Maur og vann ødelegger

Foto: Kow d.e. 21062014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Et felt med belegningsstein er tatt opp, og singel av størrelse "2-6" er lagt ut. Singelen skal stå seg bedre mot vann enn det sand gjør, og ikke virke så innbydende på maur.

Steinene er lagt tilbake. Laget er ikke rett, men tilpasset det lett ujevne belegget omkring. Etter at bildet ble tatt, er mosebelegget mellom det "nye" feltet og vegen utenfor fjernet. Det hjalp på helhetsinntrykket.

For om lag 25 år siden la vi et belegg av sementstein i innkjørselen og på gårdsplassen.
Det lå pent lenge, men etter hvert begynte underlaget å gi etter her og der.
Årsakene var delvis at rennende vann undergravde steinene på noen særlig utsatte steder, og at myriader av små maur flyttet sanden som steinene skulle hvile på.
Store felt ble undergravd, steinene sank, og belegget ble ujamt.

Stort søkk ved kummen
Særlig ille var det ved drenskummen i innkjørselen.
Der gikk vannet og maurene sammen om ødeleggelsene.
Etter hvert var det der et søkk som var godt og vel 30 cm dypt, og som stadig ble større i omfang.
Biler på veg ut og inn kom stadig bort i kumlokket.

Ved hjelp av sønn og barnebarn
Etter lange overveielser bestemte familiens gartner og anleggsarbeider seg for å gjøre utbedringsjobben sjøl.
Med hjelp av familiens voksne sønn og hans tilhenger ble singel kjøpt inn og kjørt på plass.
Far og sønn tok opp steinen på den delen som skulle utbedres, og avrettingsmassen "2-6" trillet på plass og jevnet ut.
Husets anleggsarbeider tok så den omstendelige jobben å rense steinene for mose og sand og legge dem på plass slik at de best mulig ble tilpasset ujevnhetene i belegningen omkring.
Når alt var lagt, støpte barnebarnet Marius på 12, en kant mellom steinene og kumlokket.

Vil det vare?
Vil opprettingen vare?
Det blir spennende å se.
Forhåpentlig vil vannet sige mellom singelen og ikke skylle den med seg.
Og forhåpentlig vil maurene velge andre steder å slå seg til i stedet for å gå til kamp mot gruskorn som er fra 2 til 6 mm store.
Vi tar imidlertid ikke noe for gitt.
En ting har imidlertid erfaringen lært oss: Sand er totalt uegnet som underlag for steinsett der det er vannsig og maur.
Skal du legge stein, så tenk deg om før du velger sand som underlag.

Orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 02062014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

De oransje-røde valmuene, de blå og gule irisene og de gule liljene danner en fin visuell helhet i staudebedet.

Denne sorten orientvalmuer har tunge hoder og har vanskelig for å holde seg oppreist. Vi lar dem følge sin "natur" og lar dem ligge der de legger seg.

Valmuene er sprer sine frø vidt omkring og har imponerende spireevne. Hvert år dukker de opp på nye steder. Vi lar dem bestemme hvor de vil stå. Her kanter de staudebedet langs innkjørselen. De har funnet vegen dit selv.

Dette er et annet slag. Dette slaget har stilk som makter å holde hodet oppe, og det sprer frøene sine med større forsiktighet.

Denne valmuen er usedvanlig vakker. Den står dessuten lenge og tåler regn uten å legge seg over ende. Den er rett og slett en pryd for staudebedet.

Hagen lever sitt liv i sykluser.
Ikke bare i form av årstider.
Våren, sommeren og høsten er alle inndelt i perioder hvor noen planter dominerer for så å forsvinne og overlate dominansen til andre.

Valmuenes tid
I slutten av mai og begynnelsen av juni er det valmuenes tid i vår hage.
Vi har sommervalmuer.
Og vi har orientvalmuer - altså stauder.
Av orientvalmuer har vi to sorter.
De blomstrer ikke samtidig.
Vi har derfor blomstring lenger enn vi ellers ville hatt.

Bestemmer selv
Når valmuene står i blomst preger de hagen med de oransje og røde hodene sine.
De står over alt - uten orden og system.
De står der de selv har valgt å stå.
Valmuer har en imponerende evne til å spre frøene sine - og en overveldende spireevne.
Noen steder må vi dessverre fjerne dem, men stort sett får blomstene i vår hage lov til å vokse der de velger å slå seg ned.
Noen vil kalle det uorden.
Husets gartner kaller det frodighet.

Remonterer
Nå er valmuesesongen over for i år.
Stort sett.
Men de staudene som blomstret tidligst, kan noen ganger få en ny blomstring hvis gartneren har vært flink til å fjerne blomsterstilker og visne blad etter den første blomstringen.
Og hvis været er gunstig utover høsten.
Den som lever, får se.

Godt år for Jackmannii-klematisen

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Clematis Jackmannii - vakker blomst og vakre knopper.

Frodig, frisk og fin pynter Jackmannii-klematisen opp på vestveggen sammen med gullklematis med gule blomster og grå oldinghoder. 

Vi kjøpte den vakkert blå Jackmannii-klematisen for mer enn 20 år siden da EPA i Sarpsborg solgte ut restbeholdningen av planter.
Planta som bar merket Sønflor, har gitt oss mange gleder i årenes løp - og en del bekymringer,
Etter som årene gikk, ble den stadig sterkere angrepet av meldugg.
Blomsterprakten avtok, og bladene var et trist syn.
Vi plukket og plukket blader og kronblader og kastet i søpla.
I komposten ville vi ikke ha de melduggbefengte bladene.
Enkelte år har det vært så sparsom tilvekst, at vi har trodd at den kanskje var i ferd med å dø.

Men så.
I år er den friskere og frodigere enn på lenge.
Bank i bordet, men det er ingen meldugg å spore - så langt.
Kronbladene sitter på lenge, og bladene er friskt grønne.
Jeg antar at været har sitt å si.
Nå håper vi bare at klematisen vil fortsette å være frisk og blomstre sesongen ut.
Kronbladene som faller av når blomstene visner, kaster vi fortsatt i søpla.
For sikkerhets skyld.
Det er dumt å ta sjanser.

Fra svarthyllsaft til vin?

Foto: Kow d.e. juni 2014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Safta begynte å gjære allerede før den kom på flasker. Kan den bli til vin hvis den får gjære seg ferdig uten unødig innblanding?

Svarthylltreet har fått anselige dimensjoner etter hvert. Det har betydelig årlig tilvekst. I fjor klipte vi kraftig ned for ikke å hindre TV-signalene i å nå fram til naboens parabol-tallerken. I år har treet tatt igjen det tapte og vel så det.

Svarthylltreet er fullt av store, hvite blomsterskjermer, men det blir få bær. Skal man ha glede av avkastningen, må man bruke blomstene.

Disse blomstene gikk med til å lage safta - eller vinen - på bildet ovenfor. De tre sitronene ble skåret opp og lagt sammen med blomstene.

Jeg har i flere år hatt planer om å lage saft på blomster fra svarthyll (Sambucus nigra).
I år ble tanken endelig omsatt i handling.
Men alt gikk ikke etter planen.

Oppskrift i Allers
Oppskriften på styrkedrikk laget på svarthyllblomster fant jeg i Allers fra 2006.
Ingredienser: Omlag 40 klaser hylleblomster, 2 liter kokende vann, 2 kg sukker, 60 g vinsyre og 3 sitroner.
Framgangsmåte: Blomstene skylles og legges i en passende stor bolle, sitronene skjæres i skiver og legges i, sukker og vinsyre tilsettes. Et tynt håndkle legges over bollen som settes kaldt. Blandingen står og trekker en ukes tid. Man rører i blandingen fra tid til annen. Safta siles og helles på flasker som oppbevares kjølig. Er blandingen sterk, kan den spes ut ved servering.

Sunt 
Svarthyll har lenge vært brukt for å bedre helsa.
Allerede "legekunstens far", Hippokrates, brukte svarthyll i avførende, urindrivende og gynekologiske legemidler.
Alt i følge Allers.
Svarthyll er rik på A- og C-vitaminer og styrker - i følge dem som mener å vite sånt - immunforsvaret.
Den hjelper mot forkjølelse og influensa - sies det.
Det er friske blomster som etter sigende skal virke avførende.
Mens tørkede blomster virker svettedrivende.
Godt å vite forskjellen.

Giftig
Rødhyll er giftig.
Av den bruker vi verken blomster eller bær!
Men også enkelte deler av svarthyllbusken skal man passe seg for.
Svarthyllbladene er f.eks. giftige.
Det samme er barken.
Det er altså bare blomstene og bærene vi bruker til mat.
Blad og bark kan man gni andre planter med for å holde utøy borte - hevder Allers.
Hvor effektivt dette midlet er, lurer jeg på for vårt svarthylltre er fullt av blåsvarte lus ut på sommeren.

Vin?
Under bryllupet i Kanaan gjorde Jesus vann til vin, forteller Bibelen.
Et liknende under ser ut til å være i emning hos oss.
Svarthyllsafta gjæret allerede før den ble silt.
I stedet for å helle den ut, satte vi den bort til fortsatt gjæring.
For lenge siden lagde vi vin på løvetannblomster.
Den fikk stå og godgjøre seg i mange år.
Da vi endelig drakk den, var den frisk. sprudlende og god.
Så kanskje - dersom vi bare er tålmodige - får vi god hylleblomstvin i stedet for saft.
Det skal vi kunne leve med.