Snila sjekker tempen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Hagesnila studerer "Særpetempen" på nært hold. Hva har lokket den dit? Ren på foten har den visst heller ikke vært.

 

 

Vi har et termometer hengende på veggen oppe på verandaen.  

 

Hva får en liten hagesnile til å ake seg dit?

 

Lang, lang vei

Først må den opp på verandaen.

 

Kommer den via trappa, må den vandre langt. Veldig langt. 

 

Fram til trappa. Forsere to høye trinn. Over verandagulvet med alle mellomrommene mellom golvborda. Opp langs med veggen. Og over på termometeret.

 

Enda lengre vei

Eller den kan ha kommet opp via sørveggen. Altså en hel etasje høyt å klatre før den entrer termometeret.

 

Hva i alle dager har lokket den opp på et glatt termometer uten lukt og smak?

 

Der er det ikke noe å spise!

 

Hvorfor valgte den ikke matfatet?

På gulvet under termometeret står det en frodig tomatplante og en enda frodigere pelargonium. Der er det mye å kose seg med for en snile.

Hva fikk den til å forlate dette lukulliske stedet til fordel for en gold, beiset trevegg og et glattlakkert termometer som ikke kan spises?

En oppdagelsesreisende?

Har snila utfedrdstrang? Har den ønske om å se nye steder? Om å utforske det ukjente som en Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl?

Eller synes den at det var varmt? 

 

Ville den rett og slett sjekke om det virkelig var så kvelende varmt som det kjentes under skallet i solsteiken?

Skjønt, 19 varmegrader er jo ikke all verden. Selv for en aktiv, klatrende hagesnile.

Som avgjort er på vidvanke!

 

Angret den?

Og når målet først er nådd. Og det er lang vei tilbake til de grønne plantene på verandagolvet. Angret den på sin utferd?

Angret den på sin formålsløse utflukt som ikke gav noe i magen, bare bortkastet tid for en som er født til å sitte på grønne vekster og spise?

En "trimmer-snille"?

Eller fins det "trimmere" også blant snilene? Individer som ikke syns at de lever hvis de ikke uopphørlig utsetter kroppen for fysiske påkjenninger?

 

En dåre kan spørre ...

"Dåren kan spørre mer enn ti vise kan svare," heter det. 

"Familiens gartner" er vel en slik dåre da - som ikke bare stilltiende aksepterer at tingene er som de er, men alltid skal vite hvorfor.

Men her får han nok ingen svar. Naturen er full av ubesvarte spørsmål.

 

Og hvorfor hagesnilla oppsøkte termometeren høyt der oppe på veggen, er åpenbart et av dem.

 

Trangt om plassen

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Diverse hekkplanter og stauder snevrer inn utkjørselen. "Familiens gartner" bruker nødig hekksaksa før blomstringen er over.

 

Da vi for godt og vel 35 år siden anla innkjørselen til gårdsplassen, var den rimelig bred. Både familiens bil og besøkende biler kunne kjøre uhindret inn og ut.

Senere har det skjedd litt av hvert.

Bilene har blitt større og bredere, og innkjørselen er blitt smalere. 

Dette siste skyldes at ikke alle planter holder seg der de skal være. Noen frør seg mer enn villig, slår rot i sprekkene mellom beleggningssteinene og danner et ekstra blomsterbed eller en hekkrekke. der hvor det egentlig skulle være kjørebane.

Og "familiens gartner" som er svak for blomster og planter, og som setter pris på det frodige, har ikke hjerte til å fjerne disse plantene som egentlig er på vidvanke.

Plantene som strekker sine greiner ut i innkjørselen, blir selvfølgelig beskåret. Men ikke når som helst.

Først må de få lov til å blomstre.

Dvs.: Grønne planter som f.eks. mispler og berberis, som ikke har noen særlige blomster å skryte av, og som formerer seg uhemmet hvis de får danne bær, skjærer han tilbake flere ganger i sesongen.

Mens f.eks. roser og rosespirea må få utfolde sin blomsterprakt før hekksaksa kommer fram.

I mellomtiden må trafikken ta hensyn til botanikken.

Men straks rosespireaplantene begynner overgangen fra blomst til frø, må de klippes og planterestene fjernes.

Rosespirea har nemlig en helt utrolig spireevne, og slår rot og vokser fram på de utroligste steder.

"Familiens gartner" er ikke glad i kjemiske bekjempningsmidler, men de rosespireaskuddene som dukker opp tett i tett langs kantsteinene på høyre side av innkjørselen, tar han livet av med Roundup.

Han har forsøkt å holde rent der med mekaniske hjelpemidler, men det monner ikke. Om Roundup klarer jobben, gjenstår å se.

Nå er sommeren så godt som over, og høsten er i anmarsj.

Så nå har hekksaksa vært i bruk, plantene er trimmet og innkjørselen er bredere igjen.

Nå kan besøkende med moderne biler med varslingsanlegg som sier fra om altfor nærgående naboskap, kjøre inn og ut av gårdsplassen uten at sjåføren må høre på den ulidelige jamringen fra en redd bil.

7 halve poteter gav god avling

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Poteter av egen avling smaker ekstra godt. Dette er avlingen fra den ene plastikkdunken - eller "potetjordet" som "familiens gartner" kaller den.

 

 

"Familiens gartner" dyrker poteter.

 

I år brukte han to store plastdunker som "potetjorder".

 

Halve settepoteter

Før han setter potetene i jorda "driver" han dem en ukes tid eller mer i dagslys. Deretter deler han dem i to som beskrevet i innlegget "Potetene er i jorda".

 

Potene på bildet er avlingen etter 7 halve poteter som ble satt i våres. Det er jo pen avkastning.

 

Poetene ble satt 11. april. Da var nattefrosten ennå ikke over.  Men potetene led tydeligvis ingen nød nede i jorda. 

Fikk aldri blomstret

Når potetene blomstrer, dannes det knoller på røttene. 

Potetene til husets frue og "familiens gartner" fikk imidlertid aldri blomstret. Rådyra tygde i seg det som var av ferske skudd og blomsteranlegg.

Om dette hadde noe å si for avlingens størrelse og modningsprosessenen, er vanskelig å si. Ekspertene turde ikke uttale seg om det.

Flere av potetene var imidlertid velutviklede og hadde god størrelse, så kanskje hadde rådyrenes grådighet begrenset innvirkning på resultatet.

Uforklarlig nedgang i potetforbruket

Folk spiser ikke så mye poteter lenger. 

 

Det er uforklarlig. Poteter er både sunt og godt - mener "familiens gartner" som "elsker" kokte poteter, stekte poteter, poteter i lapskaus og suppe samt hjemmelaget potetsalat og potetmos. Blant annet.

Og hjemmedyrkede poteter smaker ekstra godt.

Poteter som kokes straks de er tatt opp av jorda, er så gode at de kan spises som snacks uten tilbehør. Man trenger verken kjøttkaker, fisk, dipp eller andre fiksfakserier. Nye poteter står trygt på "egne ben"!

Italiensk melmat som pasta - som av uforklarlige grunner er så oppskrytt - kan ikke måle seg med poteter uansett hvor fine, velklingende utenlandske navn rettene går under.

 

Poteter er best! 

 

Det mener "familiens gartner". Som hitil har spist poteter i 85 år uten å gå lei.

 

Hvis han "lever og har helsa", som det heter, dyrker han poteter i plastdunker på terrassen neste år også.

 

Både for sportens skyld - og for smakens!

 

 

Dronning Ingrid hersker i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De fleste vil ha tette, kompakte planter. "Familiens gartner" liker planter med "personlighet". 

 

Det hevdes at pelargoniumarten "Dronning Ingrid"  er en inneplante. Det er en overdrivelse. De blir imidlertid lett stygge i regn. Denne står "nesten" i ly under takskjegget.

 

"Dronning Ingrid" preger et hjørne av gårdsplassen.

 

 

 

På trappa til verandaen står plantene delvis i ly for regn. 

 

 

 

"Dronning Ingrid" visner fra midten av blomsten. Man kan plukke av det visne, eller man kan kutte av "stygge" blomster. Fjerner man blomster, svarer planta med å lage nye.

 

Familien Winther liker pelargonier.

 

Husets frue liker best den rosa varianten "Dronning Ingrid". Familiens gartner foretrekker røde pelargonier som han hevder gjør seg særlig godt mot de mørkbeisede husveggene.

Stiklinger

"Familiens gartner" lager pelargonium-plantene selv. Han tar stiklinger og dyrker fram nye planter hvert år. Både rosafargede og røde.

Overvintring

Plantene fra tidligere år, blir overvintret innendørs - noen i varme rom og noen sammen med andre planter i vedskjulet som er relativt kjølig, men ikke har kuldegrader selv på kaldeste vinteren.

Vedskjulet er imidlertid relativt mørkt. Det har to "kjellervinduer" hvor lysflaten er delvis dekket av redskaper, spikerpakker og andre nødvendighetsartikler som hører hjemme i skjulet til en praktisk anlagt eier som ikke har evnen til å kvitte seg med overfødige ting. 

 

Plantenes "personlighet"

Noen klipper overvintrede - eller planter som skal overvintres - helt ned for å få tette, lubne planter når våren og sommeren kommer.

"Familiens gartner" gjør omtrent det motsatte. Han lar planter som har utviklet særpreg, beholde og videreutvikle særpreget. Jo mer aparte og original fasong, desto bedre. 

Han beskjærer derfor bare det som må beskjæres - f.eks. det som er dødt eller viser tegn til mistrivsel. Eller det som må fjernes ved ompotting.

 

Noen planter blir imidlertid klipt ned - ikke primært for å bli lubne, men for å levere stiklinger til neste generasjon med planter og bidra til å holde fornyelsen i gang.

 

Liker ikke regn

Blomstene på "Dronning Ingrid"-plantene blir lett stygge av regn. 

 

Hvis hele blomsten er stygg, kan den like godt klippes av. Da blir de erstattet av nye knopper og blomster.

 

Er det bare sentrum av blomsten som er stygg, kan de ødelagt kronbladene knipes av, mens resten får stå. Værre er det ikke. Men fornyelsen skjer raskere hvis blomstene fjernes.

 

Ikke "inneplante"

Noen mener at det at "Dronning Ingrid" blir stygg i regn, gjør den til en "inneplante". Det er å overdrive. "Dronning Ingrid" trives utendørs. Men må gjerne plasseres på en veranda, under et takskjegg,  eller et annet sted hvor den ikke utsettes for direkte regn.

Må vannes og gjødsles

Plantene har imidlertid mye bladverk og fordamper mye fuktighet. Står de tørt, må de vannes - jevnlig.

Dessuten setter de pris på å få ekstra næring i løpet av vekstsesongen. 

"Familiens gartner" løser en neve pelletert hønsegjødsel i noen liter vann. Litt av denne løsningen helles i vannet før vanning. Dette er en service både "Dronning Ingrid" og andre planter setter pris på og drar nytte av.

Snart må plantene inn

Sommeren er snart på hell for denne gang. 

 

Noen pelargonier som har tilbrakt sommeren i store urner, skal da plantes om i plastpotter som det er lettere å finne plass til innendørs. Alle blomster fjernes. Litt av det "grønne" må nå klippes av for at røttene skal orke å betjene planta etter flyttingen. Med nedskjærngen bør - slik "familens gartner" ser det - altså ikke ødelegge den enkelte plantas egenart.

Ikke bruk og kast

Det krever litt omtanke og koster litt arbeid å dyrke pelargonier. Men overvintring og egen produksjon gir større glede enn bruk og kast av innkjøpte pelargonier fra butikken.

Da kommunen holdt seg med egen avfallplass for hageavfall, lå det ofte hele planter der om høsten - planter som åpenbart var "brukt" en sesong og som var kastet på dynga i stedet for tatt inn med sikte på overvintring.

Det er synd å se. Ikke alle har mulighet til å overvintre et stort antall planter, men "en pelargonium i glaset" har trolig de fleste plass til. Skjønt, det passer kanskje ikke i en minimalistisk innredning eller en travel hverdag.

Vi som har god tid, plass innendørs og blomster som hobby, gjør andre prioriteringer.

Den enslige sukkerertplanta - Del 2 "Tyveriet"

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

I dag tidlig var det en livskraftig sukkerertplante med blomst her. Det er det ikke lenger.

 

For to dager siden skrev jeg om alle fortredelighetene vi har opplevd med sukkerertene.

Vi har sådd i to omgangert, men bare en plante har spirt og vokst opp.

Den hadde til gjengjeld en blomst, og husets frue og "familiens gartner" så fram til knasende sprø sukkererter - eller i alle fall en som vi kunne fortære på deling.

Det gjør vi ikke lenger.

 

Spist og snauet

I løpet av dagen har en tyv vært på ferde og spist blomsten og halve erteplanta.

 

Den delen som står igjen, rekker neppe å vokse til, blomstre og utvikle ertebelger før  nattefrosten setter in. 

 

Også den "selvsådde" blomkarseplanta som holdt den enslige sukkerertplanta med selskap i plastdunken er er avgnagd.

 

Sic transit gloria mundi!

 

Hvem tyven kan være.

Mistanken går i en spesiell retning. 

Et stort brunt, firbeint dyr pleier å forsyne seg i våre grønsak- og blomster-bed.

I våres fikk et eksemplar av arten barn rett utenfor vårt kjøkkenvindu, og kalven brukte vårt bringebærbed som trykkested i flere uker. 

Til slutt var den ganske stor og nesten uten tegninger.

Avspiste roser, sommerblomster og stauder er formodentlig rådyrartens måte å takke for gjestfriheten på.

"Familiens gartner" har et rikt arsenal av invektiver og såkalt "stygge ord".

Mange av dem ble ytret da han fikk se hvilken skjebne den enslige sukkerertplanta hadde fått.

 

Den enslige sukkerertplanta blomstrer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

En sukkerertplante og en blomkarseplante er det som "grønnsakbedet" i plastdunken inneholder nå.

Blomkarsen ser ut til å trives, men er nok litt sent ute.

 

Familiens gartner dyrker grønnsaker i plastdunker på terrassen. Dunkene står lyst og lunt i le bak hekken.

 

Ingen spiring

I slutten av mai sådde han sin vane tro, sukkererter i en av dunkene. Ikke en eneste sukkerert spirte.

 

I midten av juni sådde han derfor en ny omgang.

 

En enslig plante

Lenge så det ut til at det helle ikke denne gangen skulle bli planter, men langt om lenge tittet en spire opp gjennom jorda.

 

Den har nå omsider vokst til nærmere normal størrelse. 

 

Og nå blomstrer den. Med en blomst - foreløpig.

 

Får blomsten stå i fred og utvikle seg til ertebelg, blir årets avling på en sukkerert.

 

Den får husets frue og "familiens gartner" dele. 

 

Ikke gamle

Ertene som ble sådd, var ikke av helt ny dato, men egentlig gamle var de ikke. 

På pakka står det: Siste salgsdag 2021 09. Jeg oppfatter det som september 2021.

Spireeve

Det står på pakka at frøene har minimum 80 prosent spireevne.

 

Hvis en pakke med frø blir kjøpt i september et år, er det vel ikke usannsynlig at de vil bli brukt året etter. Da burde de fortsatt ha spireevne. Om enn kanskje ikke 80 prosent.

"Familiens gartner" sådde omlag 10 frø to ganger. Ett frø spirte.

Du trenger ikke være en racer i matematikk for å regne ut at det gir en spireevne langt under 80 prosent.

Fulgt oppskriften

Men har "familiens gartner" kanskje behandlet ertene galt?

 

Under tittelen "Direkte såing" opplyses det på pakka at frøene kan såes "tidlig så snart jorden er klar".

 

Det abefales at frøene bløtlegges noen timer før såing, og at det vannes i såfuren før såing, samt at jorda holdes fuktig til frøene spirer.

 

Alt dette er blitt gjort!

 

"Familiens gartner" har dessuten dyrket sukkererter med utmerket resultat gjennom mange år. 

Likevel har resultatene denne gangen uteblitt.

Hva sier Brødrene Nelson til det?

Ugress og blomkarse gror

Nå er det ikke slik at ingen ting gror i ertedunken. Nytt ugress av forskjellig slag spirer stadig og blir luket vekk.

 

Dessuten har to blomkarseplanter ubedt dukket opp der. 

 

Først dukket det opp en tidlig på sommeren. Den ble omplantet til potta på veggen ved inngangsdøra der den nå blomstrer.

 

Og nå på sensommeren har det vokst fram en til. Den kan bli stående. Så har vi alle fall ett bevis på noen vokser og trives i jorda i plastdunken.

 

Ikke jordas skyld

Jorda er derfor neppe skyld i at husets frue og "familens gartner" må klare seg uten - eller med en sukkerert på deling - denne høsten.

 

Hva forklaringen kan være, lurer vi på der vi går og vanner den ene sukkerertplanta  som har gledet oss med sitt nærvær denne sesongen.

 

 

 

 

Slått ut av covid

 

 

Det har blitt få innlegg på denne bloggen i juli. Det har sin årsak.

 

Den 8. juli ble både husets frue og "familiens gartner" syke. Vi fikk covid.

 

De første 14 dagene  lå vi nærmest i koma. Vi var sengeliggende med et og annet, ikke så vellykket, forsøk på å være oppe.

Deretter var vi mer eller mindre på beina med hyppige visitter til sengs for å sove og samle krefter.

Langsomt er vi begge blitt litt bedre, men i dag - den 1. august - er vi fortsatt ikke restituert.

Krefter til blogginnlegg har "familiens gartner" ikke hatt.

Mens sommeren har gått sin gang i hagen, har han tilbrakt høysommermåneden innendørs - i senga eller lenestolen.

Formen er nå bedre enn den har vært i måneden som er gått, men den er fortsatt ikke god.

Den nyeste utgaven av covid er gjenstridig! Det kan derfor ta tid før blogginnleggproduksjonen igjen kommer i vanlig gjenge.

Bare så det vet hva passiviteten skyldes.

Fortsatt god sommer.

Og: Hold dere unna covid!