"Ertekråker"

Da jeg hadde hentet avisene i går morges, ble jeg stående å se utover fjorden.
Da skjedde det.
Som lyn fra klar himmel, kom en anseelig flokk med sidensvanser og slo seg ned i buskene like ved.
De nærmeste var ikke mer enn en drøy meter fra meg.
De spiste målbevisst og grådig av mispelbærene uten å la seg affisere av meg
Det var et syn å se.

Hvem har med seg kamera når man går til postkassa for å hente morgenavisene?
Ikke jeg.
Der stod jeg og betraktet dem på nærmeste hold - uten å ha noen mulighet til å dokumentere hendelsen eller ta etterlengtede nærbilder av de vakre fuglene.
Jeg visste så altfor godt at hvis jeg gikk for å hente kameraet, ville de være borte når jeg vendte tilbake.

Jeg gikk likevel.
At jeg beveget meg, skremte ikke fuglene.
De fortsatte ufortrødent med sitt.
Da jeg kom tilbake med kameraet, var de - som ventet - borte.
Alle som en.
Selv om jeg ble stående og vente på samme sted som tidligere, kom de ikke tilbake.

Jeg er ikke av dem som Disneyfiserer dyr, og tillegger dem menneskelige egenskaper, men ertet de meg?
Med viten og vilje?
Hvordan kunne de være så tillitsfulle - ja, direkte nærgående - da jeg stod der uten kamera, og alltid så utrolig sky og vanskelige å komme på "skuddhold" av, når jeg har kameraet parat?
Jeg fikk en følelse av å bli holdt tilgode, av å bli ertet.
"Ertekråke," sa vi i min barndom om den som  stadig ertet andre.

Sidensvansene er riktignok spurvefugler og ikke kråker, men holdt de meg for narr?
Ertet de meg slik skjærene erter kattene?
Har du sett skjærene hoppe dristig, skrattende og provoserende nær en flau katt, men likevel så langt unna at katten ikke kan få tak i dem, skjønner du hva jeg mener.

Erting eller ikke.
Sidensvansene er velkomne tilbake.
Både på fotografvennlig avstand - og langt unna.
"Ertekråkene".

Blomsterertene setter knopper fotsatt

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Blomstersesongen er ikke over. Det er ikke så mange blomster på blomsterertene akkurat nå, men knopper er det flust av, så kanskje ...

Som tidligere fortalt, har rådyrbukken som besøkte oss forleden natt, beitet av de fleste av knoppene på blomsterertplantene ved terrassen.
Men plantene ved veggen mot gårdsplassen, står fortsatt.
Og har "masser" av knopper.
Holder temperaturen seg fortsatt høy noen dager til, vil de formodentlig springe ut.
Hvis de firbeinte ikke kommer og forsyner seg her også.
Mosen på belegningssteinene er sparket opp, og det er rotet i krypnellikplanetene like ved, så trolig har råbukken, eller andre fra hans klan, vært inne på gårdsplassen.
Men foreløpig har både blomsterertene og en fristende gul roseknopp, fått stå i fred.
Vi krysser fingrene og håper det beste.

Sidensvansene er kommet

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sidensvansene er meget sky. De forlater matfatet og søker tilflukt i de høye trærne i utkanten av boligområdet så snart fotografen forsøker å komme på "skuddhold" med kameraet.

Når mesteparten av bladene er falt av cotoneaster- og berberisbuskene, henger de røde bærene ekstra synlige og fristende igjen.
Da er tiden inne for sidensvansene .
De kommer fra nordlige oppholdsområder til mer sørlige egner for å spise seg opp og tilbringe vinteren her - eller litt lenger sør.

Spioner?
Jeg lurer på om de sender noen spioner i forvegen.
Allerede forrige uke så jeg et par-tre stykker i bulkemispel-trærne.
Nyhetene som spionene har sendt tilbake til flokken, må ha vært gode, for i dag er flokken som forsyner seg av bærene i hagen, betraktelig større.

Ingen overstadig beruselse
Da jeg gikk ut for å hente avisene i ved halv åtte tiden i morges, var de på pletten allerede.
I full gang med å fortære de saftige, røde bærene på cotoneaster-, altså mispel-, og berberisbuskene.
I år har ikke bærene frosset noe særlig.
Av den grunn har de ikke begynt å gjære.
Fuglene kan stappe i seg uten fare for å bli beruset.
Vi slipper derfor trolig fugler som surrer rundt i fylla og flyr inn i vindusrutene med død og fordervelse som resultat.

Lettskremte
Jeg har lest at noen mener at sidensvansene er tillitsfulle og lette å fotografere.
Det stemmer ikke med mine erfaringer.
Fuglene som besøker oss, blir skremt av den minste bevegelse og den svakeste lyd.
Som etter én samlende tanke, letter alle på én gang og søker tilflukt i de høye trærne rundt om.
Der sitter de og påser at alle potensielle faremomenter er borte, før de vender tilbake til matfatet i vår hage.

Ingen unødige sjanser
Jeg kan for så vidt forstå dem.
Det ville være dumt å ta unødige sjanser.
De har fløyet langt, og skal kanskje fly enda lengre før de skal tilbringe en lang vinter i kalde - eller i alle fall kjølige - omgivelser i det nordlige Europa.
Det vil derfor være dumt å sette livet på spill ved å ta uvettige sjanser eller vise uvøren opptreden under veis.
Det er jo ikke mulig for dem å vite at den rastløse fyren med kameraet ikke vil dem noe vondt, men bare ønsker et godt bilde av de vakre fuglene som hver høst gleder ham og familien med besøk i hagen.

Nattlig gjest i hagen

Foto: Kow d.e. 26102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Uredd og nysgjerrig ble rådyrbukken stående og betrakte mennesket som stod og sendte skarpe lysblink gjennom det vidåpne vinduet og ut i nattemørket. 

Da jeg kastet et blikk ut av vinduet mot hagen ved 7-tiden i morges, skimtet jeg en skygge på plenen ved skjærsminbusken 10-15 meter unna.
Åpenbart et rådyr som lå og slappet av etter å ha godgjort seg med hagens planter.
Raskt hentet jeg kameraet.
For å kunne fotografere i mørket uten kun å få refleksen fra vinduet på bildet, måtte jeg åpne vinduet på vidt gap uten å skremme bort motivet.
Erfaringsmessig hører rådyrene den minste lyd og trekker unna.
Denne bukken tilhørte unntakene.
Etter et par glimt fra blitzen reiste den seg, snudde seg sedat mot meg, og ble stående og betrakte meg en god stund mens jeg knipset og blitzen lynte.
Lei av den morgenfriske paparazzien gikk den til slutt bak busken hvor den ble stående flere minutter før den rolig gikk ned skråningen, gjennom de usedvanlig taggete Pink Grootendorst-buskene, over den steinbelagte innkjørselen, gjennom staudebedet, over den nederste plenen, gjennom berberishekken og inn til naboen.
Ved nærmere ettersyn viser det seg at vi har fått hjelp til å beskjære blomsterertene inntil husveggen oppe på terrassen i nattens løp.
Vi har ikke fjernet disse plantene ennå fordi de har vært fulle av lovende blomsterknopper.
Det er de ikke lenger.

Høstens farger

Foto: Kow d.e. 23102013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

To slags mispel. T.v. vintergrønn krypmispel.  T.h. bladfellende mispel hvor bladene er blitt røde.

Høstfarger på gullbusk. De bladene som faller av først, faller mens de er gule. De bladene som sitter på lengst, får fine høstfarger før de faller av.

Bergenia feller ikke bladene om høsten. Den opptrer likevel med høstfarger. Om sommeren er bladene sterkt grønne. Om høsten trekker klorofyllet seg tilbake slik at de øvrige fargestoffene slipper til og kan gjøre seg gjeldende.

Noen spør: Hvor kommer de fine høstfargene fra?
Svaret er: De er der egentlig hele tiden.
Klorofyllet - dvs. bladgrøntkornene - er mer dominerende enn fargestoffene og dekker for dem.
Om høsten når temperaturen synker og dagene blir kortere, brytes klorofyllet ned, og de ulike fargestoffene kommer til syne.

For at klorofyll skal dannes, må vekstene frakte næring og vann.

Om høsten hindres denne transporten, klorofyll dannes ikke, og de fargene som ligger skjult i bladene, blir synlige.
Ulike planteslag har overvekt av ulike fargepigmenter og får derfor forskjellige fargetoner.

Som man vel har lagt merke til, blir fargene før løvfall særlig flotte på fjellet. 

Lav temperatur, tørr luft og sterkt sollys stimulerer dannelsen av antocyaniner som reflekterer farger i spekteret fra rødt til purpur. 

Ulike planter har ulike antocyaniner og får derfor ulike farger eller fargetoner om høsten.
Wikipedia sier at antocyaniner virker som "solkrem" og beskytter cellene mot lysskade.

Noen trær får ikke høstfarger.
Or feller f.eks. bladene mens de ennå er grønne.
Treet trenger dem ikke fordi det er utstyrt slik at det kan hente næring og nitrogen fra rota.

Se denne artikkelen om Høstfargenes hemmelighet.

Maurenes byggekunst på terrassen

Foto: Kow d.e. 04.10.2013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

De små rødbrune maurene som undergraver hellene og steinbelegningen vår, har fraktet alle disse sandkornene og oppført dette fantastiske byggverket under foten på et bord.

Maurene gjør mye ugagn.
Man må imidlertid beundre deres flid, og deres byggekunst.

Ikke hulter til bulter
Vi har hatt et plastikkbord med kuppelformet fot stående på terrassen.
Under kuppelen har de små rødbrune jordmaurene utført et utrolig ingeniør- og bygningsarbeid
Foten har stått omtrent midt på en sementhelle.
Byggematerialene - dvs. sandkornene som de små bygningsarbeiderne har benyttet - er møysommelig hentet ett for ett fra sandlaget under hellene, og fraktet opp gjennom fugene og ut til hella under bordfoten hvor byggverket er oppført.
Sandkornene er ikke lagt hulter til bulter, eller i en haug, men brukt som byggesteiner i et sinnrikt system av rom og åpne flater.
Hva hensikten er med den valgte planløsningen er ikke godt å si, men at det ligger en "tanke" og en "plan" bak, kan det ikke være tvil om.

Sommerbolig?
De små maurene er uønskede på terrassen.
Vi gjør det vi kan for å gjøre livet vanskelig for dem i håp om at de skal velge et annet sted å utfolde seg.
Men byggverket under bord-foten var så imponerende at vi nesten fikk dårlig samvittighet da bordet ble tatt vekk og stablet innendørs for vinteren.
Ikke bare vitnet byggverket om flid, disiplin og ustoppelig utholdenhet.
Men også om maurenes evne til å løse kollektive oppgaver.
Insekter handler på grunnlag av instinkter.
Jeg skal vokte meg vel for å Disney-fisere maurene - dvs. tillegge dem menneskelige egenskaper - men det er vanskelig å se hva slags instinkt som har fått disse små skapningene til å oppføre et så arbeidskrevende byggverk med så avansert arkitektur oppe på en av våre terrasseheller.
Instinktet må ha fortalt dem at byggverket som de har lagt så mye arbeid i, vil være ubrukelig som vinterbolig.
Hvorfor har de da lagt ned alt dette arbeidet?
Hadde de tenkt å ha bygget som sommerbolig?
Som en slags datsja på vår terrasse?

Blomkarsen overlevde nattefrosten

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

26.09.2013: Dagen før frosten. Blomkarsen har startet på ny fra bunnen av og er både frodig og blomsterrik.

27.09.2013: Blomster og blader med rim etter en frostnatt.

Blomkarsen er en av de mest ømtålelige plantene i hagen.
Den er ekstremt vannholdig og fryser straks det blir antydning til kuldegrader.
Hva kan det da komme av at våre rimbelagte blomkarser overlevde nattefrosten natta mellom 26. og 27. september?

Vi har blomkarseplanter på tre forskjellige steder i hagen: Rett utenfor inngangsdøra, ved vestveggen på terrassen ved røttene til klematis- og kaprifoliumplantene og i en urne ved innkjørselen og trappa opp til det øverste hagenivået.
De to førstnevnte plantene står kanskje lunt i ly av vegetasjonen omkring, men urna står utsatt til.
Det var forøvrig ingen sommertemperatur ved trappa og på terrassen heller den aktuelle natta, men skikkelig kaldt og relativt tjukk is på vannet i "potteskjulerne" som stod i nærheten av blomkarseplantene der.

Blomstene og bladene på planta i urna ved trappa var dekket av rim.
Men så ellers like friske og fine ut.
Og det har de fortsatt med.
De har åpenbart ikke lidd noen overlast.

Vi har mange års erfaring med blomkarse.
Vi vet derfor godt hvor ømtålelig den er.
At den kommer uskadet og like frisk fra en natt med frost som lager tjukk is, har vi aldri opplevd før.