Så ble tomatene røde i år også

Foto: Kow d. e. 04112018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

 

Se der, ja. Røde, lekre, hjemmedyrkede tomater på kjøkkenveggen. 

 

Vi kjøper ikke tomatplanter om våren.

 Vi sår selv ved å legge tomatskiver med frø i potter med jord.

 

Vår metode gir fine planter.

Samt gleden ved å ha laget noe fra bunnen av.

 

Men det er et problem.

Tomatene på våre hjemmeproduserte planter, er noe seinere modne enn på kjøpelanter som er sådd tidlig og drevet fram i drivhus.

I år kom nattefrosten før tomatene rakk å bli røde.

 

"Vi gir dem en sjanse på kjøkkenveggen," tenkte vi.

Og som tenkt, så gjort.

 

Ettermodning inne er ikke alltid vellykket. 

Tomatene kan nok bli røde, men ofte blir de i tillegg harde, ganske smakløse og lite spisevennlige.

 

Men ikke denne gangen.

Tomatene er førsteklasses. 

Søte og gode.

Vi er glad for at vi gav dem en sjanse og ikke lot dem havne i komposten sammen med tomatriset.

Se også innlegget "Tomatene på veggen".

Så kom snøen

Foto: Kow d. e. 30102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

 Slik så det ut da jeg skulle gå til postkassa og hente avisene i dag tidlig.

Denne urna er blytung og uhandterlig. Den må tømmes før den kan flyttes i hus.

I går tok jeg meg selv i nakken og fikk satt de urnene og pottene som fortsatt stod ute, i hus.
Skjønt ikke riktig alle.
Tre stod igjen.
To må tømmes for jord.
Og en tåler å stå ute året rundt.
Den planter vi lyng i.

Vi har mange potter og urner ute i den varme årstiden.
Noen har jeg ryddet opp i og satt inn tidligere, fordi de har inneholdt sommerblomster som har takket for seg.
Alle urnene og pottene med pelargonier, fuchsia, eføy og agapanthus i, er det verre med.
For ikke å snakke om sommerblomster som spanske margeritter, lobelia og andre som fortsatt blomstrer selv om søylen på gradestokken stadig blir kortere.

Jeg har ikke hjerte til å uroe eller fjerne planter som står i blomst eller bærer lovende knopper.
Det gjentar seg hvert år.
De blir stående ute til snøen kommer.

Men i går kom jeg snøen i forkjøpet.
Det var i siste liten.
Men for en gangs skyld var ikke pottene fulle av snø da de ble satt inn.

De fleste av pelargoniene som har stått i store urner, planter jeg om i mindre plastpotter.
Slik blir de lettere å oppbevare.
Og urnene kan stables oppe i hverandre slik at de ikke tar så stor plass.

I et par urner var jorda så hardfrosset, at de fikk stå ute med plantene i.
De er i dag fulle av snø.
Jeg får se om de fortsatt er liv laga når temperaturen stiger igjen.

De snøen vi fikk i natt, skal snart regne bort igjen sies det.
Jeg har ikke altfor stor tro på værmeldingene, men håper at de har rett i at dette bare ar et skremmeskudd fra vinterens side.
Vintertid på klokka, eller ikke.
Jeg har mer jeg skal ha gjort i hagen før kulda og snøen kommer for alvor.

Eplene havner på dynga

 

Foto: Kow d. e. 23102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.

Blomkarse - for synet og ganen

 Foto: Kow d. e. 06102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Det er oktober, og blomkarsen får stadig nye blomster.

Blomkarse har vakre blomster og blader.

I denne urna er det blomkarsen som er sjefen. Pelargonien må pent finne seg i å spille annenfiolin.

Jeg er glad i blomkarse.
I dobbelt forstand.
Jeg liker den som prydplante.
Og jeg liker å spise den.
Både blomster, frø, spede stilker og blaser smaker fortreffelig - syns jeg.

Blomstene på disse bildene er fra frø som jeg har sanket i tidligere år.
De frøene jeg ikke sylter, eller spiser som de er i grønn salat, tørker jeg til senere bruk.
De tørre frøene oppbevarer jeg i tomme medisinbokser.
Noen ganger havner frøene i glemmeboka, og blir liggende noen år.
Når jeg kommer ver dem, blir de sådd.

Som regel kommer de.
Som blomstene på bildene ovenfor.
"Kaste" er et ukjent begrep i min hage.
Jeg sørger for at frø, stiklinger og avleggere havner i jorda og får en sjanse.
Det blir så opp til naturen selv, hvilken utgang eksperimentene skal få.

Når jeg skriver dette, er det blitt 22. oktober.
Blomkarseplantene står fortsatt like fine.
Det har altså ikke vært nattefrost hos oss.
I alle fall ikke nede på bakken der urnene med plantene står.
Blomkarsestenglene er meget vannholdige og fryser i stykker og blir svarte, så snart søylen på gradestokken nærmer seg null.

Nå er det bare å nyte blomsterprakten så lenge den varer.
Samt å plukke frø.
Slik at vi - dersom helsa og arbeidsgleden holder - har noe å så ut i potter, urner og kar neste år også.

Honingmelonen som sådde seg sjøl

 Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningmelonplanta som overraskende vokste opp i blomsterurna,  leverte to fine meloner.

Melonen ble fullmoden på kjøkkenbenken og smakte fortreffelig. 

Helt uventet vokste en honningmelonplante fram i en av blomsterurnene på gårdsplassen.
Frøet har antakelig fulgt med komposten som husets gartner har blandet i jorda som han fyller i blomsterpottene.
Se innlegget "Overraskelse i blomsterhjørnet".

Planta dannet flere fruktanlegg, men maktet å bære fram to.
Begge var fine og gule da vi tok dem inn.
Vi gav dem likevel en viss ettermodningstid på kjøkkenbenken.
Der fortsatte de modningen og ble dypere gule.

Vakre å se til ble de, men ville de være spiselige?

Med spenning - og forventning - har vi skåret opp den største.
Den så helt fin ut og luktet friskt og godt.
Og den smakte godt.
Søt og velsmakende var den.

Nå er frøene kastet - i varmkomposten.
Er vi heldige nå så dukker de opp som planter når komposten er ferdig og blir brukt for å anrike blomsterjorda eller jorda i kjøkkenhagen om et år eller to.
Vi venter i spenning.

Hvit blodblomst

Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Morsomt når de grønne plantene som bare har bestått av bladverk så lenge vi har hatt dem, overraskende får blomst.

At denne blomsten populært kalles malerpensel eller barberkost, kan man lett forstå.


Vi har flere grønne planter som aldri har hatt blomster så lenge vi har hatt dem.
Men vi har ikke gitt opp håpet.

Forleden overrasket en av dem med en spektakulær blomst.
Blomsten vokste ut i enden av en lang oval stilk.

På nettsiden "Spør en biolog" har jeg fått vite at planta heter Haemanthus albiflos.
Haemanthus skriver seg fra det greske ordet haima som betyr blod.
Haemanthus betyr derfor blodblomst.
Det skyldes etter sigende at de fleste av den omlag 20 haemanthus-artene som fins, har dyprøde blomster.
Vår blomst er imidlertid, som man kan se, hvit.
Derav betegnelsen albiflos.

Blodblomst - eller elefanttunge, som planta visstnok kalles på norsk - trenger ikke mye stell.
Planta har sin opprinnelse i Sør Africa hvor den vokser på steinete, skyggefulle, men tørre steder.
De litt store, tungeformede bladene blir lett gule i sterkt solskinn.
Man har m.a.o. her en dekorativ plante som vil trives i de mørkere delene av rommet.


På engelsk kalles blomsten paint brush - altså malerpensel eller malerkost.
På norsk er navnet i følge enkelte nettsteder barberkost.
Det er særdeles treffende navn på et av naturens mer underfundige luner.

Tomatene på veggen

Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Vil tomatene bli modne, mon tro? 

Vi sår tomatplantene selv.

Se innlegget "Tomatplantene tar seg god tid, men lover godt" fra 13. juli 2018.

Men de holdt ikke det de lovet.

De ble få, små og ikke modne ute.

Vi dropet tanken på å ta inn hele plastdunken de stod i.

Den vile bli for dominerende og stygg å ha i stua.

Vi klipte derfor av greinene som tomatene hang på, og hengte tomatene til modning inne på kjøkkenveggen.

Plantene ble ikke sådd spesielt sent.

Og med den lange, varme sommeren skulle en ventet at de ville vokse fort, sette blomster og danne tomater som skulle rekke å bli herlig røde og modne.

Men slik gikk det altså ikke. 

Flere av de plantene vi priklet over i andre potter, vokste seg 15-20 centimeter lange.

Så stanset de i veksten.

Disse bar aldri blomster.

Noen av de andre vokste godt, men blomstret ikke før langt ut i september.

Noen få blomster ble til tomater.

Men tomatene var ynkelig små, og ble ikke modne.

En plante som ble plantet i en plastdunk sammen med gressløk og stemorsblomster som hadde sådd seg selv, brøt det bedrøvelige møsteret.

De vokste bra, men heller ikke de ble modne før frosten truet.

Det er disse grønne tomatene som nå henger på kjøkkenveggen.

De har nå hengt innendørs i fem dager, men viser ikke tegn til å rødme. 

Vi får gi dem litt mere tid.

Hjelper ikke det, får vi steke dem.

Så får vi heller ta sjansen og så litt tidligere neste vår.

Blomstrende nomader

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Solvendel-plantene har vandret ut av blomsterbedet og inntatt plenen.
 

Enkle, men mange og sterkt gule, og gjør derfor mye av seg.

Et av de sikreste innslagene i høsthagen er solvendelplantene.
Blomstene er sterkt gule og lyser opp der de står.

Der de står, ja.
De står ikke i blomsterbedet - slik de skulle gjøre.
Ved hjelp av de ustoppelige rotstenglene sine har de "vandret" ut på plenen.
Der har de fått lov til å stå et par-tre år i påvente av at husets gartner skal få tatt opp noen av dem og plantet dem tilbake i blomsterbedet.
Men husets gartner "saler tidlig og rir sent" som hans mor ville sagt.
Blomstene står derfor fortsatt i plenen.

I år er det spesielt mange av dem.
Den tørre sommeren har ikke begrenset utbredelsen.
Man skulle nesten tro tvert om.

Det er vanskelig å slå plenen slik at det blir pent, når blomstene står der.
Men i år har ikke det vært noe problem.
Vi har slått plenen én gang.
Nå er den ganske rufsete, men ikke lenger enn at den tåler å overvintre slik den er, hvis den ikke legger på seg altfor mye før kulda og vinteren kommer.

Solvendel-plantene skal i alle fall få stå.
Selvom det ikke er så ryddig der de står.
Og selv om ikke alle i familien er like begeistret.
For husets gartner representerer de nostalgi.
Solvendel-plantene kommer fra hans barndoms hage.
Og så lyser det så vakkert gult fra de nikkende hodene i den heller blomsterfattige høsthagen.

Bringebær i september

Foto: Kow d. e. 31082018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Vi har fortsatt store, saftige bringebær i hagen.

Store, fine bringebær venter på å bli plukket i månedskiftet august-september.

Dette må da være en av årets stengler? Men den bærer altså kart og ferdig modne bær.

Bringebærene får bær på fjorårets stengler.
Stenglene bærer bare dette ene året.
Neste år er det de stenglene som har vokst fram inneværende sommer, som bærer fram nye blomster og bær.

Etter at bærene er plukket, bør stenglene fjernes slik at de nye skuddene får luft og lys.
Det er godt for blomstringen, og gir derfor flere - og gjerne større bær - neste år.

Stengler som har gjort sin jobb, og bør fjernes, er oftest brun-grå av farge.
Det er lett å se forskjell på de grå-brune stenglene som skal fjernes, og de grønne - eller i noen tilfelle lyst brune, eller grønne og brune - som skal bære neste år.

Høstbær på årets stilker
Men noen ganger går naturen litt i surr.
Ofte har de grå-brune stenglene kart og bær utover høsten.
Da er er det synd å klippe ned før alle bær er modne, og er blitt plukket.
Å gå i bringebærlandet, og etterplukke utover sommeren og høsten er en lykksalig nytelse.

Men naturen er mer lunefull enn som så.
Det hender også at årets stilker - som altså er programmert for å bære neste år - setter bær samme år som de er vokst opp.
I år har vi en del slike.

Naturen har altså gått i surr i sine egne lover.
Det gjør for så vidt ingen ting.
Men vil disse stenglene følge "reglene" og sette blomster og bær til våren?
Etter syns de at de har gjort sitt for å bringe arten og slekten videre når de allerede har produsert bær?

Disse grønne stenglene lar vi selvfølgelig stå.
Så vil vi neste sommer se om de like gjerne kunne vært klipt ned, eller om de vil velsigne oss med store, røde, saftige bær nok en gang.
Som jeg har skrevet så mange ganger før: Eksperimenter er mer enn halve hagegleden!

Ennå fins det bringebærkart.
Kart som modnes.
Ikke mange om gangen, men nok til at en rusletur i bringebærhagen gir smak av friske bringebær.

Når har regnet tatt igjen det tapte fra i sommer.
Man skulle derfor kanskje tro at høstbringebærene ville være vasne og ha lite smak.
Men det er ikke tilfelle.
Etternølerne er søte og gode.
Og ennå er det flere kart igjen.
Så hvis bare nattefrosten holder seg unna, vil vi trolig kunne nyte gleden av å plukke modne bringebær en stund ennå.

Høstasters - en tøffing i staudebedet

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Rosa høstasters mot en mørkbeiset vegg. Ennå er det mest knopper, men snart står høstastersen i full blomst. Hvis den ikke blir spist først.

Aster betyr stjerne. Ser man nærmere etter, ser man at det er et selvfølgelig og selvforklarende navn.


Høstasters er en vakker blomst.
Den har bare en feil.
Stenglene er lange og strantete og makter ikke å bære oppe de store blomsterkorgene.
Plantene ligger derfor gjerne uryddig utover, og kommer ikke helt til sin rett.

Aster er et gresk ord og betyr stjerne.
Det er et meget passende navn.
Blomstene ser ut som stjerner.
Og de lyser opp i høstbedet hvor de fleste andre blomstene nå har takket for seg.

Om høsten er temperaturen ustadig.
Før man vet ordet av det, er nattetemperaturen under null.
Da bukker mange planter under.
Men ikke høstasters.

Den fortsetter å lyse opp i staudebedet.
Knoppene blir til blomster, og blomstene står lenge til glede for skjønnhetselskende hageeiere - og for insekter som ikke har gått i dvale for vinteren.


På sin hjemmeside har Gamle Hvam Museum i Akershus en interessant artikkel om høstasters. 

Plutselig var svartsurbærene borte

Foto: Kow d. e. 07092018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Svartsurbærbuska har  praktfulle høstfarger.

Et enslig bær henger igjen. Hvor er resten?

Vi har en svartsurbærbuske som bærer rikt.
På slutten av sommeren var den full av glinsende svarte bær, men også en del bær som ennå ikke var ordentlige modne.
Jeg ventet derfor med å høste.

Det skulle jeg ikke ha gjort.
For da jeg kom for å plukke inn de svarte, glinsende sunnhetsbombene som er fulle av antioksidanter, hadde noen kommet meg i forkjøpet.
Buska var rett og slett ribbet.
5 - 6 bær hang igjen.
Det var alt.

Det er åpenbart mine bevingede venner som har forsynt seg.
Ubeskjedent - og uten å spørre om lov.
Senere på høsten pleier sidensvansene å komme.
De gjør rent bord og spiser både røde mispelbær, røde berberisbær - og næringsrike svartsurbær.
Men de har, så vidt jeg skjønner, ikke vært her ennå denne høsten.
Det må derfor være noen andre som har forsynt seg.

Skjærene har sikkert tatt sin del.
Det er mange av dem her, og de spiser alt.
Trosten er også sterkt mistenkt.
Det noen troster her - både grå og svarte.
Og de er glad i bær.

Og så har vi ringduene - columba palumbus.
De lever i hovedsak av frø, korn og belgfrukter.
Om de skjøter på dietten med bær, vet jeg ikke, men det gjør de sikkert.

Dessuten har vi besøk av masser av "småfugl" som heller ikke er kostforaktere.
Når de finner noe godt - eller sunt - tar de det som er å finne.
De besøker i alle fall regelmessig de buskene som har bær å by på.

Uansett: Det ble ingen svartsurbær igjen til meg i år.
Ikke alle i familien er lei for det.
Men for meg er det et tap, for jeg lager "styrkedrikk" av svartsurbærene.
Jeg koker dem med minimum av vann og uten sukker, og tar et "shot" av safta om morgenen.
Det smaker ikke direkte godt, men gir meg et tilskudd av energi og livsbevarende antioksidanter.

Men til vinteren blir det altså ingen svartsurbær-shots på meg.
Til gjengjeld flyr det trolig en del kjernesunne fugler omkring der ute.
Og er det trekkfugler som har forsynt seg, bidrar svartsurbærene kanskje til at de forhåpentlig klarer den lange turen til og fra varmere strøk.
Jeg er glad i fugler.
Så når jeg først skulle bli snytt for min styrkedrikk, er det ingen jeg unner den svarte "vidundermedisinen", mer enn mine bevingede venner.

Men samtidig er det ergerlig.
Jeg hadde sett fram til å bedre helsen med svartsurbærshots til vinteren.

Rydding i staudebedet

Foto: Kow d. e. 07092018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Staudebedet trenger en skikkelig opprydding.

Staudebedet langs innkjørselen har stort sett planter som blomstrer om våren og sommeren. Høstblomstring er det dårligere med. 

Den delen av staudebedet som skråner mot den nederste plenen, er fullstendig overgrodd av bringebær, bjørnebær, rosa rugosa, rotskudd fra snøbærbuskene, kuletistel og reinfann.

Jeg har flere staudebed.
Det som ligger i hjørnet mellom innkjørselen og gårdsplassen, ser ikke ut.
Det har blitt et villniss.
Skal det bli orden her, må jeg iverksette en massakre.
Planter må klippes ned, og røtter graves opp, med hard hand.

Reinfannen fjernet
Foreløpig har jeg fjernet de overjordiske delene av reinfannen.
Jeg fikk hjelp av mitt barnebarn Caline, som har arvet min hageinteresse, og syns at arbeid i hagen er morsomt - og givende.
Hun dro opp reinfann-stilkene, og jeg klipte av frøhodene.
Stilkene er kjørt til "Ottarsrud-gropa" som er navnet på kommunens plass for hageavfall, og frøhodene er sendt avgårde med restavfallet.
De blir forhåpentlig destruert.

Noen røtter ble dratt opp, men de aller fleste ligger igjen i jorda og forbereder seg til våren.
Jeg får prøve å desimere dem etter hvert.
Noen reinfannplanter vil jeg ha, men de kan ikke få lov til å overta hele bedet.
Nå er i alle fall frøene fjernet slik at plantene ikke får spredd seg uhemmet.

Villbring
Poeter som Alf Prøysen og Hans Børli skriver vakkert om villbring.
Jeg er ikke fullt så begeistret.
Over buskene.
Bærene vil jeg gjerne ha.

Da vi hadde bygd på begynnelsen av 1980-tallet, klaget enkelte over at vi hadde ødelagt bringebærstedet deres.
Det forstår jeg.
Villbringebærene er her ennå - i kjøkkenhagen, i plenene og i staudebedene.
I det bedet som skråner mot den nederste plenen, utfolder de seg hemningsløst.
Jeg klipper dem ned, men de kommer igjen - enda frodigere enn de var.

Røttene burde vært spadd opp, men det er ikke så lett.
Hagebrukeren er gammel, og har dårlig rygg og begrensede krefter,  og setter han spaden i jorda for å fjerne bringebær og annen uønsket vegetasjon, ødelegger han stauder som ikke tåler altfor uvøren behandling.
Som f.eks. peoner, liljer, hosta og brennende kjærlighet som skjuler seg i villnisset.

Bjørnebær
Og så er det en hindring til: Bjørnebær!
Jeg kjøpte i sin tid hagebjørnebær uten torner.
Men det var da det, og ente nå.
Nå er 90 prosent av bjørnebærgreinene fulle av illsinte, uvennlige torner som haker seg fast i alt som kommer i nærheten, og som river hull i både hud og tøy.
Bjørnebærstenglene er både 5 og 6 meter lange - og alltså fulle av sylhvasse pigger.
Stenglene ligger på kryss og tvers over staudebedet, og de klatrer opp i forsythia, alperips, spirea og andre busker som står i bedet.

Nesten ingen ting kan gjøres i bedene før bjørnebærbuskene er fjernet.
Problemet er bare at buskene er fulle av store, svarte bær.
Og en masse kart som skal bli lekre bær før kulda setter inn.
Buskene kan ikke klippes ned før bærene er plukket.
Og nesten ingen ting kan gjøres i bedene, før bjørnebærbuskene er fjernet.

Tålmodighet
Det er et dilemma som krever kløktighet.
Og tålmodighet.
Skal noe bli gjort, må det gjøres trinnvis.
Litt om gangen.
Og egentlig passer det en gammel hageeier bra - selv om en av hans mest utpregede karaktertrekk er utålmodighet.
Helst skulle han ha gjort alle ting i går.
Mens han nok må smøre seg med tålmodighet og vente med det meste til våren.
Så får vi se hvordan det er med helse og ork når den tid kommer.

Barnesenga holder rådyra vekk, men ...

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 

Vangene fra den gamle barnesenga fungerer bra som "rådyrstengsel".

Mer skal det ikke til for å holde rådyra borte fra "kjøkkenhagen" på terrassen.

Vangene fra den gamle, velbrukte barnesenga kommer til nytte.
Etter at vi satte opp dem ved inngangene til terassen, har plantene der fått stå i fred for glupske rådyr.

Rådyra er jevnlig i hagen og på gårdsplassen og spiser roser, pelargonier, diverse stauder - og ellers alt som vi dyrker.
Den ene dagen gleder pelargoniene oss med røde blomster.
Den neste er blomster og knopper borte.
Bare blomsterstilkene og deler av bladverket står igjen.
Resten er blitt rådyrmat.

I staudebedet fins det knapt en blomst.
I våres spiste rådyra knoppene og toppene av flox og veronica.
Restene så ganske stusselige ut.
Men plantene vokste og satte nye blomsterknopper.
I begynnelsen av august blomstret de - en dag eller to.
Så var de snauspiste igjen.

Men på terrassen kommer rådyra ikke til, så lenge vi husker på å sperre inngangene med barneseng-vangene.
La gå at det ikke er så vakkert med skittenhvite sidedeler av en gammel barneseng, stående til skue i de to åpningene.
Men det er effektivt.
Når har vi både poteter, rødbeter, sukkererter, diverse urteplanter, tomatplanter og blomster som får stå fred for "ugangskråkene".

Jeg har lest entusiastiske lovprisninger fra personer som syns at det er så hyggelig med rådyr i hagen.
Det må være personer og familier som ikke bruker hagen til å dyrke i.
Når man hele tiden får ødelagt det man legger arbeid i å odle fram, er det ikke morsomt.
Vel er rådyrene vakre, men de ødelegger.

Selv foretrekker vi blomster og urter, framfor rådyr.
Men det er nok et ønske som ikke vil bli oppfylt.
Hvert år dukker rådyrene opp med kalver som de guider rundt i området.
Fra kjøkkenet vårt ser vi at de spaserer i hagen til naboen med små og litt større kalver på slep.
Derfra går de ned til oss og forsyner seg av det vi har planet, sådd og satt ut i urner og krukker.

"Hit skal dere gå, for her er det mye godt å finne," forteller de til de små.
Slik læres stadig nye generasjoner til å beite i vår hage.

Og vi kan ingen ting gjøre!
Kjerringråd?
Blodmel, menneskehår og andre "vidunderkurer"?
Virker ikke.
De pengene, og det arbeidet kan man like godt spare seg.

For å lage en liten vri på Karius' og Baktus' sin kamp mot tannlegen:
"Nei, rådyr er det umulig å kjempe mot!"

Det er den bitre virkeligheten - og sannheten.
Bortsett fra på terrassen, da.
Der holder den gamle barnesenga de glupske udyra stangen.
Enn så lenge.

Kuletistelen sprer sine frø

 

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kuletistelen har begynt å spre sine spirevillige frø, men virker fortsatt tiltrekkende på sommerfugler, humler og andre insekter.

Kuletistel (Echinops bannaticuss) er godt likt av insektene.

Spesielt sommerfugler og humler vet å sette pris på dem.

Dekorativ er den også.

Men den sprer seg uhemmet og overtar raskt blomsterbedet der den står. 

Frøfirmaet "Nelson Garden" karakteriserer kuletistel som en "herlig gammeldags plante som gir kulerunde, sølvblå blomster", og beskriver den som nøysom og som "robust og dekorativ i bedet, som solitær og egnet til tørking som evighetsblomst".

Vi har et staudebed hvor blomstene selv bestemmer.

Der konkurrerer kuletistel med reinfann. 

For at de ikke skal ta helt overhånd, klipper jeg av en del av frøhodene ut på ettersommeren og høsten.

Det hjelper litt, men det er alltid nok igjen til at plantene ikke dør ut.

Kuletistelen trenger forresten ikke et bed med god jord for å etablere seg og vokse.

I likhet med sin bed-nabo reinfannen, klarer den seg med den sanden som vi har fylt mellom steinene i steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen.

Der - og hvor som helst ellers hvor den finner noe å vokse i - dukker den ubedt opp, men blir umiddelbart fjernet.

Skjønt, i rosebedet i sørveggen har en plante fått lov til å etablere seg i ly av lavendelbusken.

Der står den fint til den mørkbeisede veggen.

Men ellers må den holde seg i "villbedet" inntil "husets gartner" får samlet ork og tiltakslyst til å rydde der.

Da blir den tynnet ut.

Men fjernet fra hagen blir den ikke.

Til det setter insektene for stor pris på den.

Det samme gjør hagens eiere.

 

Skorkebergåsens malver

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Malvene dukker opp på de mest overaskende steder, men det gjør ikke noe. Velkomne er de.

Jeg liker svenske viser.

Som f.eks. "Flicka från Backafall" av Gabriel Jønnson og Gunnar Turesson hvor "malvorna" spiller en sentral rolle.

 Flicka från Backafall briggen Tre Bröder,
kryssar ikväll i Karibiska sjön.
Medan en landvind från kusten i söder
stryker som Sunnan därhemma kring ön.
Luften är kryddad av tusende salvor
men jag ger bort dem varendaste en
mot att få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Hven

Vänta mig inte till sommaren Ellen,
då skall jag ännu ha linjen i Norr..
men när du står invid kyrkan om kvällen
tänk då att jag är en yr ollonborr
som utan lov tar en törn mot din tinning
och medan du med små händerna slår,
letar sig ner under bluslivets linning
allt medan månen i malvorna går.

Vi har malver i hagen.

Men det er ikke så lett å si akkurat hvor.

For så dukker de opp her - og så der.

Og somme tider er de ingen steder, og da tror vi at vi har mistet dem for godt.

Men så dukker de opp igjen.

I år dukket de opp i kanten av innkjørselen.

Der har vi tillatt at krypconoteaster, sølvarve, rosespirea, vårvortemelk og diverse krypnelliker har etablert seg utenfor selve kjørebanen.

Og der dukket malvene opp.

Jeg foretrekker navnet malver. 

Men det gjør tydeligvis ikke Google eller Firefox.

Søker man med stikkordet "malver" på nettet, ramser søkemotoren opp de forskjelligste oppslagsord.

Den foreslår bl.a. malware, men ikke blomsterplanta.

Bruker man derimot oppslagsordet kattost, får man fullt treff.

Wikipedia mener at det fins 25 arter av kattost.
Store norske leksikon oppgir derimot at kattost er en planteslekt med 40 arter.

Leksikonet har også en slags forklaring på det noe merkelige navnet kattost. 

Nemlig at "fruktene spaltes i mange enfrøede delfrukter som ligner ostestykker, og dette har gitt navn til slekten".

Hvor kattene kommer inn i bildet, sies det ikke noe om.

Flere kattost-arter "finnes forvillet" i Norge.
Det betyr formodentlig at de har spredd seg fra hager og parker og plasser hvor plantrester kastes.
Det gjelder f.eks. de ettårige plantene småkattost og dvergkattost opplyser leksikonet.
Men det gjelder også hageutgavene, f.eks. apotekerkattost.
Det vet vi av selvsyn.
Så da kan vi vel bare vente på at en gesjeftig såkalt "naturvernende ekspert" får kattostplantene svartelistet.
For planter som sprer seg, skal vi ikke ha i norsk natur.
Mener "ekspertene".

Mens denne bloggeren i sin naivitet, mener at ingen planter egentlig er genuint norske.
Alle vekster i norsk natur har kommet utenfra og har innvandret etter at innlandsisen forsvant.
Mener han.
Så naiv kan man altså være.

Vivendelen blomstrer

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

 
Vivendelen trives bra i vestveggen sammen med gullklematis og jackmaniklematis.

Hver enkelt vivendelblomst er et unikum som er vel verd et nærmere studium.

På Hvaler fins det såkalt villkaprifol - eller vivendel. Planta er kjent under flere navn. Den heter både vebend, vebendel, vindelved, veavingjel, hølved, ringved, revol, revonn og reveklo. Og sikkert mange andre ting.

Jeg kaller den vivendel. Det er det vanlige landsgyldige navnet på veksten Lonicera periclymenum . Det er med all sannsynlighet den vi har, og ikke Lonicera caprifolium.  Planta er viltvoksende, og oppfyller derfor hovedkravet til å bli kalt villkaprifol.

For snart 25 år siden, tok jeg med et rotskudd fra naboens hyttetomt på Hvaler og plantet den i min hage i Drøbak. Der trives den åpenbart meget godt. Den dekker etter hvert et vanskelig område med tynn og skrinn jord på nordsiden av huset, og den har i tidens løp klatret til topps i diverse trær i nærheten og gledet oss med blomsterflor og velduft. Men så ble den angrepet av myriader av bitte små hvite insekter, og begynte å skrante. Den vokste dårlige, og de siste par årene har den ikke blomstret. I år er den imidlertid friskt grønn igjen, men blomstrer gjør den ikke.

For tretten-fjorten år siden satte jeg et rotskudd av vivendel-planta sammen med en gullklematis ved vestveggen. Denne vivendelen har ikke vært angrepet av hvite "fly". Den er usedvanlig frodig, og vokser nesten uhemmet oppetter veggen, hvor den konkurrerer med gullklamtisen om å kle veggen med blomstrer.

Ikke til invortes bruk
Det er knyttet en del overtro til vivendel. I følge "Urtekildens planteleksikon" trodde skottene i tidligere tider at vivendel rundt inngangspartiet til hjemmet ville beskytte mot at det kom hekser inn i huset. Tok man med seg vivendelblomster inn i huset ville det bringe med seg penger. Unge jenter burde derimot ikke ta med seg vivendelblomster inn. Det ville nemlig kunne gi dem drømmer som unge jenter ikke bør ha. 

"Vivendel regnes som giftig" opplyser "urtekildens planteleksikon". Likevel har vivendel - som så mange andre urter - vært brukt mot sykdommer. Planta inneholder bl.a. salisylsyre som er virkestoff i flere medisiner. Skal vi tro folkemedisinen har vivendel både urindrivende, svettedrivende, slimløsende, avførende, krampeløsende og febernedsettende effekt. Og så virker den antiseptisk og kan rense sår.

Folk i våre dager er mer nøkterne og realistiske. Vivendel anbefales ikke lenger til invortes bruk, men de som forliter seg på urtemedisiner mener fortsatt at uttrekk av vivendel-bark kan brukes utvortes, f.eks. til sår som verker og til betennelser i huden.

Om det virker?

Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd.

Reinfann må holdes i tømme

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

Reinfann er dekorativ når den blomstrer, men blir den ikke holdt i sjakk når den går i frø, overtar den raskt hele bedet.

Frøhodene bør fjernes med mindre du vil ha en reinfannåker.

Har du først fått reinfann - eller Tanacetum vulgare som den heter på latin - i hagen, så har du den for alltid. Ikke bare i blomsterbedet. Reinfann danner uhorvelige mengder med frø med en nærmest utrolig spireevne. Hos oss dukker det opp reinfann-planter over alt. I mange tilfelle ganske langt unna morplantene. I sanden mellom steinene som danner steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen, ser den ut til å like seg spesielt godt. Der må vi stadig luke.

Reinfann har en krypende rotstengel. Når vi drar opp en velvoksen reinfann-plante med rota, følger det gjerne flere planter med. Det kan derfor se ut som om reinfann formerer seg både ved hjelp av frø og rotstengel.

Reinfann - farlig legeurt
Reinfann er utbredt over hele Norge - fra ytterste skjær og helt opp til bjørkegrensa. Den har mange navn. Noen steder kalles den renfang, regnfang, reinfonn eller reinfant, og andre steder raudryllik, tangsigras, tannsi eller tansaegras. At blomstene likner knapper, kan man raskt bli enig om. Reinfann er derfor også kjent under navn som herremannsknapp, herremann og ungkarsknapp. Den siste tydelig påvirket av den engelse betegnelsen "Bachelors buttons". På engelsk heter reinfann ellers tansy, bitter buttons, golden buttons , yellow buttons, parsley fern, ginger plant m.m.

Reinfann er en legeurt, men jeg vil ikke anbefale noen å eksperimentere på egen hånd. I følge nettstedet "Urtekildens planteleksikon" inneholder planta stoffer som kan føre til abort, kramper, kolikk og til og med døden.

Ekstrakt av reinfann anvendes som middel mot innvollsorm og andre tarmparasitter. På tysk kalles planta bl.a. Wurmkraut. Reinfann brukes også som appetittvekker og for å bedre fordøyelsen. Det skal dessuten virke svettedrivende, antiseptisk,  menstruasjonsdrivende og øke sekresjonen av magesyre, samt være til hjelp mot gulsott, nyresykdommer, åreknuter, bloduttredelser, forstuinger - og mot lopper og lus.

Men bruk av Reinfann er altså risikabel. Inntak av Reinfann frarådes på det sterkeste, men selv utvortes bruk kan gi forgiftning.

Kongelig pålegg om å dyrke Reinfann
Reinfann har en meget interessant historie som middel for folkemedisinen i Europa. Som når det gjelder Humle, har det til tider vært kongelig pålegg om å dyrke reinfann. Så viktig har den altså vært ansett for å være.

I tidligere tider mente mange at reinfann hadde trolldomskraft. Man skulle f.eks. plassere barn i røyken fra brennende reinfann. Røyken ville beskytte barnet mot onde krefter. Hvis man kastet reinfann som var stenket med vievann under Mariamesse 15. august, på ilden, vernet det mot lynnedslag.


Reinfann jager insekter, men ...
Humler, veps, bladlus og sommerfugler besøker gjerne reinfann-blomstene. Andre insekter er visstnok ikke like glad i dem for reinfann er kjent for sine insektdrepende og desinfiserende egenskaper. Tørkede blad ble lagt mellom klær, i sengehalm og i halmen som dyrene lå i, for å holde lopper og annet utøy unna, forteller nettsiden "Urtekildens planteleksikon". Et dryss med hakkede blomster og blad skulle etter sigende fordrive både maur og mus. Lagt på hyller i spiskammeret, hengt over dører og vinduer, og gnidd på kjøtt holdt reinfann fluene unna.

Reinfann ble også plantet nær frukttrær for å skremme bort skadeinsekter. Man kunne ellers gni inn pelsen på hunden eller katten med urten for å hindre at den fikk lus. Reinfann er blitt brukt til å drepe skabb, lus og lopper også på mennesker.

Elskovsmiddel og bevaring av døde
I slaviske land er planta brukt som elskovsmiddel. Hvis den forelskede jenta la reinfannblomster i en linpose i den høyre armhulen, og ville den hun elsketstraks være på plass het det.

Planta er ellers bruktfor å hindre at barn skulle bli ombyttet av de underjordiske ved fødselen.

Det har ikke alltid vært mulig å begrave døde straks de hadde forlatt livet. For å hindre forråtnelse gned man liket inn med reinfann. Da ble den døde ikke så lett angepet av fluemark. Stanken av forråtnelse ble dessuten dempet.

Reinfann som fargeplante og i komposten
Reinfann er altså en farlig plante som bør behandles med omtanke og forsiktighet.Men to ting kan de tilsynelatende bruke den til uten å sette liv og helse i fare.Rota kan brukes til farging av garn. Den gir etter sigende, en kraftig, lysbestandig grønn farge etter at garnet er beiset, mens bladene gir gulgrønn farge og blomstene en gul, nesten oransje farge.

Dessuten er reinfann nyttig å ha i komposten. Men unngå for all del å få med ferdig utviklede frø. Og personlig ville jeg ikke lagt reinfannrøtter i komposten heler. Sprer man frø og rotdeler får man reinfann over alt. Og det kan kanskje bli litt vel mye av det gode. Selv for en gammel kulturplante.

Vakker pelargonium fra dynga

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Pelargoniumplanta som jeg fant, er frodig med mange blomster. 

Folk hiver det utrolige.
For et par år siden fant jeg en fin pelargoniumplante på dynga, dvs. på plassen der vi kaster hageavfall.
Den var ille tilredt, og uten potte, men med noen få grønne blader.

Jeg slekter på Askeladden, så jeg tok med planta hjem.
Der pyntet jeg på den og gav den godt stell.
Planta kom seg, og satte noen beskjedne rosa blomster.
Det var altså liv i den.

Etter fjorårets overvintring var det fortsatt liv.
Planta vokste godt og blomstret. 

I vinter stod den i vedskjulet.
Skjulet er frostfritt, men kaldt.
Plantene der overlates i stor grad til seg selv.
De vannes, men ikke overdrevent.

Noen planter overvintrer i skjulet.
Andre tilbringer vinteren innendørs i stuevarme.
Ja, mer enn det.
De står i det rommet der vedovnen er, og hvor temperaturen skifter fra kjølig nattetemperatur til ganske varmt når det fyres.

Plantene møter derfor våren og utelivet, med ganske ulike forutsetninger.
Hvordan ville pelargoniumplanta med de rosa blomstene klare seg i år?

I likhet med flere av sine artsfrender så den ganske pjuskete ut.
Men den kom seg fort.
Bladverket ble grønt og fint.
Men blomstene lot vente på seg.
De røde pelargoniene som vi har dyrket fram fra stiklinger, satte knopper og slo ut i blomst.
Det samme gjorde Dronning Ingrid-plantene som er laget på samme måten.
Og etter hvert kom det knopper på den rosa.
Først noen - så mange.
Og plutselig var den full av store hoder med vakre, rosa blomster.

I årets lange, varme og tørre sommer har vi måttet vanne jevnlig for at blomstene i potter og urner ikke skulle tørke ut.
I mangel av passende skål, satte jeg blomsterurna i et vaskevannsfat for at vannet ikke skulle renne igjennom og bli borte.
I tillegg plasserte jeg den på en murkant i skyggen av parkslireknen ved garasjen.
I skyggen ville den kanskje blomstre mindre, men klare seg bedre.

Men den antakelsen slo ikke til.
Den både vokste bra og blomstret overdådig. 
Nå utgjør den et fargerikt, oppkvikkende innslag der den står.
Og det har den gjort i hele sommer.
Etter en litt nølende oppstart i våres, har den vært et fargesterkt innslag på gårdplassen sammen med mange røde og lyst rosa artsfrender.

Denne planta var det altså noen som hadde kasta.
Pegene sitter løst.
Folk kjøper planter, har dem en tid midt på sommeren, og hiver dem ellers som hageavfall.
Det er en bruk og kast mentalitet som jeg ikke forstår - og ikke liker.
På den annen side: 
Vi fikk oss en vakker, frodig pelargonium i tillegg til alle de vi har fra før.

 

Dichondra "Silver Falls"

Den 8. august skrev jeg om en imponerende hengeplante som vi hadde hatt "i pensjon" i sommer.

Den så slik ut:

Vi visste ikke da hva den heter.
Jeg lovte imidlertid å forfølge saken.

Eieren opplyste at planta var kjøpt hos Oasen Hageland.
Jeg skrev dit og ba om opplysninger, men Oasen har ikke verdiget meg svar. 

Jeg vet imidlertid likevel hva planta heter.

I ukebladet Hjemmet for 15. juni 2015 er den avbildet.

Navnet er Dichondra "Silver Falls".

Et passende navn.

Nettsiden til "garden living"  forteller at Dicondra "Silver Falls" dyrkes "for de dekorative sølvfargete bladene som sitter på lange ranker".
Det forstår man jo.

I andre deler av verden er Dicondra en staude, men hos oss dyrkes den som en ettårig sommerblomst," opplyser "garden living".
Planta kan imidlertid overvintres.
Da bør den stå lyst, svakt tørt og kjølig.

Som andre sommerblomster kan Dichondra "Silver Falls" såes.
Såtid er januar–mars ved temperatur på 21–24 grader.
Jorda holdes fuktig til plantene begynner å spire.
Planta trenger mye vann.
Jo, større bladverket blir, desto mer vann må den få.
Men: Jorda må ikke bli for våt, for da vokser ikke plantene skikkelig.
Dichondra plantes ut når faren for frost er over.

Som bildet ovenfor viser, passer den utmerket i ampel, verandakasse eller balkongkasse med god fallhøyde.
Planta blomstrer i juli–august.
Blomstene er uanselige, men de sølvfargede bladene er dekorative gjennom hele utesesongen.
Dichondra trives best i sol eller i halvskygge.

"Dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter, dekorativ og hardfør, som den er" skrev "garden living" i 2015.
Det er en spådom som har slått til.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Agapanthusen slo overraskende til med mange blomster. På avstand er blomstrende agapanthus et fint skue.

 Nær innpå er de nesten enda finere.

Vi har flere urner med agapanthus som blomstrer årvisst.
Noen av dem kan ta seg en blomsterpause et år, men så kommer de gjerne sterkere tilbake.

I tre år har vi hatt en litt stor plante som ikke har blomstret.
Den har stått i en litt stor plastpotte som den har begynt å sprenge seg ut av.
I våres hadde vi tenkt å dele den i tre-fire nye planter i mindre potter.
Agapanthus liker - etter vår erfaring - å ha det litt "kummerlig".
Den blomstrer best da.
En av de avdelte plantene hadde vi til og med lovet bort.

Men det ble ingen deling og omplanting.
Overraskende dukket det opp blomsterknopper på den planta som bare hadde hatt bladverk i flere år.
Og ikke bare èn knopp.
Den ene knoppen etter den andre skjøt fram.
Det lå an til å bli et helt blomsterflor.
Nå står planta i den gamle, svarte, ødelagte plastikkpotta med 19 blomsterkroner med vakre lyst blå klokker som lyser opp på gårdsplassen ved vedlagret som er kledd i grønn, ikke fullt så vakker, presenning, og ikke akkurat forskjønner sine omgivelser.

Nei, noen deling ble det ikke.
Men planta bør deles.
Skal vi dele den i høst?

Deling er en krevende prosess.
Både for planta og for den som deler.
Man må fortrenge alle motforestillinger, og ved hjelp av spade, sag eller øks, kutte seg igjennom safgtige røtter.
Det blir stygge snittflater - men det må til.
Tåler de "nye" plantene å stå med slike snittflater vinteren igjennom?

Eller er det kanskje best å vente til våren?
Men da dukker det vel opp nye blomsterknopper som gjør at husets gartner ikke har hjerte til å utsette planta for en omgang med spaden, saga eller øksa?

Foreløpighar ikke "gartneren" bestemt seg.
Nå nyter han synet av 19 lyseblå blomsterkroner i full blomst.
Men før vinteren setter inn, må han ha tatt en avgjørelse.
Han vet det.
Men lurer på om de avdelte plantene vil blomstre neste år, dersom han venter med delingen til våren.
Det kunne kanskje være verdt å prøve?
Han liker jo å eksperimentere.
Det er nesten "halve moroa" ved hagingen.