Foto: Kow d.e. 010909 ©Klikk på bildene for å se større versjon
Over: Rosegrenen med seks, lovende knopper ligger avbrukket etter vindens ublide behandling.
Under: Vi får håpe at knoppene ender opp i blomster som vil glede oss innendørs. Husets frue sverger til "skråskjæring" og varmt vann.
Tenkte jeg det ikke.
Gårsdagens innlegg om de gule rosene, var å friste skjebnen. Over evne.
Da jeg gikk ut for å hente avisene og "inspisere parken" som min hageglade far alltid sa, lå den ranke rosegreinen med seks tunge knopper i enden, avbrukket med hodet på marken.
Den hadde brukket ved festet inne ved stammen. Som en annen av de lovende greinene med knopper gjorde tidligere.
Mens husets frue gjerne tar inn blomster fra hagen, mener familiens "gartner" at blomster gjør seg best på rot - i hagen, der de "hører hjemme".
Sorgen over de avbrukne rosene er derfor ikke like stor hos begge familemedlemmer.
Men "gartneren" tar det tungt. Ikke minst fordi han bebreider seg selv for ikke å ha vært forutseende nok til å binde opp den utsatte greinen.
Klok av skade, heter det.
Men "gartneren" må innrømme at han ingen ting hadde lært.
Og nå er det for seint.
Nå får vi bare håpe på at rådyrene og vinden sparer resten, og at knoppene vi har tatt inn, springer ut og blir til gule, vakre roser slik meningen var.
Huff! Aldri har jeg heller opplevd verre år med værmessige herjinger i rosebestanden. Først masse grenbrekk etter uvanlig tungt snødekke. Så regner det meste av blomster i hjel. Og det som ikke regner i hjel, blir revet av i vindkast :-(
SvarSlettHåper det blir noen fine bloster i vase!
Felles skjebne,felles trøst heter det. Så takk for trøsten, Villrose. Jeg har medfølelse med deg.
SvarSlettTil og med pelargoniene som står lavt, og for så vidt i le, har greinknekk etter vindens herjinger.
Men de to solsikkene som tilhører vårt barnebarn, Marie, har greid seg. Utrolig nok. Vi krysser fingrene for at det ikke skal skje noe med dem.