Sukkerert og tomat i "fengsel"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 De tre sukkertertplantene var kommet godt i gang da de ble beitet ned. Nå lever de sitt liv bak stangsel.

 

Også tomatriset er fristende mat for rådyra. Disse plantene har imidlertid fått vokse i fred. Hittil!

 

I store, svarte plastikkdunker på terrassen dyrker vi tomater, poteter, sukkererter, selvsådd dill, reddiker, oregano, kruspersille og vårløk.

Og i en urne har vi en stor steppesalvie - som familiens "gartner" i flere år har hatt planer om å dele og plante ut i diverse blomsterbed. Men hittil er det blitt med tanken.

 

Terrassen er altså en slags kjøkkenhage.

Ikke alt blir ødelagt

Salvien får stå i fred for tjuradder på fire bein.

Det får også oregano, kruspersille og de små vårløkene som "gartneren" dyrker fra rotenden av vårløker som er brukt i matlagingen på kjøkkenet. Han kaster ingen ting, men gir rotendene en ny sjanse i "kjøkkenhagen"- og nye løkplanter blir det.

Planter som altså får stå i fred for rådyrene.

Ubedte gjester

Det er dessverre mer enn man kan si om tomatene, potetene, sukkerertene og reddikkene. De er det rift om.

Hvis tomatplantene ikke beskyttes, blir skudd, blomster og kart spist. Ingen ting rekker å bli modent.

Poetetplantene blir også spist. Noen straks, og noen så snart de har begynt å blomstre.

Og så er det sukkerertene. De får aldri en sjanse til å vokse opp, sette blomster og danne erter, hvis de ikke sperres inne slik at rådyrene ikke kommer til. Sukkerertplanter er tydelig topp-ti på rådyrenes favorittliste.

 

I dunken med sukkererter har det vokst fram 2-3 dillplanter. De må ha vokst fra frø som har ligget i jorda fra tidligere år. Dill er formodentlig også en plante rådyra setter pris på. I alle fall gjør husets frue det. Så den må vi beskytte.

Ikke en gang reddikene får stå i fred for de langbeinte. Det ser ikke ut til at de spiser dem, men de napper dem opp slik at de ikke får utvikle seg til modne reddiker som kan brukes til knask eller i 

matlagingen.

Stygge sperringer

Tidligere har familiens "gartner" forsøkt å sperre av og hindre rådyrene adgang til plantene, ved å sette ut gjerdeelementer og bygge forhindringer av trematerialer, hagemøbler og bærnett.

Det hjalp, men var stygt og falt ikke i smak hos resten av familien.

Familiens "gartner" har derfor resignert og forsøkt å anlegge en stoisk - for ikke å si kynisk - holdning. Det som skjer det skjer. 

Lettere variant

Men ett - ikke altfor skjemmende - tiltak har han satt i verk. En "rull" netting omkranser nå en av dunkene med tomater og dunken med sukkererter og dill.

Problemet er at erteplantene bak stengslet nå har vokst over kanten på nettingen. 

 

Napper de langbeinte og langhalsede rådyrene i plantene, kan de lett rive dem opp av jorda og ødelegge dem på tross av nettingfengslet plantene befinner seg bak.

Og det ville være synd, for de tre plantene produserer nå sukkererter og setter stadig nye blomster som blir til enda flere sprø og gode erterbelger.

 

Vi krysser derfor fingrene, og håper at nettingen rundt godsakene får rådyrene til å velge andre jaktmarker i sin vandring for å finne mat i hagene på Skorkeberg.

 

Var det noen som sa at rådyra er skogsdyr?

 

Hagedyr, er det de er. 

 

I alle fall her hvor vi bor.

Veitistel på terrassen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Stikkende og ubehagelig, men interessant gjest på terrassen.

Ved nærmere ettersyn og bekjentskap er tistelblomstene både vakre og dekorative.

 

I et hjørne på terassen mellom peisen, leveggen, krakken og hagebordet, har vi noen potter med tomatplanter.

 

For å hindre at rådyrene forsyner seg av plantene, har vi i tillegg sperret adgangen til plantene med et lite hagebord og to stoler.

Tistel ved peisveggen

Der - bak sperringen, i en smal sprekk mellom peismuren og terassehellene - har det i løpet av sommeren vokst fram en gedigen tistel.

Så vidt vi kan skjønne etter leting på nettet, dreier det seg om en helt ordnær veitistel av arten Cirsium vulgare.

 

Det vokser en del ugress i fugene mellom terassehellene. Dette ugresset fjerner familiens "gartner" med ujevne mellomrom.

Men tistelen lot han stå. Han fant den interessant - og dekorativ.

 

Neppe rådyrskremsel

Og ettersom den stod bak rådyrsperringene var den ikke til sjenanse for terrassens rettmessige brukere. Men kanskje kunne den bidra til å holde rådyra borte?

Skjønt, det er vel lite trolig at rådyra som går tvers igjennom berberishekken, lar seg avskrekke av en skarve tistel.

 

Blomstrer og dør

Tistelen må forøvrig ha vært der også i fjor - uten at "gartneren" kan huske å ha sett den. Veitistelen blomstrer nemlig først 2. året. Deretter dør den.

 

Neste år er den derfor formodentlig borte. Hvis den da ikke har frødd seg i mellomtiden. Frøene spres med vinden, og har utrolig god  spireevne. Det skal bli spennende å se hvor i hagen nye veitstler dukker opp i årene som kommer.

Masser av frø

Hvor dekorativ tistelen er etter hvert, kan man nok diskutere. 

Tistelen "serieblomstrer". Dvs. at de kontinuerlig utvikler nye blomsterhoder, mens avbomstrede hoder står tørre igjen og danner frø. Og de tørre hodene er ikke mye for øyet.

Nå kan man selvfølgelig prøve å hjelpe til med rikere blomstring ved å fjerne frøhodene etter hvert.

Stikker

Det ville nok familens "gartner" gjort også hvis tistelen ikke hadde vært så ubehagelig å ha nærkontakt med - og hvis det ikke hadde regnet hele tiden. Stengel, blader - ja, hele planta! - er full av "illsinte" sylspisse torner.

Men blir det opphold en gang, så får "gartneren" ta en tur ut på terrassen med sekatøren, og frisere tistelen slik at den blir mer presentabel - og slik at den inspireres til å danne enda flere vakre blomsterhoder som familen kan ta en tur til vinduet og ta en titt på.

Hvis da ikke alt regnet tar knekken på hele planta. 

 

Veitistel vokser på tørr, mager grunn. Men det er ikke mange steder i hagen som er tørre nå etter en usedvanlig våt juli.

Så det skal bli spennende å se.

 

Vakker blå lavendel

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Lavendelen er spesielt fin i år.

Bier, humler, veps og andre insekter besøker flittig lavendelblomstene. Der finner de nok noe som er nyttig for dem.

 

Store, bølgende åkre med sterkt blå lavendelblomster er et betagende syn.

Noe sånt har vi ikke i vår hage.

Men vi har lavendel. 

 

Ut fra veggen like ved garsjeporten går det et par meter langt, og omlag 1 meter bredt, bed.

Det er fullt av blåblomstrende lavendel.

Dessuten har vi noen enkeltstående "busker" i staudebedet og i rosebedet.

Så vi har lavendel vi også.

 

Og det setter insektende tydelig pris på.

Så lenge lavendelblomstene ikke er visnet, blir de besøkt av diverse kjente - og mindre kjente - insekter som finner føde i de blå, velduftende blomstene.

Spesielt er humler, bier - og ikke minst veps! - iherdige.

Flere av hagens blomster virker sterkt tiltrekkende på sommerfugler, men ikke mange har så sterk tiltrekningskraft på forskjellige slags sommerfugler som lavendelblomstene.

Her er hvite, gule og mangefargede sommerfugler - eller "flygende blomster" som familiens gartner ynder å kalle dem.

De solitære lavendelplantene som vi har her og der i staudebedet og rosebedet, har familiens "gartner" dyrket fram selv ved hjelp av stiklinger fra den opprinnelige enslige morplanta som for mange år siden  utgjorde begynnelsen på lavendelbedet.

Lavendel trenger en tørr og solrik vokseplass, og er meget lett å formere.

Man tar en stikling og setter den i sandholdig jord.

Stiklingen skal ha det relativt tørt - men litt fuktighet dann og vann må den selvfølgelig ha.

Forøvrig klarer den meste selv. 

Sorry, gartnere og gartnerier, men jeg må si det som det er:

Dyre lavendelplanter er det altså unødvendig å kjøpe.

Spør noen som har lavendel om å få klippe et par stiklinger.

Så er du trolig i gang!

Mosegrodd

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Mosen vokser mellom belegningssteinene der hvor bilhjulene ikke sliter den ned. 

 

 

Tynne, grønne fuger er bare dekorativt, men når fugene sveller ut, er det ikke pent lenger.

Så sånn kan det ikke være. Familiens "gartner" har derfor ved hjelp av en egnet hakke skrapt fugene i midten av innkjørselen rene for mose. Kantene står for tur.

 

 

Denne hakka som "gartneren" har arvet etter sin hageglade mor, er som skapt til å skrape bort mose mellom belegningssteinene.

Slik ble resultatet på det beste.

 

Familiens "gartner" prøver å unngå kjemisk bekjempelse. Men noen steder lar mosen seg ikke fjerne helt ved skraping. Skal det bli helt rent, må det nok en spray med mosedreper til.

 

 

På lett fuktige, skyggefulle steder uten slitasje gror det mose. 

Det gjelder ikke bare i plenen, og andre steder i hagen, men like mye mellom belegningssteinene i innkjørselen.

 

Vokser i sand

Mellom steinene er det smale fuger med sand.

Der trives åpenbart mosen.

I langvarig tørt vær tørker den inn og blir tørr som knusk.

Men død er den ikke.

Når regnet kommer, blir den grønn og frodig igjen.

"Kjøresporene" er rene

I sporene der bilene kjører, er det bart.

I midtfeltet og på den fuktigste og mest skyggefulle kanten derimot, er det mosen som utgjør den dominerende vegetasjonen.

Den tar rett og slett overhånd.

Omreisende "mosefjernere"

For et par år siden hadde vi besøk av et par engelskmenn som ville fjerne mosen mellom steinene i innkjørselen ved å bruke trykkspyleren.

Det vil si med vår trykkspyler og med vann fra vår kran.

Det skulle de ha betalt for.

 

Familiens gartner takket høflig nei, og sa at fjerning av mosen ville han selv ta seg av.

Det lo den mest aktive engelskmannen av.

Det var tydelig at det hadde han ingen tro på.

 

Kjørt bort

Men nå er jobben gjort.

I alle fall delvis - eller for det meste.

 

Mosen er skrapt bort og kjørt til hageavfallsmottaket.

"Gartneren" vil nemlig ikke ha den i komposten.

Erfaringen tilsier at mosen overlever og spres til andre steder i hagen med komposten.

Og det vil familiens "gartner" unngå.

 

Ikke helt rent

Som bilde 6 foran viser, er det fortsatt her og der litt mose som sitter fast på enkelte av steinene.

Sammen med fragmenter fra mosefjerningsprosessen og sporer fra den mosen som er fjernet, vil trolig disse restene sørge for at det fortsetter å vokse mose på og mellom beleggningssteinene i innkjørselen.

Fjerningen av mose er derfor neppe en engangsforeteelse.

Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tar for mosen på ny har sikret seg hegemoni  over innkjørselen.

Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!