Katt og blomst

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Heisann, en katt! Den skulle ikke vært med på bildet.

Egentlig skulle jeg bare ta bilde av den blomsten som i ensom majestet har valgt å pryde innkjørselen vår der den har valgt sine ekstremt nødtørftige vekst- og livsvilkår i en smal sprekk mellom belegningssteinene.

Slektningene har holdt seg der de hører hjemme, i staudebedet i nærheten, men denne blomsten har villet noe mer enn å være én i mengden.

Den er ikke redd for å stikke seg fram, og ber ikke om unnskyldning for at den er til.

Og merkelig nok har den fått stå i fred. Hittil. For skoleungene som går forbi to ganger per dag.

Jeg syntes at denne individualisten med hang til ekshibisjonisme fortjente å bli tatt bilde av.

Akkkurat i det jeg knipset, kom katten inn i bildet.

Det er ikke vår katt, og vi gir den ikke mat, for vi har allergiske barnebarn og er reserverte mot nærkontakt.

Men katten holder seg her hos oss. Ruller seg på steinbelegningen, later seg på gressplenene og stryker seg kjælent inn till beina våre.

Men den vil selv bestemme grensene.

En gang falt jeg for de kjærlige tilnærmelsene og strøk den vennlig over ryggen.

Den fant seg i et par stryk, så brukte den klørne.

Kanskje likte den ikke intimiteten. Kanskje gikk det på integriteten løs?

Jeg snakket da hardt til den og ba den skamme seg, fordi de den først var innbydende, for så å avvise alle tilnærmelser.

Sånn gjør man bare ikke!

Men min harme og kalde skulder har ikke stanset tilnærmelsene. Den er stadig like kjælen, og da bildet ble tatt, ville den være med.

Uten å be om lov. Den bare trådte inn i bildet med største selvfølgelighet.

Så derfor bruker jeg bildet. På tross av at det ikke er teknisk vellykket. Snarere uklart og dårlig. Og blomsten som var det egentlige motivet, kommer ikke til sin rett.

Men katten er nå kommet på bloggen.

Det var vel det den ville.