Blomstrende nomader

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Solvendel-plantene har vandret ut av blomsterbedet og inntatt plenen.
 

Enkle, men mange og sterkt gule, og gjør derfor mye av seg.

Et av de sikreste innslagene i høsthagen er solvendelplantene.
Blomstene er sterkt gule og lyser opp der de står.

Der de står, ja.
De står ikke i blomsterbedet - slik de skulle gjøre.
Ved hjelp av de ustoppelige rotstenglene sine har de "vandret" ut på plenen.
Der har de fått lov til å stå et par-tre år i påvente av at husets gartner skal få tatt opp noen av dem og plantet dem tilbake i blomsterbedet.
Men husets gartner "saler tidlig og rir sent" som hans mor ville sagt.
Blomstene står derfor fortsatt i plenen.

I år er det spesielt mange av dem.
Den tørre sommeren har ikke begrenset utbredelsen.
Man skulle nesten tro tvert om.

Det er vanskelig å slå plenen slik at det blir pent, når blomstene står der.
Men i år har ikke det vært noe problem.
Vi har slått plenen én gang.
Nå er den ganske rufsete, men ikke lenger enn at den tåler å overvintre slik den er, hvis den ikke legger på seg altfor mye før kulda og vinteren kommer.

Solvendel-plantene skal i alle fall få stå.
Selvom det ikke er så ryddig der de står.
Og selv om ikke alle i familien er like begeistret.
For husets gartner representerer de nostalgi.
Solvendel-plantene kommer fra hans barndoms hage.
Og så lyser det så vakkert gult fra de nikkende hodene i den heller blomsterfattige høsthagen.

Bringebær i september

Foto: Kow d. e. 31082018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Vi har fortsatt store, saftige bringebær i hagen.

Store, fine bringebær venter på å bli plukket i månedskiftet august-september.

Dette må da være en av årets stengler? Men den bærer altså kart og ferdig modne bær.

Bringebærene får bær på fjorårets stengler.
Stenglene bærer bare dette ene året.
Neste år er det de stenglene som har vokst fram inneværende sommer, som bærer fram nye blomster og bær.

Etter at bærene er plukket, bør stenglene fjernes slik at de nye skuddene får luft og lys.
Det er godt for blomstringen, og gir derfor flere - og gjerne større bær - neste år.

Stengler som har gjort sin jobb, og bør fjernes, er oftest brun-grå av farge.
Det er lett å se forskjell på de grå-brune stenglene som skal fjernes, og de grønne - eller i noen tilfelle lyst brune, eller grønne og brune - som skal bære neste år.

Høstbær på årets stilker
Men noen ganger går naturen litt i surr.
Ofte har de grå-brune stenglene kart og bær utover høsten.
Da er er det synd å klippe ned før alle bær er modne, og er blitt plukket.
Å gå i bringebærlandet, og etterplukke utover sommeren og høsten er en lykksalig nytelse.

Men naturen er mer lunefull enn som så.
Det hender også at årets stilker - som altså er programmert for å bære neste år - setter bær samme år som de er vokst opp.
I år har vi en del slike.

Naturen har altså gått i surr i sine egne lover.
Det gjør for så vidt ingen ting.
Men vil disse stenglene følge "reglene" og sette blomster og bær til våren?
Etter syns de at de har gjort sitt for å bringe arten og slekten videre når de allerede har produsert bær?

Disse grønne stenglene lar vi selvfølgelig stå.
Så vil vi neste sommer se om de like gjerne kunne vært klipt ned, eller om de vil velsigne oss med store, røde, saftige bær nok en gang.
Som jeg har skrevet så mange ganger før: Eksperimenter er mer enn halve hagegleden!

Ennå fins det bringebærkart.
Kart som modnes.
Ikke mange om gangen, men nok til at en rusletur i bringebærhagen gir smak av friske bringebær.

Når har regnet tatt igjen det tapte fra i sommer.
Man skulle derfor kanskje tro at høstbringebærene ville være vasne og ha lite smak.
Men det er ikke tilfelle.
Etternølerne er søte og gode.
Og ennå er det flere kart igjen.
Så hvis bare nattefrosten holder seg unna, vil vi trolig kunne nyte gleden av å plukke modne bringebær en stund ennå.

Høstasters - en tøffing i staudebedet

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Rosa høstasters mot en mørkbeiset vegg. Ennå er det mest knopper, men snart står høstastersen i full blomst. Hvis den ikke blir spist først.

Aster betyr stjerne. Ser man nærmere etter, ser man at det er et selvfølgelig og selvforklarende navn.


Høstasters er en vakker blomst.
Den har bare en feil.
Stenglene er lange og strantete og makter ikke å bære oppe de store blomsterkorgene.
Plantene ligger derfor gjerne uryddig utover, og kommer ikke helt til sin rett.

Aster er et gresk ord og betyr stjerne.
Det er et meget passende navn.
Blomstene ser ut som stjerner.
Og de lyser opp i høstbedet hvor de fleste andre blomstene nå har takket for seg.

Om høsten er temperaturen ustadig.
Før man vet ordet av det, er nattetemperaturen under null.
Da bukker mange planter under.
Men ikke høstasters.

Den fortsetter å lyse opp i staudebedet.
Knoppene blir til blomster, og blomstene står lenge til glede for skjønnhetselskende hageeiere - og for insekter som ikke har gått i dvale for vinteren.


På sin hjemmeside har Gamle Hvam Museum i Akershus en interessant artikkel om høstasters. 

Plutselig var svartsurbærene borte

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Svartsurbærbuska har  praktfulle høstfarger.

Et enslig bær henger igjen. Hvor er resten?

Vi har en svartsurbærbuske som bærer rikt.
På slutten av sommeren var den full av glinsende svarte bær, men også en del bær som ennå ikke var ordentlige modne.
Jeg ventet derfor med å høste.

Det skulle jeg ikke ha gjort.
For da jeg kom for å plukke inn de svarte, glinsende sunnhetsbombene som er fulle av antioksidanter, hadde noen kommet meg i forkjøpet.
Buska var rett og slett ribbet.
5 - 6 bær hang igjen.
Det var alt.

Det er åpenbart mine bevingede venner som har forsynt seg.
Ubeskjedent - og uten å spørre om lov.
Senere på høsten pleier sidensvansene å komme.
De gjør rent bord og spiser både røde mispelbær, røde berberisbær - og næringsrike svartsurbær.
Men de har, så vidt jeg skjønner, ikke vært her ennå denne høsten.
Det må derfor være noen andre som har forsynt seg.

Skjærene har sikkert tatt sin del.
Det er mange av dem her, og de spiser alt.
Trosten er også sterkt mistenkt.
Det noen troster her - både grå og svarte.
Og de er glad i bær.

Og så har vi ringduene - columba palumbus.
De lever i hovedsak av frø, korn og belgfrukter.
Om de skjøter på dietten med bær, vet jeg ikke, men det gjør de sikkert.

Dessuten har vi besøk av masser av "småfugl" som heller ikke er kostforaktere.
Når de finner noe godt - eller sunt - tar de det som er å finne.
De besøker i alle fall regelmessig de buskene som har bær å by på.

Uansett: Det ble ingen svartsurbær igjen til meg i år.
Ikke alle i familien er lei for det.
Men for meg er det et tap, for jeg lager "styrkedrikk" av svartsurbærene.
Jeg koker dem med minimum av vann og uten sukker, og tar et "shot" av safta om morgenen.
Det smaker ikke direkte godt, men gir meg et tilskudd av energi og livsbevarende antioksidanter.

Men til vinteren blir det altså ingen svartsurbær-shots på meg.
Til gjengjeld flyr det trolig en del kjernesunne fugler omkring der ute.
Og er det trekkfugler som har forsynt seg, bidrar svartsurbærene kanskje til at de forhåpentlig klarer den lange turen til og fra varmere strøk.
Jeg er glad i fugler.
Så når jeg først skulle bli snytt for min styrkedrikk, er det ingen jeg unner den svarte "vidundermedisinen", mer enn mine bevingede venner.

Men samtidig er det ergerlig.
Jeg hadde sett fram til å bedre helsen med svartsurbærshots til vinteren.

Rydding i staudebedet

Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Staudebedet trenger en skikkelig opprydding.

Staudebedet langs innkjørselen har stort sett planter som blomstrer om våren og sommeren. Høstblomstring er det dårligere med. 

Den delen av staudebedet som skråner mot den nederste plenen, er fullstendig overgrodd av bringebær, bjørnebær, rosa rugosa, rotskudd fra snøbærbuskene, kuletistel og reinfann.

Jeg har flere staudebed.
Det som ligger i hjørnet mellom innkjørselen og gårdsplassen, ser ikke ut.
Det har blitt et villniss.
Skal det bli orden her, må jeg iverksette en massakre.
Planter må klippes ned, og røtter graves opp, med hard hand.

Reinfannen fjernet
Foreløpig har jeg fjernet de overjordiske delene av reinfannen.
Jeg fikk hjelp av mitt barnebarn Caline, som har arvet min hageinteresse, og syns at arbeid i hagen er morsomt - og givende.
Hun dro opp reinfann-stilkene, og jeg klipte av frøhodene.
Stilkene er kjørt til "Ottarsrud-gropa" som er navnet på kommunens plass for hageavfall, og frøhodene er sendt avgårde med restavfallet.
De blir forhåpentlig destruert.

Noen røtter ble dratt opp, men de aller fleste ligger igjen i jorda og forbereder seg til våren.
Jeg får prøve å desimere dem etter hvert.
Noen reinfannplanter vil jeg ha, men de kan ikke få lov til å overta hele bedet.
Nå er i alle fall frøene fjernet slik at plantene ikke får spredd seg uhemmet.

Villbring
Poeter som Alf Prøysen og Hans Børli skriver vakkert om villbring.
Jeg er ikke fullt så begeistret.
Over buskene.
Bærene vil jeg gjerne ha.

Da vi hadde bygd på begynnelsen av 1980-tallet, klaget enkelte over at vi hadde ødelagt bringebærstedet deres.
Det forstår jeg.
Villbringebærene er her ennå - i kjøkkenhagen, i plenene og i staudebedene.
I det bedet som skråner mot den nederste plenen, utfolder de seg hemningsløst.
Jeg klipper dem ned, men de kommer igjen - enda frodigere enn de var.

Røttene burde vært spadd opp, men det er ikke så lett.
Hagebrukeren er gammel, og har dårlig rygg og begrensede krefter,  og setter han spaden i jorda for å fjerne bringebær og annen uønsket vegetasjon, ødelegger han stauder som ikke tåler altfor uvøren behandling.
Som f.eks. peoner, liljer, hosta og brennende kjærlighet som skjuler seg i villnisset.

Bjørnebær
Og så er det en hindring til: Bjørnebær!
Jeg kjøpte i sin tid hagebjørnebær uten torner.
Men det var da det, og ente nå.
Nå er 90 prosent av bjørnebærgreinene fulle av illsinte, uvennlige torner som haker seg fast i alt som kommer i nærheten, og som river hull i både hud og tøy.
Bjørnebærstenglene er både 5 og 6 meter lange - og alltså fulle av sylhvasse pigger.
Stenglene ligger på kryss og tvers over staudebedet, og de klatrer opp i forsythia, alperips, spirea og andre busker som står i bedet.

Nesten ingen ting kan gjøres i bedene før bjørnebærbuskene er fjernet.
Problemet er bare at buskene er fulle av store, svarte bær.
Og en masse kart som skal bli lekre bær før kulda setter inn.
Buskene kan ikke klippes ned før bærene er plukket.
Og nesten ingen ting kan gjøres i bedene, før bjørnebærbuskene er fjernet.

Tålmodighet
Det er et dilemma som krever kløktighet.
Og tålmodighet.
Skal noe bli gjort, må det gjøres trinnvis.
Litt om gangen.
Og egentlig passer det en gammel hageeier bra - selv om en av hans mest utpregede karaktertrekk er utålmodighet.
Helst skulle han ha gjort alle ting i går.
Mens han nok må smøre seg med tålmodighet og vente med det meste til våren.
Så får vi se hvordan det er med helse og ork når den tid kommer.

Barnesenga holder rådyra vekk, men ...

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 

Vangene fra den gamle barnesenga fungerer bra som "rådyrstengsel".

Mer skal det ikke til for å holde rådyra borte fra "kjøkkenhagen" på terrassen.

Vangene fra den gamle, velbrukte barnesenga kommer til nytte.
Etter at vi satte opp dem ved inngangene til terassen, har plantene der fått stå i fred for glupske rådyr.

Rådyra er jevnlig i hagen og på gårdsplassen og spiser roser, pelargonier, diverse stauder - og ellers alt som vi dyrker.
Den ene dagen gleder pelargoniene oss med røde blomster.
Den neste er blomster og knopper borte.
Bare blomsterstilkene og deler av bladverket står igjen.
Resten er blitt rådyrmat.

I staudebedet fins det knapt en blomst.
I våres spiste rådyra knoppene og toppene av flox og veronica.
Restene så ganske stusselige ut.
Men plantene vokste og satte nye blomsterknopper.
I begynnelsen av august blomstret de - en dag eller to.
Så var de snauspiste igjen.

Men på terrassen kommer rådyra ikke til, så lenge vi husker på å sperre inngangene med barneseng-vangene.
La gå at det ikke er så vakkert med skittenhvite sidedeler av en gammel barneseng, stående til skue i de to åpningene.
Men det er effektivt.
Når har vi både poteter, rødbeter, sukkererter, diverse urteplanter, tomatplanter og blomster som får stå fred for "ugangskråkene".

Jeg har lest entusiastiske lovprisninger fra personer som syns at det er så hyggelig med rådyr i hagen.
Det må være personer og familier som ikke bruker hagen til å dyrke i.
Når man hele tiden får ødelagt det man legger arbeid i å odle fram, er det ikke morsomt.
Vel er rådyrene vakre, men de ødelegger.

Selv foretrekker vi blomster og urter, framfor rådyr.
Men det er nok et ønske som ikke vil bli oppfylt.
Hvert år dukker rådyrene opp med kalver som de guider rundt i området.
Fra kjøkkenet vårt ser vi at de spaserer i hagen til naboen med små og litt større kalver på slep.
Derfra går de ned til oss og forsyner seg av det vi har planet, sådd og satt ut i urner og krukker.

"Hit skal dere gå, for her er det mye godt å finne," forteller de til de små.
Slik læres stadig nye generasjoner til å beite i vår hage.

Og vi kan ingen ting gjøre!
Kjerringråd?
Blodmel, menneskehår og andre "vidunderkurer"?
Virker ikke.
De pengene, og det arbeidet kan man like godt spare seg.

For å lage en liten vri på Karius' og Baktus' sin kamp mot tannlegen:
"Nei, rådyr er det umulig å kjempe mot!"

Det er den bitre virkeligheten - og sannheten.
Bortsett fra på terrassen, da.
Der holder den gamle barnesenga de glupske udyra stangen.
Enn så lenge.