Grønn tunnel

Foto: Kow d.e. 090909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen gror iherdig og danner en fin portal mellom plenen og kjøkkenhagen. Men den må holdes i sjakk med hagesaksa.

Jeg liker åpne landskap og fri utsikt.

Men også frodighet, overhengende greiner, stier og ganger - og skyggefulle passasjer.

På baksiden av leveggen på terassen har vi en pergola som humleplantene generøst og overdådig forsyner med et frodig grønt tak og grønne vegger.

Ikke alle synes at det er like fint.

De mindre barnebarna synes det er skummelt og vanskelig å komme fram.

Enkelte av familiens tilårskomne medlemmer er heller ikke udelt begeistret. Særlig ikke over lange humleskudd som henger i vegen og lager kløe og svimerker på bar hud.

Men familiens "gartner" - altså jeg - har stor glede av denne "irrgangen". Som man riktignok ikke kan gå seg bort i, men som unektelig gir en følelse av noe mørkt og tungt - og litt uforutsigbart og spennende. Og eksotisk.

Mellom humleplantene er det en kjærlighetsurt, altså en løpstikke, og en bjørnebærbuske.

Hvis man kan kalle det buske. Den har lange stikkende, uvennlige grener og bladfester som man setter seg fast i, og som stikker så det gjør vondt, når man plukker de myke, søte, svartglinsende bærene som den produserer i slik rikelig gavmildhet.

Mot leveggen er det skogskjegg i hver ende og fagerfredløs og kjempekonvall i rikelige mengder mellom dem. Ved å klippe de fleste blomstene av skogskjeggplantene før de setter frø, og ved å "frisere" fagerfredløs og kjempekonvall slik at de ikke tar helt overhånd og stenger for framkommeligheten, har vi tvunget dem til å bidra til å skape en grønn, spennende tunnel i hagen.

Som noen av oss altså setter stor pris på.

Mens andre kan styre sin begeistring for.