er trygg, kommer den tilbake etter en ny forsyning.

Kresen?
Det kan nesten se ut som om spettmeisen er mer kresen enn de øvrige meisene.
Selv om den er på vakt og gjerne vil ha frøhentingen raskt unnagjort, tar den ikke det første frøet den finner.
Den "feier" med nebbet så frøene fyker og havner på bakken.
Først når den har funnet et frø som den er fornøyd med, tar den det med seg til et sted hvor den kan sette det i "smie" i en barksprekke eller en greinvinkel, for så å åpne det med det meiselformede nebbet.
Frøene som den har "kastet" på bakken, tar andre fugler seg av, så de er åpenbart ikke tomme.

Velkommen
Selv om den er en "rotekopp" og sløser med maten, er spettmeisen mer enn velkommen på fuglebrettet og i frøautumaten.
Det er en fryd å se den velformede, funksjonsriktige kroppen og hodet med det spisse nebbet, samt hvordan den går opp og ned langs trestammene uten det minste besvær.
Spettmeisen hekker helst i hule trær, men kan også slå seg i fuglekasser.
Vi har flere fuglekasser av forskjellige slag på skogdelen av tomta.
Skulle spettmeisen finne på å stifte familie her og slå seg ned i en av dem, er den mer enn velkommen til det også.
Hos oss setter både de voksne og barnebarna pris på fuglene, og for "Moff" er altså spettmeisen selve favoritten.