Gjenbrukte svibler

Foto: Kow d.e. 18.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

De gjenbrukte sviblene er ikke så fyldige som førsteutgaven, men dekorative nok til å forsvare sin plass i blomsterbedet.

Svibler er til engangs bruk, mener åpenbart noen.
Eller kanskje ser de på sviblene som jule-blomster.
I "Gropa", dvs. kommunens mottaksplass for hageavfall, ligger ofte fine og fullt gjenbrukbare svibel-løk som har avtjent sin "verneplikt" i juledekorasjoner, blomsterpotter og svibelglass.

Våre "utrangerte" svibel-løker havner ikke på dynga.
De havner i blomsterbedene hvor de takker for omtanken med ny blomstring - gjerne år etter år.
Svibelløkene settes i jorda utendørs om våren eller sommeren.
Der står de vinteren igjennom, klarer fint vinterkulda og blomstrer påfølgende vår.
Litt mer sparsommelig enn første gang, men rikelig nok til at de forsvarer sin plass i blomsterbedet.
Det fins mange blomster i hagen  som har langt mer beskjedne blomster enn gjenbrukte svibler.

Arvet nøkleblom

Foto: Kow d.e. 18.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Primula blomstrer overdådig og lyser opp i vårbedet. Den hører egentlig hjemme i varmere deler av Europa og Afrika, men tåler godt den norske vinteren.

Før mitt barndomshjem ble solgt, sikret jeg meg noen eksemplarer av primula fra min mors staudebed.

Min mor hadde flere slags primula som hun påpasselig vannet slik at de ikke tørket ut, og som hun  fikk til å leve år etter år.
En primulavariant med burgunderrøde kronblader dannet en riktblomstrende rekke langs staudebedet fra porten helt fram til trappa.

Jeg fikk flere ganger eksemplarer av de burgunderrøde, men klarte ikke å holde liv i dem.
De gule primulaplantene som jeg fikk, har imidlertid funnet seg til rette hos oss.
De blomstrer overdådig - både der de opprinnelig ble plassert, og der hvor jeg har satt ut nye planter når moderplanta er blitt delt.

Primula kalles nøkleblom på norsk.
I følge "Store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa" (Teknologisk forlag, 1992) fins det omlag 500 arter nøkleblom - altså primula.
Navnet nøkleblom skal plantene ha fått fordi blomstene likner nøkler i knippe.
Jeg må innrømme at jeg ikke ser likheten.

Om vår art er hagenøkleblom (primula elatior), kusymre (primula vulgaris) eller marianøkleblom (primula veris) er vanskelig å si med sikkerhet.
For et uøvet øye er hagenøkleblom og marianøkleblom til forveksling like.

Det eksakte navnet spiller heller ingen avgjørende rolle.
Blomstene er vakre og står lenge.
De pynter opp den tidlige vårhagen før de øvrige staudene overtar for alvor.
Nøkleblom - eller primula - er derfor  en plante vi setter stor pris på.
At den er gått i arv fra min mors hage, gir den i tillegg stor affeksjonsverdi.

Blomster eller bare blader?

Foto: Kow d.e. 04.04.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Pinseliljene viser livskraft, men blir det blomster?

Tatt opp, tynnet ut og plantet om. 

Pinseliljene i rosebedet kommer tidlig om våren med friske, grønne skudd.
Det er ikke noe å utsette på livskraften.

Fine struttende blomsterknopper kommer det også.
Nesten på hver eneste plante.
Problemet er at bare noen få av alle knoppene springer ut og gir oss blomster.

Flere har foreslått å ta opp løkene, tynne ut og plante på ny for å sikre hver enkelt løk tilstrekkelig livsrom.
Det har jeg gjort
I fjor førte det ikke til noen bedring.

Det er to tuster med pinseliljer i rosebedet.
Den ene får flere utsprungne blomster.
Den andre færre.
Begge har knopper som ser lovende ut, men "tørker" inn.
Akkurat som før. 

Plantene står under takskjegget, men har det ikke tørt.
Jeg vanner ofte.
Ser jeg at bladverket begynner å "henge", er jeg raskt ute med vannkanna.


I fjor var plantene "nyetablerte" etter tynningen.
I år bør de være veletablerte.
Jeg venter med spenning på knoppsettingen og blomstringen.
Blir det færre knopper som "tørker inn" i år?

Overlevde vinteren

Foto: Kow d.e. 04.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Plantene henger så å si i "løse lufta", men overlevde vinteren, det gjorde de.

Frø slår seg ned på de underligste steder
Frø av bregne og markjordbær har funnet seg en plass i en kløft i en eikestubbe vi har på nord-østsiden av huset.
Der grodde det i fjor fram noen grønne, optimistiske planter.
Men ville de greie vinteren? 
De hadde jo så å si ingen jord rundt røttene.

Vinteren har ikke vært av de hardeste, men har vært kald nok.
Tosifrete antall kuldegrader har det vært flere ganger - ofte flere dager på rad.
Og eikestubben med plantene står ikke på den varmeste siden av huset.
Den har det mørkt og ugjestmildt vinteren igjennom.
Dette ville vel bli for mye for plantene i trekløfta?

Jeg har holdt øye med plantene vinteren igjennom, og har til min overraskelse kunnet konstatere at de har holdt seg grønne og friske.
Men hva ville skje når våren kommer?
Ville de finne fuktighet nok til å motstå vårsola?

Det er bare å konstatere at plantene fotsatt er grønne og friske og i god vigør.
Markjordbær har grunne røtter og tåler det utrolige.
Det skulle hermed være bevist.

Kommer det blomster og bær på jordbærplanta i trestubben, vil det ikke overraske oss det minste.

 

Rådyrene betaler tilbake

Foto: Kow d.e. 04.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene betaler for plantene de spiser, med å gjødsle hagen.

Det som er skjult i snø, kommer fram i tø, heter det.
Det stemmer med min erfaring.

Rundt omkring i hagen ligger det rådyrlort - og kattemøkk.
Lorten ligger på de forunderligste steder.
Det fins åpenbart ikke den plassen på tomta hvor rådyrene ikke har vært.
Etterlatenskapene viser med all tydelighet at rådyrene bruker vår hage både som matfat og avtrede.

Jeg ser på rådyrlorten som en form for tilbakebetaling fra rådyrene for alle de plantene de spiser opp eller skamferer for oss år om annet.
Trolig er det ikke mye næringsverdi i de små, tørre "bønnene" som rådyrene legger igjen.
Men det som ligger på sitteplasser og gangarealer, feier vi ut i blomsterbedene.
Hjelper det, så hjelper det.

Verre er det med kattemøkka som ligger rundt omkring.
Den sender ut sur og ekkel lukt, og er du så uheldig å tråkke på den, følger den kvalmende lukta deg lenge uansett hva du gjør for å bli kvitt den.
Kattemøkka skulle vi gjerne unnvært.
Men rådyrlorten er det tross alt et visst forsonende trekk ved.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Rabarbraen hilser våren

Foto: Kow d.e. 04.04.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraplantene melder at vinteren er over og at våren er kommet.

Rabarbraplantene står mørkt og kaldt på nordsiden av huset.
Der ligger snøen lengst, og er det sol, slipper den først til langt ut på ettermiddagen.
Rabarbraen er altså ikke bortskjemt med gode vekstforhold, men den holder stand og kommer trofast - år etter år.

For et par år siden viste begge plantene imidlertid tegn til "avmagring".
De fikk færre stilker, og stilkene var kortere og tynnere.
Da jeg tømte varmkompostbingen, gav jeg dem derfor en real porsjon med kompost.

Det hjalp!
I fjor var tilveksten upåklagelig.
Snøen har så vidt gått bak huset der rabarbraen står, men det er allerede kommet en masse knopper opp igjennom det tjukke kompostlaget.
Det tyder på at det blir en god rabarbrasesong.

Man kunne tenke seg at den kalde og skyggefulle plasseringen ville gi sur rabarbra.
Og selvfølgelig er rabarbraen sur, men slett ikke så sur som man skulle kunne frykte.
Barnebarna vil gjerne ha stilker som de dypper i sukker og spiser med stor velbehag.
Og vi koker både suppe og syltetøy.
Helst bruker vi nye, friske stilker som ikke har fått tid til å samle på seg mye oxalsyre.
Oxalsyre hindrer kroppen i å ta opp bl.a. calsium fra tarmen.
Gamle stilker som har stått helt til St. Hans bruker vi ikke.

Kan du gjette hva dette er?

Foto: Kow d.e. 05.04.2016© 
Klikk på bildet for å se større versjon

Slik ser halvbusken ut etter hardhendt nedklipping. Ikke mye dekorativ akkurat nå, men forhåpentlig tar den sitt monn igjen utover sommeren.

Denne halvbusken ble klipt ganske hardt i fjor vår.
Da takket den med frodig tilvekst og rik blomstring.
Men ikke med så mange nye skudd helt fra bunnen, som vi kunne ønske.

I år har vi vært enda hardere på handa.
Tørre kvister er fjernet, og kvister som det er liv i, er klipt ganske kort.

Forhåpentlig svarer busken denne gangen med frodig tilvekst fra bunnen og mange dekorative blomster i toppene av greiene.

Både gammel ved og nye skudd har en karakteristisk duft.
Men nye skudd og blomster inneholder avgjort større mengder eteriske duftbærende oljer enn hardt, gammelt treverk.

Har du forstått hvilken plante det er snakk om? 

Svaret finner du ved å slå opp på denne lenken.

Jobber kompostmarkene på skift?

 

 

Foto: Kow d.e. 05.04.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Når nedbrytingsprosessen kommer i gang, blir det varmt i komposten. Da søker enkelte av kompostmeitemarkene tilflukt på kanten av kompostbingen.

Noen ganger "går" varmkompsten året rundt - altså også om vinteren.
Andre ganger blir den for kald om vinteren slik at nedbrytingen stanser.
Så snart det blir varmt nok i lufta, begynner nedbrytingsprosessen igjen.

Det tydeligste tegnet på at nedbrytingen er kommet i gang, er at en del av de markene som lever og jobber i komposten, trekker opp på kantene av bingen.
Nedbrytingen skaper varme.
Varme opp til 25 grader C representerer ikke noe problem for markene.
Blir det varmere, får kompostmeitemarkene problemer.
Det kan derfor være for å kjøle seg ned at de tar seg en arbeidspause på kanten av bingen.

Eller kanskje er det for å trekke luft?
Markene trenger oksygen.
Det gjør også de mikroorganismene som påskynder nedbrytingsprsessen.

Ikke alle markene som jobber i komposten, tar seg pause samtidig.
Vender man om på de øverste lagene av kompostmassen, kommer det  masser av mark til syne.
Hvorfor noen jobber ufortrødent videre i varmen, mens andre trekker unna og tar pause på den kjøligere isoporkanten, er uvisst.
Fenomenet trenger en forklaring.

Er det rett og slett slik at markene jobber på skift?
At de skifter på å arbeide i varmen og på å ta en pause på toppen av bingen?
Er det de som er mette og fornøyde vi ser når vi løfter av lokket?

Eller hva er forklaringen.
Det er mange nettsteder med grundig orientering om kompost.
F. eks. har Bioforsk en fin kompostside.
Men noen forklaring på hvorfor enkelte mark trekker ut av komposten mens andre står på og jobber videre i varmen, har jeg ikke funnet.
Ikke hos Bioforsk - og ikke andre steder.

Er det noen der ute som har en plausibel forklaring?

Hortensiaen beskåret

Foto: Kow d.e. 31.03.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Disse var høye og ulenkelige og hang utover. Blader var det bare i toppen. Der var det også blomster.

Her har hortensiaplantene spredt seg vilt. Stenglene er tynne og korte med mye blader og ikke så verst med blomster.

De fleste hortensia-arter blomstrer på fjorårets stammer og kvister.
Nå får vi se om dette også gjelder den arten vi har.
I år måtte vi beskjære relativt hardt for om mulig å få ny vekst fra rota.
Skulle blomstringen utebli i år, får vi leve med det.

Bedet hvor hortensiaplantene står, ligger i halvskygge ved inngangspartiet mellom huset og en fjellknaus.
I fjor blomstret de ganske rikt.
De har imidlertid fått stå uklipte i flere år og så etter hvert nokså rufsete ut.
Bladeverket begrenset seg til toppen av de tynne, ulenkelige stammene.
Det var derfor nødvendig med en frisering.

Forhåpentlig kommer det blader på de stammene som står igjen.
Det viktigste er imidlertid at det kommer nye skudd fra rota slik at buskene blir mer fyldige nedentil.
Slik det er nå, vinner de ingen skjønnhetskonkurranse.

Hortensia er surjordsplanter.
Jeg gir dem derfor ikke vanlig hagegjodsel.
Derimot lar jeg blader og barnåler ligge og visne i bedet.
Det kan godt hende at dette ikke er nok, og at jeg sulteforer hortensiaplantene.
En grunn må det jo være til at de er så tynne og lite frodige.
Kanskje jeg skal spandere litt gjødsel for surjordsplanter i løpet av våren?
Skjønt da blir det muligens bare bladverk?