Himmelen i brann

Foto: Kow d.e. 22112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Vi har hatt en del fantastiske høstdager i år, men kveldene er ikke verst de heller. Hvor ofte ser man solnedganger som denne? Vi ser dem faktisk rett som det er fra våre stuevinduer.

Dagene blir stadig kortere og den mørke delen av døgnet lengre.
Kvelds- og nattemørket står som en vegg mot vindusrutene fra tidlig på ettermiddagen.
Man blir nedstemt - og trøtt.
Sinnet trenger lys.
Vi tenner både elektriske lys og stearinlys innendørs for å bekjempe mørket.

Lysopplevelser som dem bildene ovenfor viser, gjør den mørke årstiden noe lettere å komme igjennom.

Nå er det forresten bare 22 dager igjen til vintersolverv.
Fra lørdag 21. desember blir dagene igjen lengre og lysere.
Selv om januar og februar skulle ha både snø, kulde og hålke å by på, har den fantastiske høsten gjort vinteren kortere enn den bruker å være.
Når man godt og vel har passert de 70 og er på rask veg mot de 80, setter man ikke særlig pris på snø. kulde og hålke lenger.
Men ildrøde, vinterlige solnedganger kan vi godt like.
Dem må det gjerne bli mange av.

Fra indian summer til vinter

Foto: Kow d.e. 20112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rosene setter fortsatt knopper. Noen kommer ikke lenger enn til knoppstadiet før de visner, mens andre takler kulda bedre og springer ut. Det skal bli spennende å se hvordan det går med disse fine knoppene. Det var minus 6 grader i natt.

Det har vært en fantastisk høst.
Jeg som er en gammel mann, er ikke glad i kulde - og jeg hater hålke.
Jeg satte pris på det milde og over gjennomsnittlig solfylte været.
Men nå har det vært minusgrader både natt og dag en stund.
Det lider vi under, både gartneren og plantene i hagen.

Frosne blomstererter
De siste blomsterertene klipte vi inn.
Vi var imidlertid for seint ute.
Frosten hadde allerede fart ille med dem.
Nå ligger de i komposten.

Ikke dekke for tidlig
Både blomsterertstenglene og prydbønnestenglene er nå klipt ned og lagt utover i bunnen av bedet som vi har dekt med løv.
Vi har ventet med den endelige dekkingen til det øverste jordlaget har frosset.
Er det for varmt når vi dekker, stimulerer vi plantene til å vokse og sette nye skudd.
Gjør de det, tåler de ikke kulda så godt.
Dessuten gir vi unødvendig gode vekstvilkår til sopp og annet som vokser på rosebuskene og overvintrer på blader og bladstengler som ligger på bakken.

Når er det løvet som det var mulig å få løs, kommet på plass i rosebedet. Bladene til de kraftige, lovende ringblomstene og stenglene til prydbønnene og blomsterertene er frosset. De er klipt ned og ligger nå som dekke under løvet.

Ventet for lenge
Men vi ventet nok litt for lenge.
Ikke slik at rosene har lidd noen skade, men løvet var frosset.
Mye av det satt fast i steinbelegningen som det lå på, og var vanskelig å få løs.
Gartneren måtte derfor nøye seg med flytte det øverste laget.
Resten får han ta når mildværet kommer.
Kakelinna kommer vel i år som alltid ellers.

Snø som dyne
Når snøen kommer, bruker vi blomsterbedene som lagringsplass for den snøen som måkes vekk fra innkjørselen og gårdsplassen.
Stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, beskytter snøen mot kulda.
Og i mildvær bidrar smeltevannet med fuktighet til jorda slik at rosebuskene ikke tørker ut.
Men det er ikke aktuelt nå.
Noen snø har vi ikke sett snurten av hittil - enda vi skriver 23. november.

Dompapene er ingen "dumpapper"

Dompapene har endelig forstått at det lønner seg å besøke oss.
De siste par ukene har de vært her så å si daglig.
En dag satt det tre hannfugler og to hunner i en liten busk utenfor vinduet til arbeidsrommet og koste seg i solskinnet.
Jeg fant fram kameraet og knipset flere bilder, men fordi sola skinte rett inn i glassruta, ble bildene bare "grøt".
Så dere får tro meg på mitt ord.

En av dagene da herr og fru dompap spiste av fuglematen rett utenfor kjøkkenvinduet, var vårt barnebarn Mina hos oss.
Hun fikk anledning til å studere de vakre fuglene på nært hold.
Flere ganger.

Når fuglene forsyner seg av frøene i den sylindriske frøbeholderen, drysser det noen frø på bakken.
Det kunne lett blitt mat for rotter og andre uønskede gjester, men jeg tror ikke det blir så mye igjen til dem.
Frøene som havner på bakken tar skjærene - og dompapene! - seg av.
De "rydder" slik at det mest er frøskall som ligger igjen.

Nå håper vi at dompapene blir her til jul - og gjerne enda lenger.
Vi setter pris på hver eneste liten bevinget kamerat av et hvilket som helst slag, som besøker oss.
Ja, til og med skjærene er velkomne hos oss.
Likevel: Det er noe eget med dompapene.
De er julens fugler par exellance.
Vi har ikke vært bortskjemt med besøk av dem til nå.
Men i år bør det være en viss sjanse for at de viser seg.
Og gjør de ikke det, har vi i alle fall hatt glede av dem et par uker før jul.
Det er da noe.
Men vi krysser fingrene for at de blir og beærer oss med besøk i juletiden også.
Det skal ikke stå på julematen.
Frø legger vi ut jevnlig.
Og to flotte julenek med røde sløyfer er innkjøpt og skal settes ut når den tid kommer.
Det er bare å bli.

Bacopa-stiklingen har klart seg - hittil

Foto: Kow d.e. 08112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Stiklingen lever fortsatt. Vil den overleve vinteren?

Tidlig i sommer brakk vinden en en litt solid grein av den ene av Bacopa-plantene.
Sin vane tro, stakk familiens gartner den i en potte med jord.
I tilfelle den skulle slå rot og bli til en ny plante.
Sjansen ble vurdert som liten, men familiegartneren kan som bekjent ikke motstå fristelsen til å eksperimentere.

Og det var kanskje ikke så dumt, for Bacopa-stiklingen slo øyensynlig rot.
Vi har ikke undersøkt om den virkelig har røtter, men sannsynligheten taler for det.
Planta er fortsatt grønn.
Noen blomster har den fortsatt fra vi plantet den, og et par nye samt et par knopper er kommet til.
Nå i midten av november er det fortsatt liv i den.
Den er tatt inn i garasjen, og der er det på denne årstiden når garasjeporten er lukket, mørkt mesteparten av døgnet, men stiklingsplanta er fortsatt grønn og blomstrer som før den ble tatt inn.

Bacopaene våre pleier å stå ute til frosten tar dem.
Da kaster vi dem på komposthaugen.
Noen ganger har vi tatt dem inn etter at de har frosset, men da er de blitt brune - før de har havnet i komposten de også.
Vi har derfor ikke erfaringer med overvintring av Bacopa.

Etter eller annet sted leste vi imidlertid at noen hadde holdt liv i Bacopa-plantene vinteren over.
Stiklingsplanta vår skal være vårt forskningsobjekt.
Nå skal den hentes ut av den mørke garasjen og få en noe lysere og litt varmere oppholdsplass innendørs på et sted der vi kan sørge for at den i alle fall ikke tørker ut.
Så får vi se.

Hvis noen nå skulle tenke at dette er bortkastet møye og besvær fordi Bacopa er så billige at man bare kan kjøpe nye om våren, så kan de ha rett i det.
Det handler imidlertid ikke om penger.
Det handler om gleden ved å eksperimentere.
Gleden ved å lære av erfaringer er halve gleden ved å drive hagestell.
Derfor vikler familiens gartner seg stadig inn i nye eksperimenter.
Selv om andre i familiene kan styre sin entusiasme.

Stemor - en blomst for alle årstider

Foto: Kow d.e. 12112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Stemorsplantene ble plantet i våres. De har blomstret hele sommeren - og blomstrer ennå selv om det har vært kuldegrader flere netter.

Mange rekner åpenbart stemor som en vårblomst.
Når vi ut på sommeren kommer til gropa der vi kaster hageavfall, ligger det massevis av "utrangerte" stemorsplanter der.
Hvert år.

Mange av de vrakede plantene er friske, fine og i full blomst.
Men de er kastet likevel.
Sesongen for stemorsplanter er tydeligvis over.
Stemorsblomstene har pyntet opp i vårens verandakasser, urner og blomsterbed, men så kommer sommerens rikere flor, og da er det over og ut.

Hos oss kaster vi ingen planter som er i live, trives og setter blomster - uansett om "sesongen" skulle være over.
Begrep som sesong har forresten ingen plass i vårt hagevokabular.
Planter som blomstrer, eller kan blomstre på ny bare de har fått "hvile" seg litt, får stå i våre bed, kasser og potter - til de bukker under.

Stemorsblomster har vi gjerne fra før nattefrosten har forsvunnet om våren, til den er kommet tilbake ut på høsten.
På denne tiden blir de kanskje ikke klipt og stelt like ofte som før, men blomstrer de, så blomstrer de.
Å røske opp og kaste ligger ikke for familiens gartner.
Her får plantene alle de sjansene de kan gjøre krav på - og kanskje noen i tillegg.
Derfor kan vi nå nyte synet av gilde, gule stemorsblomster ute på terrassen.
Hvor mange kan si det samme, mon tro?

Bacopaen og den spanske margeritt-planta gir seg ikke

Foto: Kow d.e. 05112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Bacopaen ved inngangsdøra holder ut. Det samme gjør den spanske margeritt-planta.

Bacopa er en fantastisk plante.

Den blomstrer store deler av våren, hele sommeren og langt utover høsten - ja, helt inn i vinteren.

Blomstene blir ikke ødelagt eller skjemt av regn og blåst.

Og skulle du glemme å vanne slik at jordklumpen tørker for en kortere periode, tåler bacopaen det også.

Jeg har skrevet om bacopa-plantene flere ganger i årene som er gått.

De fortjener likevel å komme "på trykk" igjen slik at folk kan få opp øynene for hvor anvendelige og dekorative - og varige - de er.

Det har vært en usedvanlig mild - og våt - høst, men nattefrosten har vært på besøk - flere ganger.

Noen kortvarige minusgrader bryr imidlertid ikke bacopaene seg om.

Litt kulde "tar de på strak arm" og blomstrer ufortrødent videre.

Det kommer de formodentlig til å gjøre inntil sprengkulda - eller snøen - tvinger husets gartner til å flytte pottene innendørs.

Lobeliaene som har stått i samme potte, har sagt takk for seg for lenge siden.

De gikk tidlig ut i år - ikke bare i denne urna.

Den spanske margeritten, som i følge navnet skulle være vant til varmere klima, setter imidlertid nye knopper og blomstrer fortsatt - enda vi nærmer oss midten av november.

Som tidligere bemerket:

Det sies at høsten er en stusselig tid i hagen.
Det er en "sannhet" med store modifikasjoner.

Full kirkegården av sopp

Foto: Kow d.e. 05112013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Samme hvor vi snudde oss, så stod soppen tett i tett. Både plenen mellom gravene og skråningen mot øst var fulle av store, "kjøttfulle" sopper. Jeg har aldri sett maken.

I dag var min kone og jeg på Hærland kirkegård i Eidsberg.
Der ble vi møtt av et syn som vi aldri har sett maken til.
Kirkegården var full av sopp.
Ikke små beskjedne sopper som tittet opp litt her og der, men store mektige sopper som dekket store deler av gressplenen mellom gravene.
Det gav et mektig inntrykk.

Honningsopp
Jeg har spurt på nettstedet "Spør en biolog" om hva slags sopp det kan være, og svaret er honningsopp.
Av honningsopper fins det flere slag.
Felles for dem er at de ikke bør spises.
Tidligere ble de visstnok spist, men mange reagerte allergisk på giftstoffene de inneholder, derfor regnes honningsoppene nå som for giftige til å bli brukt som mat.
Så vidt jeg forstår, vokser denne soppen på rester av mange slags tær.
Men ikke bare på døde rester.
Honningsopp vokser etter sigende på røttene av levende trær og ødelegger år om annet skog og trevirke for betydelige beløp.
Vi skal derfor kanskje være forsiktige så vi ikke bidrar unødig til å spre denne soppen.
Men du verden for et inntrykk den etterlot der den dekket plenen på Hærland kirkegård I Eidsberg i Østfold.

Karpatklokke i november

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det har vært et par-tre frostnetter hittil i høst, men det har ikke karpatklokkene latt seg skremme av. De blomstrer ved sørveggen og nyter det fine høstværet.

Karpatklokkene blomstrer i perioden juni-september slår faglitteraturen fast.
Men det vet ikke karpatklokkene våre.
De kan ikke lese, så de blomstrer nå - i november.
Bildet ble riktignok tatt 28. oktober, men blomsten står like fint ennå - uanfektet av vær og temperatur.
På tusta ved siden av den hvite, er det etter at bildet ble tatt, sprunget ut en blå blomst.
Dessuten er - riktignok ikke mange, men noen, formodentlig blå - i anmarsj.
Så blomstersesongen er ikke over på våre kanter.
Selv om vi i dag skriver 4. november.
Jeg fortsetter gjerne slik en god stund til.