Regn

Foto: Kow d.e. 060709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hele hagen tørstet. Plenene var brunsvidde. Men så ...

Endelig kom regnet.

Som bestilt.

Pent og forsiktig, slik at det trakk ned i bakken, og vedvarende slik at det rakk langt nok ned til at busker og trær også fikk slukket tørsten.

Gartneren ble så lyrisk stemt at han måtte en tur i bokhylla og finne fram selveste nasjonalskalden.

I "Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel" beskriver Bjørnstjerne Bjørnson nettopp et slikt regn som gartneren ønsket seg - og fikk.

Rett nok er det Norges Vel han skriver om. Han bruker regnet som bilde på organisasjonens gjerning i det norske samfunnet, men samtidig gir han oss et vakkert bilde av regnets undergjørende virkning på en tørstende natur.

Først beskriver han tørken og ender med at naturen roper etter regn før han slipper regnet til:

"En bygd i vår -

har du sett den når

uten regn den står?

Tør eleveseng

med kantestrå som knaker,

bleksottig eng

og kortstubbet aker.

Uten glans og mot

trør skogen

oppetter berget,

som om nogen

kastet seid mot dens rot.

Intet i dens ly

kan den verge -

fra dyret til det hårfine fly.

Slunken kommer kua

ut fra båsen,

stanser ved seterbua

og rauter opp i det tomme.

Øverst i åsen,

på ytterste topp,

mekrer geita mot himmelen opp:

Når skal dette være omme?

Stundom vekker tunge skyer

leven og snakken

bortover bakken.

Men himmelen dem håner;

den seg fornyer

og blåner.

Gamlefar i stua

tapte lengst trua

på almanakken

og gamlemor ved grua

på gikten,

som var hennes tegn.

Den hadde spådd regn -

et mistak som ikke var likt den.

Regn, regn!

ropte skog og mark,

regn, regn!

alt levende fra Noæh ark.

Regn, regn!

Hele naturen

sto sturen:

en brud som forsmektet,

en brud som brudgommen fornektet.

Og så kom regnet -

ikke med torden og styrtende skrål,

som var et hærverk dets eneste mål.

Nei, i det spinkle og vare begynnende

hørtes melodisk et småmuntert nynnende -

som til en dans.

Og førenn en sanset det, mere kom til, og så sang det og danset det.

Uråd å skjelne hvor mange det var

av svingende, syngende luftlette par.

Nerover berget og skogen det bar,

bortover elven og utover dalen,

lystig var stemningen, stor nok var salen.

Der hvor de syngende, dansende svevet,

farver der tentes, det bøyde seg hevet

duftbølger fulgte det dansende kor,

og sang fløy til værs av den dans-trådte jord.

Men under sin jubel slett intet de glemme,

de hører den sakteste klagende stemme,

de frelser det usleste gresstrå i klemme,

går inn til det innerste hjerteblads gjemme,

og ned hvor de tynneste rottrevle-fingre

seg tørste og bleke om jordklumpen slingre."

Slik beskriver altså Bjørnstjerne Bjørnson det livgivende regnet.

Og regnet som kom og vekte naturen til liv, fikk meg til å legge vegen om bokhylla og fornye bekjentskapet.

Mens jeg skriver, henger mørke skyer over landskapet.

Det har sildret og regnet er par dager nå. Det begynner å hjelpe, men det vil ikke skade med ytterligere påfyll - så kan sola igjen ta over.

Da har vi hagedyrkere fått vårt - for en stund.

Da er det feriefolkets og barnas tur igjen.