Så mye som skulle vært gjort

Det var så mye som skulle gjøres.
Og så lite som ble gjort.

I midten av mars ble jeg forkjølet.
Jeg ble sakte bedre.
Men så tok vi en handletur til Sverige.
Det var mer enn jeg tålte.
På vegen hjemover begynte jeg å fryse.
Det var godt og varmt i bilen, men det brydde ikke kroppen seg om.
Jeg frøs så jeg hakket tenner.
Hjemme gikk jeg rett til sengs.
Det var 13. april.
Siden har jeg vært syk.

Influensa og lungebetennelse har holdt meg innendørs.
Påskedagene forsvant ut i ingen ting.
Strålende vårdager med sol og varme måtte jeg betrakte gjennom vinduene.
Derfra har jeg sett hvordan trær, busker og stauder har tatt våren i besittelse uten min medvirkning.
Ulvespireaen i skråningen langs innkjørselen står uklipt.
Det samme gjør Pink Grootendorst-rosene.
Og mellom spirea og roser vokser sølvarve, gravmyrt, kveke og annet ugress.
Her skulle jeg vært med hagesaks, spade, hakke og rive.
Men i stedet for å kjempe mot ugress, forsøker jeg ved hjelp av antibiotika å få bukt med lungebetennelsen som tapper meg for krefter og overskudd.

Litt har jeg fått gjort.
Når sola har gjort gradtallet tosifret, har jeg den siste uka plantet om en del planter og forsiktig begynt å fylle jord i urner og kar som det skal plantes i når nattetemperaturen holder seg på trygg avstand fra frysepunktet.
Men det er bagateller.
I forhold til alt som burde vært gjort på dette tidspunktet.

Gamlinger som meg burde selvfølgelig sørge for å la seg vaksinere.
Det gjorde jeg tidligere.
Men så ble jeg nok overmodig.
Når jeg ikke ble syk, tenkte jeg at det går vel bra - uten vaksine.
Men det gjorde det ikke.
Jeg hanglet i fjor.
Og fikk meg en ordentlig smell i år.

Alle årstider er viktige for en hageentusiast.
Men våren er den viktigste.
Den har jeg snart mistet.
Det har jeg ikke råd til å oppleve flere ganger.
Hvis det fortsatt er aktuelt, blir det vaksine neste år.
I år er det for sent.
Skaden er allerede skjedd.

Antibiotikakuren er nå gjennomgått.
Fortsatt er jeg tafatt og uten krefter.
Forhåpentlig kommer overskuddet og tiltakslysten tilbake.
Før hele våren er tilbakelagt - i uvirksomhet.

Venter på å komme ut

Foto: Kow d.e. 08042014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargoniene venter på å komme ut. Disse står lyst og har holdt seg "lubne" vinteren igjennom.

Også disse står lyst og er frodige. 

Disse plantene står derimot innerst i rommet og bærer tydelig preg av å ha det for mørkt. Noen av dem skal beskjæres før de settes ut.

Vi har mange pelargonium-planter.
Både den lett rosa "Dronning Ingerid" og diverse røde.
Felles for dem alle er at de tilbringer den kalde årstiden innendørs og den varme utendørs.

De fleste pelargonium-plantene som vi har idag, har vi dyrket fram fra stiklinger.
Vi har derfor flere titalls planter - noen ganske store og noen mindre.

Mange av plantene har overvintret i rom med "oppholdstemperatur".
Noen av dem har stått tett inntil vinduene og har hatt det relativt lyst.
Andre har hatt det mørkere.

Atter andre har overvintret i vedskjulet - dvs. et kjellerrom hvor temperaturen har vært relativt lav, men ikke i nærheten av frysepunktet.
I vedskjulet er det forholdsvis mørkt.
Plantene som har stått der, er ganske langt etter de plantene som har stått varmt, i utviklingen.

Noen pelargonier blir beskåret relativt hardt.
Andre mer forsiktig.
Og noen ikke i det hele tatt.
Det skyldes at jeg ønsker planter med ulike fasonger, og planter som blomstrer til ulike tider.
Det som klippes av, blir nye planter.

Problemet med de plantene som ikke beskjæres - eller som beskjæres lite - er at de får tilvekst som blir relativt "sprø" og tåler lite.
Når de kommer ut i fri luft, blåser eller regner de i stykker.
Plantene bør derfor settes ut om dagen slik at de kan bli herdet.
Selv om det er et omfattende arbeid å bære plantene ut og inn, ser jeg fram til å komme i gang med herdingen.
Jeg håper derfor på noe høyere dagtemperatur og ikke altfor sterk vind.

"Evighetsblomster"- II

Foto: Kow d.e. 30032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Stemorsplanta som ble kastet etter fjorårets hagesesong, har overlevd vinteren. Kanskje fortjener den nok en sesong som prydplante?

Den 11. januar i år skrev jeg om stemorsblomstene fra verandakassa som lå ute i kjøkkenhagen og blomstret etter at de var blitt kastet.
Da var det varslet kulde, og jeg regnet med at de seiglivede plantene ville bukke under.
Men neida.
Enda de ligger oppe på bakken og bare har et tynt lag med jord om røttene, har de overlevd vinteren.
Nå møter de våren med friske, grønne blader og med blomster og knopper.
Vinteren har ikke vært av de hardeste, men likevel.
At stemorsblomster overlever med røttene trygt plantet i dyp jord, har vi opplevd før.
Men disse har så å si overlevd på luft og kjærlighet.
Kanskje de forsvarer en plass i verandakassa enda en sesong?

Godt med regn

I dag regner det.
Det siler jevnt og trutt.
Jeg får ikke gjort noe ute, for jeg liker ikke å bli våt.
Men jeg klager ikke.
Hagen trengte regn.

For noen dager siden skrudde jeg på vannet i "hagekrana" - som står i garasjen - koblet til hageslangen og vannet rosebedet langs husveggen samt det staudebedet som befinner seg under grantrærne i utkanten av gårdsplassen.
Rosebedet tørkes fort opp av sol og vind.
Og staudene under grantrærne konkurrerer med grådige trerøtter om næring og fuktighet.
De trenger stadig påfyll.

Hele hagen trenger forøvrig vann.
Ikke bare de bedene som står utsatt til.
Prydplanter og nytteplanter - altså både stauder, urter, busker, hekk og gressplen - trenger å få drikke seg "utørste" nå før vårsola tar til å varme for alvor.
Nødvendigheten av å tilføre planetene nok fuktighet om våren, blir ofte undervurdert - eller endog oversett.

Jeg kan ikke si det med sikkerhet, men det skulle ikke forundre meg om det er flere hagevekster som dør av mangel på vann om våren enn det er planter som fryser i hjel om vinteren.
Vann må til.
Regnet er derfor velkomment.
Også fordi det bidrar til å frakte all den treaska som jeg har strødd ut i vinter, ned i jorda hvor vekstene kan nyttiggjøre seg den kalken og de næringsstoffene som aska inneholder.

Men om en dag eller to vil jeg gjerne ut i hagen igjen.
Våronna er langt fra ferdig.

Barn i hagen

På nettsiden til boligmagasinet VI I VILLA fant jeg en artikkel om hvordan barn kan hjelpe til i hagen.
Artikkelen heter "La barna slippe til i hagen - det skaper glede for både ung og gammel".

Hageglede skapes gjennom kjennskap. Ingen kan bli glad i noe man ikke kjenner til.
Eller har erfaring med.

På den annen side:
Tvang og pliktarbeid blir ingen glade av.
Mange hageentusiaster har med sikkerhet effektivt ødelagt yngre generasjoners hageglede ved å pålegge barna oppgaver som de ikke har hatt lyst til å utføre.
Hagearbeid skal ikke være plikt.
Ikke for voksne - og ikke for barn
Det skal være lyst.
Entusiasme.
Og glede.
Derfor må man inspirere.
Ikke tvinge!
Tvang kan føre til livslang avsky.

Artikkelen i VI I VILLA har ideer til hvordan man kan trekke barn i ulike aldre med i hagearbeidet.
Jeg gjengir her ideene og knytter noen kommentarer til dem.
Kommentarene bygger på erfaringer med 3 barn og 10 barnebarn.

0-2 år
Artikkelen hevder at barn i "denne alderen er for små til å utføre hagearbeid, men de kan likevel nyte hagens friske dufter, smaker og farger.
Når de blir litt eldre kan du for eksempel lære dem at det er de røde jordbærene som kan spises, mens de grønne må stå en stund til."
Her er artikkelforfatteren for defensiv.
Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.
1-åringen og 2-åringen kan få grave på utvalgte steder i bed og ellers på passende steder slik den voksne gjør.
Om det går "litt over stokk og stein", får man bære over med.
Vanning med egen vannkanne har 2-åringen som regel stor glede av.
Det kan til og med bli for mye av det gode.

2-3 år
VI I VILLA foreslår at 2-3-åringen kan hjelpe til med å vanne planter og å luke ugress.
 Å vanne og "dra opp" er populære aktiviteter.
Fortellinger om naturprosessene, samt mild vegledning og tilrettevisning knyttet til arbeidet, er god opplæring.
Som sitter.
Er du fingernem og praktisk anlagt kan det være morsomt å lage fuglebur sammen, sier VI I VILLA som sikkert mener fuglekasser eller foringsbrett.
Pass bare på at barna ikke blir passive betraktere mens du snekrer.
Deltakelse er viktigere enn resultat.

4-5 år
Fra fireårsalederen er barna gamle nok til å kunne hjelpe deg med å plante frø, mener VI I VILLA.
Unødvendig seint, hevder jeg.
"Plante frø" - f.eks. prydbønner, solsikker, blomstererter, blomkarse og gresskar - kan også 2-3-åringen være med på, eller gjøre på egen hånd etter å ha blitt lært opp.
Noen 2- og 3-åringer har sådd og plantet i barnehagen.
VI I VILLA oppfordrer de voksne til å fortelle barna om visse hagedyr, og hevder at "Ormer gjør jorden løs og mer fruktbar".
Artikkelen er antakelig dårlig oversatt.
På norsk heter de dyrene som gjør jorda løs og luftig, mark, f.eks. meitemark - ikke orm.
At noen dyr er velkomne i hagen fordi de spiser andre dyr som skader plantene, bør barna også lære.
F.eks. at "larvene til blomsterfluene, nettvingene og marihønene, så vel som voksne marihøner, spiser enorme mengder bladlus", og at "Tusenbein gjør nytte for seg ved å spise skadedyr".
Barna bør også lære at noen dyr - som mus, rotter, grevling, rådyr og elg gjør ugagn i hagen.
Naturen og kulturen spiller ikke alltid på lag.

6 år og eldre
Fra 6-årsalderen av bør barna kunne få en egen jordflekk, mener VI I VILLA.
Eller tidligere.
Før de får sin "parsell" bør de få dyrke i melkekartonger, potter og urner.
Det er viktig at barnet etter hvert får gjøre ting på egen hånd.
Gode råd er OK.
Masete innblanding bør unngås.
Å lære av erfaringer er nyttig.
Det gjelder også negative erfaringer.
"Husk også at ungene også trenger passende hageredskaper," heter det i artikkelen i VI I VILLA.
Ikke hvis det betyr "lekeredskaper" som bidrar til følelse av "liksomarbeid".

Farer og feller
Ikke alt hagearbeid er ufarlig.
Barna skal ikke bare få anledning til å jobbe i hagen.
De skal også bruke hagen som aktivitetsområde.
De må derfor være oppmerksom på faremomentene.
Jeg mener at familier med mindre barn ikke bør ha dam i hagen eller giftige planter.
Elektrisk utstyr, sprøytemidler, skarpe redskaper, kasser med lokk og annet som barna kan klatre opp i uten å kunne komme ut igjen, må holdes utenfor barnas rekkevidde.
Det er ikke "overforsiktighet", men sunn fornuft.
Det er for seint å være etterpåklok når skaden først er skjedd.

Lykke til med en lang og hyggelig hagesesong.

Rabarbraen kommer, men så sakte så sakte

Foto: Kow d.e. 30032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraen er ikke tidlig ute, og det går ikke fort å stikke nye skudd opp av jorda og utvikle stilker og blader, men nå er våren i kjøkkenhagen i gang. Omsider.

Rabarbrarøttene i nabobedet har også overlevd vinteren. Nå forbereder de seg for å utvikle saftige, sure stilker som han høstes for å bli brukt til mat fram til St. Hans. Deretter tar oksalsyra over for alvor.

Kjøkkenhagen ligger på tomtas mørkeste og kaldeste sted.
Nemlig i skyggen på nordsiden av huset der sola sjelden slipper til.
Vekstene der - f.eks. rabarbra, pepperrot, gressløk, løpstikke, timian, oregano, sitronmelisse og mynte - tenker seg derfor godt om, før de bestemmer seg for at våren er kommet, og for at årets vekstsesong kan begynne.

I mange år hadde vi rigorøse vanningsrestriksjoner.
For i alle fall å få noe til å overleve tørre somre, anla vi kjøkkenhagen på nordsiden av huset - i skyggen av nordveggen.
Noen ganger fikk vi både flerårige urter og ettårige grønnsaker til å vokse der.
Men de ettårige trivdes ikke.
Det var lett å se.
Men det gikk på et vis.

Så kom snilene.
Ikke bare de store brune skogsnilene som det er flust av, men også haugevis med små grå.
De grå var nesten verst.
De spiste spirer, skudd og småplanter, og de levde "Herrens glade dager" på rødbeteblader, mangold og salat.
Da var det bare å gi opp - og flytte kjøkkenhagen ut på den solrike terrassen.
Hvor den nå befinner seg i 6 store plastdunker.

Det som står igjen i den opprinnelige kjøkkenhagen, er de flerårige urtene som er nevnt ovenfor.
De klarer seg - stort sett.
Skjønt, sitronmelliseplantene er ikke så stabile som de andre.
De har gått ut noen ganger.

Vinteren vi nå har vært igjennom, har vært lett.
Det skal bli spennende å se om noe har bukket under.
Rabarbraen har i alle fall greid seg.
Det kan vi konstatere.
Nå ser vi fram mot en solrik varm sommer hvor de minste barnebarna kan kose seg med sure rabarbrastilker som de dypper i sukker.
Når rabarbraen kan spises, er sommeren kommet for alvor.
Men foreløpig er det bare så vidt den stikker over bakken.
Og fortsatt er det nattefrost både i kjøkkenhagen og på naboens tak når vi titter ut om morgenen.
Vi må derfor smøre oss med tålmodighet.
Men det går i alle fall den riktige vegen.