Brudespireaen takker for tilliten

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fjorårets harde beskjæring har satt sine merker, men neste år er forhåpentlig både spireabuskene og plenen restituert.

Disse spireagreinene som lener seg over berberis og roser ut mot vegen, holdt på å bli offer for hagesaksa tidligere i vår. Men heldigvis lot jeg dem være. Etter blomstring må de imidlertid til pers slik at plantene langs vegen får nødvendig livsrom og utviklingsmuligheter.

I fjor beskar jeg brudespireaen kraftig etter blomstring.

Vi har tre busker som står i klynge i utkanten av plenen mot vegen utenfor. Men med berberis, Rosa Rugosa og villroser i mellom.

Spireabuskene som er vel 25 år gamle - og øyensynlig trives der de står utsatt for vind og vær ytterst på plenen med meget sparsommelig jordsmonn på toppen av en såle av blåleire som dekker kjempesteinene under - hadde breiet seg slik med flere meter (OBS!) lange greiner, at en frisering var uomgjengelig.

Selv om det skulle gå ut over blomstringen et år eller to. Og etterlate et dominerende gressløst, jordsvart belte under de beklipte buskene.

De lange greinene som vendte mot vegen, glemte jeg imidlertid.

Og i år hadde jeg ikke hjerte til å klippe dem. Vel vitende om at beskjæring ville bety at vi ville gå glipp av årets blomstring.

Etter en del "akkedering" fram og tilbake, lot jeg greinene stå. For å klippe dem etter blomstring.

Og det angrer jeg ikke på.

Blomsterprakten er akkurat nå overveldende.

Tar jeg ikke feil, heter en festsal på Stocholms Stadshus "Vita havet".

Navnet rinner meg i hu når jeg beskuer vår spirea.

Brudespireaen blomstrer riktignok ikke lenge.

Men etter brudespireaen er det de andre spirea-artenes tur.

Én - kanskje Gentspirea - har allerede begynt å vise tegn til blomstring. Og andre - både kremhvite, rosa og nærmest burgunder - venter.

Og vakre er de. Alle sammen.