Vi har da stemor, men ...

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Stemorsblomstene er stuet bort på verandaen. Det eneste stedet de ikke blir spist.

Vi har da stemor, bevares.
Ikke ute i hagen riktignok.
Og ikke i potter eller urner på gårdsplassen eller ved inngangen.
Men på verandaen har vi stemor.
I to urner, to veggpotter og en blomsterkurv som vi har tatt vare på til slik bruk.
Hvis noen lurer på hvorfor vi "klumper sammen" stemorsblomstene på verandaen, er svaret dette: Vi vil ikke at de skal bli spist!
For hvert år, når vi i overstadig optimisme har trosset kjølige dager og nattefrost, og har foregrepet våren og plantet stemor i potter og bed, så har rådyrene kommet og beitet dem ned så det bare har vært avgnagde tuster igjen.
Ja, noen ganger ikke det en gang.
Fordi de grådige firbente har nappet opp plantene og kun etterlatt rotklompen.
Men nå er det slutt.
Den leken vil jeg ikke leke lenger.
Våre blomsterbed er ikke noe matfat for frekke, firbente inntrengere uten sans for livets estetiske verdier.
Derfor er alle stemorplantene i år samlet på verandaen.
Med et lite unntak.
Når det ikke blåser for hardt, setter jeg den minste av pottene ut på "gesimsen" på utepeisen.
Der burde den stå så høyt at den får stå i fred.
Og skulle den ikke gjøre det - m.a.o. skulle blomster og blader bli spist der også, f.eks. av et rådyr som går opp på to bein, støtter seg på gesimsen og rekker opp til plantene - så er vi en erfaring rikere.
Da blir det kun stemor på den vanskelig tilgjengelige verandaen her etter.
Så kan rådyrene "ha det så godt"!

Utsikten

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det står en benk i hagen - riktig nok ikke grønnmalt, men like vel god å hvile mødige lemmer og en vond rygg på.

Og nyte utsikten ut over Oslo-fjorden fra. Bildet yter ikke utsikten rettferdighet.

Vi kan se ut over Oslo-fjorden. Fra stua, fra verandaen og fra plenen.
Strandlinjen er ikke rett utenfor stuedøra, men utsikten er fin. Selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet ovenfor.
Det skyldes kameraets utilstrekkelighet.
Og disen da bildet ble tatt. I dis ser fjorden trollsk ut - som en eventyrillustrasjon av Theodor Kittelsen.
I klarvær er opplevelsen annerledes. Da ser vi båttrafikken. Seilbåter, mellomstore skip - og mektige flytende palasser som majestetisk glir ut og inn av fjorden.
Spesielt i mørke er de lysende flytende hotellene et mektig skue og vitnesbyrd om stor maritim ingeniørkunst.
Det blåser ofte fra fjorden.
Har man jobbet i hagen og trenger en "pust i bakken" er det godt å sette seg på krakken på utsiktsplassen på plenen og nyte utsikten og vinden som på varme dager virker som en svalende bris.
Krakken er ikke malt.
Den er grå og værbitt og bare mettet med "terassebeis" for å motstå regn og rufsevær.
Og den er tung.
Tung som bly, slik at den ikke blir kasteball for vindrosser og stormkast som feier inn fjorden og tar herredømme over det meste som kommer i deres veg.
Men ikke krakken.
Den står støtt.
I storm som i stille.
Og venter på varme gode sommerdager og besteforeldre, foreldre og barnebarn som nyter sommeren - og utsikten - i hagen.

Urter fra Sverige

Foto: Kow d.e. 19052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Timian-plantene delte jeg i tre og plantet i ulike potter. Når de har "rotet seg", skal de få sin plass i urtebedet.

T.v.: Rosmarinen er kraftig og frodig og er nå herdet i blåst og kjølig vær for å tåle overgangen fra det beskyttede miljøet i butikken.

T.h.: Urtene er "ekologiskt odlade" og av merket Santa Maria. Om de er svenske av "ursprung" eller importert dit, vet jeg ikke.

Jeg håper jeg ikke har gjort noe galt, men jeg har kjøpt med urter hjem fra Sverige.
Levende urter på rot. I "kruka".
Sverige er medlem av EU, og Norge har EØS-avtale.
Ett - og ikke det minst viktige - mål med samarbeidet er fri flyt over grensene.
Så forhåpentlig er alt i orden.
Selv om jeg har planer om å flytte noen av urtene fra pottene hvor de nå står, til urtebedet i hagen.

10 kroner per stk
Urtene - som så friske og grønne ut, og hadde fine hvite røtter - kostet 10 kroner stykket.
Så jeg kjøpte flere.
Dill som "är färskvara och har en begränsad hållbarhet" ble spist snarest.
Basilikum - eller "Basilika" som svenskene kaller den, ble delt og plantet i to større potter for at den ikke skulle visne før vi fikk glede av den.
Persille som vi allerede har knepet og brukt mye av, er omplassert i større potte og satt ut med sikte på herding og overgang til enda større potte etter hvert. Den skal ikke plantes i kjøkkenhagen hvor den raskt blir snilemat, men få leve sitt liv og skaffe oss jernholdige smaksgleder på et beskyttet sted.
Rosmarin som er frodig og fin, dufter himmelsk og ser ut til å tåle det meste. Skjønt: Bank i bordet.
Timian som ser litt spinkel og skjør ut, men som kommer seg bra etter at jeg delte den i tre potter med sikte på å ha en potte å høste fra, og to planter i urtebedet sammen med sitrontimianplantene jeg har der fra før.

Sniler og rådyr
Så får vi se hvem som får størst glede av kjøpet.
Min kone og jeg eller snilene?
Eller kanskje rådyrene.
Som merkelig nok har latt en del av urtene i kjøkkenhagen få stå i fred.
Løpstikkene f.eks. De burde jo være en lekkerbisken.
Det synes i hvertfall vi tobeinte at de er.
Vi krysser fingrene og håper at det fortsetter sånn.
Men vi frykter alltid det verste.
Det venner man seg til når man har så grådige naboer.

Storm i kastene

Foto: Kow d.e. 24052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Møblene på verandaen er stuvet bort i hjørnet og slått sammen og lagt på gulvet for å unngå at de tas av vinden etter at "rottingstolen" til venstre blåste ned av verandaen og ut på terassen.

Natterstid måtte jeg ut og redde de lette plastmøblene. Stolene ble båret inn og bordet snudd på hodet.

"Vinden rider høyt på sky", sang trubaduren Jens Gundersen, men jammen blåser det så det merkes her nede på bakken også.
Da jeg seint i går kveld så på "Lewis" på TV, smalt det krafting på hverandaen like utenfor der jeg satt.
Vinden hadde tatt tak i en av "rotting"-stolene som stod der, og slengt den mot veggen og rekkverket før den fant åpningen og kastet stolen ut på terassen der den stanset mot utepeisen.
Da var det bare å la krim være krim og komme seg ut i regnet, få stolen på plass igjen og redde resten av møblene - og plastbakkene med planter - fra en like ublid skjebne.
For vinden viser ingen nåde når den er i det hjørnet.
Etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg i tanker om at jeg har utemøbler som er enda lettere enn dem på verandaen.
Da var det bare å kle på seg igjen, og gå ut i regnet nok en gang for å berge de hvite, lette plastmøblene ved inngangen.
Fikk vinden leke med dem, ville de ikke bare kunne bli slått i stykker, men også ødelegge rododendronbuskene med de 40-talls bristeferdige knoppene som snart skal bli blomster og glede oss med sin ynde - og prakt.
De dyvåte stolene ble båret dryppende gjennom gangen og inn på vaskerommet, mens bordet ble snudd på hodet og tynget ned av parasollfoten og en pyntestein som var for hånden.
Så kunne hus- og hageeieren krype til køys igjen.
Urolig for hvordan de nyutplantede pelargoniene, lobeliane og eføyplantene - som jeg i overdreven optimisme og tro på sommeren, hadde satt i urnene ved inngangen - ville tåle de voldsomme vindkastene og regnet som pisket mot sørveggen, falt jeg omsider i søvn.
I morges var jeg spent.
Midt i vår utsikt mot sjøen står en stor furu.
Kanskje vinden ....?
Men nei da.
Furua har motstått stormkastene.
Den står på plass.
Fjellstøtt.

Populær kaldkompost tømmes

Foto: Kow d.e. 20052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Under det øverste laget av relativt ny masse, ligger et tykt lag med finformuldet kompost som vil tilføre den tunge leirjorda næring og gjøre den lettere.

Vår tomt er ulendt. Jeg kan derfor ikke bruke trillebår over alt, men må f.eks. bære bort komposten i sekker. Det er tungvint og tar sin tid, men gir utmerket mosjon hvis man bare ikke fyller sekken så full at det går ut over ryggen.

Grantrærne i nærheten har ført mange, lange tjukke, seige røtter og et finmasket rotnett inn i komposten for å forsyne seg av den næringsrike massen.

Jeg er i ferd med å tømme den ene av kaldkompostbingene.
Det er tydeligvis på tide.
Trærne omkring har forsynt seg grovt av den omdannede, oppmagasinerte næringen som egentlig er beregnet på hageplantene.
Det må de ha drevet med lenge, for rotnettet var nesten ugjennomtrengelig.

Kvernet masse
Komposten ble lagt opp for 6-7 år siden.
Jeg har kompostkvern, og massen som komposten ble bygd opp med, var derfor finbearbeidet allerede i utgangspunktet.
Kvister - og et julenek eller to, hvis noe slikt er for hånden - legges i bunnen for å skaffe massen luft nedenfra, og deretter lag på lag med oppkvernet hageavfall og leirjord.
Etter hvert som massen synker sammen og det blir plass til det, legges visne blader - som vi har rikelig av - og annet lett nedbrytbart hageavfall på toppen.
NB: Ikke matavfall. Det går uavkortet i varmkomposten i en lukket beholder.

Jordforbedrer
Den ferdig komposterte massen tilfører ikke jorda kun næring.
Vel så viktig hos oss, som i utgangspunktet har temmelig stiv leirjord i store deler av hagen, er at komposten gjør jorda lettere og mer porøs.
Deler av komposten strøs oppe på jorda mellom rabarbra, pepperrot, bærbusker, prydbusker, i staudebedet og på plenen. Der blir den liggende til meitemark og regnvær har dratt den ned i jorda.
Har man mye av den, er den bedre enn bark som jorddekke.
Forøvrig spas eller muldes mye ned i blomsterbed som legges om, eller hvor det er mulig å komme til uten å ødelegge plantene omkring.

Skiller fra grove partikler
Kvister, kongler og andre elementer som ikke er skikkelig kompostert skilles fra, og komposteres videre.
Jeg vet ikke om det har noe for seg, men jeg regner med at dårlig formuldete, treaktige deler vil "stjele" kvelstoff fra plantene hvis de blir liggende og råtne der de kommer.
Jeg tar derfor jobben med å "renske" kompostene for altfor grove partikler som ikke har fått anledning til å råtne skikkelig.
Sammen med rotnettet som nabogranene ubeskjedent har utviklet i kompostmassen, får de fraskilte delene en tur gjennom kompostkverna sammen med annet hageavfall som har hopet seg opp, og som i sin tur skal få tid på seg til å blir godt formuldet biomasse som skal gjøre hagen enda mer fruktbar.

Bygge opp ny
Og så er det bare å bygge opp en ny kompost.
Hvor jeg bruker en del masse fra den bingen som er tømt, for å få prosessen i gang.
Men først må binges repareres.
Den var i følge reklamen laget av solide trykkimpregnerte materialer, men faktum er at flere av bordene har råtnet og gått i oppløsning.
Kvaliteten må m.a.o. ha vært så som så.
Råtne rester fra trykkimpregnet virke er noe jeg nødig vil ha i hagen.
Tidligere binger som jeg selv har snekret av ubehandlede materialer fra transportpaller, har faktisk holdt bedre enn disse ferdigkjøpte bingene som settes sammen etter lafteprinsippet.
Man gjør sine erfaringer og holder seg unna slike underlødige produkter - og firmaene som selger dem! - for framtiden.

Mor og barn i vinden

Foto: Kow d.e. 18052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I midten står selve "mater familias", til høyre ser vi fjorårets avkom og til venstre årets "barn".


Overgangen fra beskyttet inneliv til en tilværelse ute i blåsten er stor, men det blåser hele sommeren så tilvenning må til.

Engletrompet er en fantastisk prydvekst.
Og meget takknemlig å arbeide med.

Nye planter
Stikker man en avskåret bit av stammen i jord, slår den med 99 prosents sannsynlighet rot, og gir deg en ny plante uten at det krever verken særlig omsorg eller stell ut over vanning.
De stiklingene jeg satte i fjor, har - i likhet med morplanta - overvintret uten problemer. Morplanta i et ganske mørkt og kjølig kjellerrom, og de to "fjorårsbarna" i et varmere - men likevel relativt kjølig - og lysere innerom.
De tre stiklingene jeg fikk, da jeg toppet plantene tidlig i våres, har alle slått rot, og ser ut til å komme som de skal.

Herding
Alle plantene har vært ute til herding. De gamle flere ganger. Årets planter noen timer.
Så måtte de skyndsomt i hus. Ikke på grunn av temperaturen, men vindkastene holdt på å ta knekken på dem.
Når man bor med åpen veg og utsikt til fjorden, må man ta vinden med på kjøpet.
Planter som ikke tåler vind, har ingen framtid her.
Derfor må plantene som er alt opp inne, herdes og vennes til utemiljøet. Rett som det er går det så bladene rives av eller slites i stykker. Det virker brutalt, men hestekur må til.
Når temperaturen blir slik at plantene kan stå ute hele døgnet, kommer det forhåpentlig nye blader med styrke nok til å tåle de meteorologiske utfordringene som plantene utvilsomt vil møte i løpet av utesesongen.

Herding

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er blitt en del pelargonier etter hvert. Foreløpig bæres de ut og inn. Det tar tid.


Noen av pelargoniene begynte å blomstre inne før herdingsprosessen kom i gang. Andre har satt knopper og noen ferdig utsprungne blomster under herdingen.


Jeg kan nesten ikke se en potensiell stikling uten å stikke den i en potte med plantejord.
I år har jeg klippet ned vel 2 av 3 av i alt vel 20 -25 overvintrede pelargonier i potter og urner, og det er blitt en del stiklinger.
Noen står fortsatt i vann og setter røtter, mens en god del er gitt mulighet til å bli nye planter i potter med plantejord.
Mange har slått røtter og er blitt lubne og fine, mens andre strever mer - og atter andre er gått til grunne.

Herding
Pelargoniene er ikke så ømtålelige når det gjelder kulde som planter med mer vannholdige stilker og blader, men jeg tar nødig noen sjanser.
Jeg venter derfor med å sette og plante ut så vel gamle som nye planter til nærmere 1. juni. Men da får det briste eller bære.
Foreløpig bærer jeg plantene ut i frisk luft om morgenen, og inn igjen om kvelden.
Det vil si: Hvis temperaturen og været ellers, er slik at jeg tror plantene vil ha godt av et opphold ute.
De fleste plantene overnatter i garasjen.
Er været for hardt - f.eks. når det blåser kraftig - åpner jeg garasjeporten og lar plantene stå i frisk luft, men i halvmørket innerst i garasjen.
Slik håper jeg at de venner seg til vekslende temperatur- og lysforhold uten at de brekkes ned og får bladene slitt av.
Når de først er plantet ut, må de imidlertid tåle det naturen har å by på.
Vinden som står rett inn fra Oslo-fjorden kan ta ganske sterkt her hos oss, noe engletrompetplantene bærer tydelig preg av.
Men det er en annen sak.

Hva er dette for en raring?

Foto: Kow d.e. 04052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En merkelig, sølvfarget sopp dukket opp i kompostbingen. Kan noen si hvilken sopp det er?

En dag jeg skulle kaste noe i varmkomposten, stakk hodet på en sopp opp mellom isoporlokket som ligger oppe på komposteringsmassen, og isoporveggen.
Nå har det mange ganger vokst sopp opp av kompostmaterialet, men denne var litt spesiell.
Den var nemlig markant sølvfarget.
Skjønt hvit på nederste del av stengelen der lokket hadde ligget, men sølvfarget lenger opp og med sølvfarget hatt.
Når topplokket lukkes igjen, er det nok totalt mørkt i beholderen. Lysforholdene har derfor sannsynligvis ikke vært avgjørende for fargeskillet.
Men kanskje har berøringen fra isoporlokket virket inn.

Kort livssyklus
Hvor lenge soppen har stått der, vet jeg ikke. Jeg tømmer imidlertid vanligvis husholdnings- eller hageavfall i komposten hver dag, og jeg hadde ikke sett den - eller antydning av den - tidligere.
Jeg tok bilde, men dagen etter tenkte jeg å dokumentere den ytterligere. Da var den imidlertid forfalt. Det var bare en svart, tynn stengel igjen.
En om den bare en livssyklus på et døgn eller to, eller om det var ødelagt eller fortært av innsekter, mark eller fluer, vet jeg ikke.
Finnes det noen der uten som har vært borte i noe liknende, og som kan bistå meg i forsøket på å finne ut hva dette kan ha vært for en sopp?

Rødt i det gule

Foto: Kow d.e. 06052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Valmuene frisker opp i en ellers fargefattig vårhage.

Blå perleblomster og scilla bryter ensformigheten.
Forøvrig er den tidlige vårhagen stort sett gul.
Eller for å si det på en annen måte: Det er de gule blomstene som dominerer helhetsinntrykket.
Enda de kanskje ikke er så mange.
Vi har en stor og en liten knallgul forsythia. Og vi har vårvortemelk (euphorbia polycroma). Både her og der. Den sørger selv for spredningen, og vokser på den mest karrige bunn. F.eks. mellom forstøtningsmuren og stenbelegningen i innkjørselen.
Dessuten finnes det en og annen løvetann - både på plenene og i vanskelig tilgjengelige bed. Det må innrømmes. Enda jeg jakter hardt på dem for å hindre frøspredning. Eller for i det minste å begrense den.
Midt oppe i dette blomstrer valmuene.
Ikke orientvalmuene, men de enkle valmuene.
Som jeg antok var ettårige og holdt seg i hagen ved at de sådde seg selv.
Og sår seg selv gjør de. Over alt. Også mellom belegningssteinene på gårdsplassen.
Men enkelte av plantene er også åpenbart flerårige for det kommer nye skudd fra fjorårets rot, og det er disse som blomstrer vakkert rødt i begynnelsen av mai og liver opp i alt det gule.
Selv om hver blomst ikke står lenge, kommer det stadig nye knopper og blomster.
De to kraftigste tustene har nå blomstret fra ca. 1. mai - og i morgen er det 17. mai.
om lag 20 dager kontinuerlig blomstring i en noe blomsterfattig og ensformig vårhage er ikke verst.
Så valmuene gjør rett og skjel for seg i hagen.
Så får vi heller tåle at de dukker opp på steder hvor de ikke er fullt så velkomne.

Pinseliljer uten respekt for kalenderen

Foto: Kow d.e. 12052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den kalde våren med nattefrost helt til det siste, skremmer ikke pinseliljene.

Vakker blomst - bare så synd at mange knopper ikke springer ut.

Sein påske gir sein pinse.
Men det vet ikke pinseliljene om.
De står i solveggen og blomstrer når de blomstrer - pinse eller ikke.

Knopper, men ikke blomster
Vi har tre "tuster" med pinseliljer spredt med godt mellomrom langs veggen fra garasjeinngangen til trappa.
Jeg har tidligere skrevet om problemet med at alle de tre "tustene" ved siden av å sette knopper som springer ut, setter en rekke knopper som aldri kommer lenger enn til knoppstadiet.
Jeg har prøvd ulike boteråd.
Alle tre "tuster" vannes rikelig.
For to år siden gjødslet jeg lite, fordi jeg tenkte at mye næring kanskje ville gi mye bladverk, men lite blomster.
I fjor prøvde jeg det motsatte, og vannet med oppløst hønsegjødsel i vannet flere ganger. Også etter at blomstringen var over, og løkene skulle samle næring og krefter til i år.

Lysforholdene

Plantene står som nevnt, i sørveggen.
Der er det lyst. Og lunt.
Den "tusta" som står nærmest trappa får solvarme og lys en anelse senere på dagen enn de to øvrige.
Og det er denne som avgjort har flest knopper som ikke springer ut.
Kan forklaringen være at løkene står for mørkt selv om de står i sørveggen?
Får jeg tid - og får jeg realisert mine planer om å spa om og replante et par av staudebedene i sommer - skal jeg flytte den innerste planta til et enda mer åpent og solrikt sted.
Så får vi se om det hjelper.

Vakre
Foreløpig nyter vi synet av de blomstene som er sprunget ut.
Hvis jeg ikke hørte feil, ble "gammeldagse" pinseliljer nevnt i Margrethe Holts program "Det fikser P 1" i dag.
Trolig var det noen som var på jakt etter løker.
Det kan jeg forstå.
Pinseliljer er vakre.
Kunne bare flere av dem avansere fra knoppstadiet til full blomst.

Gullbusken på sitt vakreste

Foto: Kow d.e. 30042011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den store forsythiabusken svikter ikke. Ikke før er snøen gått - og det er blitt litt varme i været - så slår den ut i full blomst.

Forsythia trenger ikke bli gammel før den gleder oss med et vell av gule blomster i en blomsterfattig tid. Dette rotskuddet skilte jeg fra og plantet for et par sesonger siden. Det klarer seg selv om det står slik til at den må konkurrere med ulike andre vekster om vann og næring.

Gullbusk (forsythia) er en takknemlig plante å samarbeide med.
Den tåler det meste og blomstrer villig før de fleste andre plantene får summet seg og oppdager at våren er kommet.

Først inne, så ute
Gullbusken bringer oss forøvrig glede lenge før den blomstrer utendørs.
Tidlig på våren - lenge før vårsola varmer - driver vi fram blomster fra avskårne kvister innendørs.
Men det er ute den generøse busken med de lange, hengende grenene kommer best til sin rett.
Som en kaskade av gult lyser den opp i hagen til glede for oss som bor her.
Og øyensynlig også til glede for enkelte av dem som går forbi på vegen utenfor, og som titter inn.

Rotskudd
Gullbusk setter rotskudd, men ikke i et omfang og på en måte som representerer noe problem.
Vårt "modertre" er rotskudd fra mitt barndomshjem.
Selv har vi plantet ut rotskudd fra dette treet.
Hvis våre tre barn - eller noen av barnebarna etter hvert - ønsker rotskudd, skal de få det slik at busken kan gå i arv fra generasjon til generasjon.
Tradisjonsbevaring gir hagearbeidet en ekstra dimensjon.

Rabarbra i mørke

Foto: Kow d.e. 03052011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne rabarbraen har vokst opp i mørke - først under plastpotta på bildet, deretter under en som er større.

Jeg har latt en av rabarbraplantene vokse opp i mørke.
Det skal visst gjøre stilkene sprøere.
Om det også gjør dem mindre fylt av uheldige syrer, er jeg usikker på.
Jeg tror at jeg lærte knepet av et av det danske unikumet Camilla Plums mat- og hageprogrammer.
I dag er stilkene høstet for å bli til syltetøy.
Etter som jeg har diabetes, koker jeg syltetøyet uten sukker, men søter med kunstig søtningsstoff - eller "plastikksukker", som min kone sier - når syltetøet er blitt kaldt.
Så får vi se om mørkekuren har hatt noen virkning.
Friskt rabarbrasyltetøy er under enhver omstendighet godt.
Og snart blir det vel fersk makrell å få kjøpt.
Da lager vi rabarbrasuppe til.
Men da må vi nok ty til de plantene og stilkene som er vokst på naturlig måte.

Gingko, urtrær og mere til

Foto: Kow d.e. 01052011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Magnolia - som har sitt navn etter den franske botanikeren Pierre Magnol - er på en måte et "prehistorisk" tre. Det oppstod før bier og andre blomsterstøvspredende innsekter. Magnoliatreets blomster er innrettet slik at de tåler å bli bestøvet ved hjelp av kravlende og gnagende biller. Fossile rester av Magnolia-slektninger tyder på at slekten fantes allerede for 95 millioner år siden. Treet på bildet befinner seg i parken ved UMB på Ås.



T.v.: Parken ved UMB er et meget interessant arboret. Her forteller botaniker Anders Often om Tempeltreet (gingko biloba) som - for å si det populært - er et bartre med "blader". Ginkgo biloba er trolig den plantearten på jorda som har eksistert uendret lengst. Fossile avtrykk av blad fra Tempeltreet, er beregnet å være ca. 230 millioner år gamle. Charles Darwin kalte treet en levende fossil.

T.h.: Av lind fins det flere slag. En art vokser vilt i Norge, og mye tyder på at Yggdrasiltreet i norrøn mytologi var en lind, kunne botaniker Anders Often fortelle. De fleste lindetrærne i hager, byer m.v. er imidlertid importerte og innplantede arter eller krysninger. Lindetreet i parken ved UMB som de botanikkinteresserte her beskuer og får nærmere orientering om, er et mektig skue og bakken er full av "selvsådde" planter.

T.v. Lunt mellom beskyttende vegger står Urtreet. Urtre eller vannsypress (latin: Metasequoia glyptostroboides) er en bartreart og eneste art innenfor metasequoiaslekten av sypressfamilien. På engelsk kalles det også dawn redwood. Det vokser bare vilt i Hubei-Sichuan- og Hunan-provinsene i Kina. Treet ble første gang oppdaget i Kina i 1944. Før det kjente man det bare fra fossiler. Stammen ser ut som om den er flettet. Urtreet blir opp til 35 meter høyt.

T.h.: Botaniker Anders Often er gått ned på kne for å fortelle om "ugress", dvs. planter som har tatt seg til vår natur og våre gressganger f. eks. som "blindpassasjerer" sammen med importerte nytte- eller prydplanter.


Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås innbød til vårblomstvandring 1. mai.
Jeg møtte fram - full av forventning.
Og ble ikke skuffet.
Vårblomster ble det riktignok snakket lite om, men desto mer om trær.
Og trær er interessante.
Spesielt når man har en kunnskapsrik og entusiastisk botaniker som UMBs egen Anders Often til å fortelle.
Da glemmer man til og med sur sno og jagende skyer som anstrenger seg maksimalt for å holde solstrålene borte på en heller kjølig dag.

Skjulte skatter
At parken ved UMB er et riktholdig arboret er en godt bevart hemmelighet.
For de ikke innvidde. Og det er de fleste.
Bare noen få av trærne er merket med navn og andre relevante opplysninger.
Ut over den rene naturopplevelsen har den kunnskapstørste og vitebegjærlige derfor
lite utbytte av å gå i parken på egen hånd.
Her har universitetet en stor - og viktig! - oppgave å løse.
Formidling av kunnskap turde være en primæroppgave for et universitet. Ikke bare til studentene, men også til allmennheten.
Folkeopplysning er påkrevd!

Gingko biloba
En guidet vandring i UMB-parken er en rikholdig opplevelse for den natur- og kultur-interesserte.
Her er f.eks. et tempeltre (gingko biloba) - et tre som under gunstige forhold kan bli over 3000 år gammelt.
Og som i uminnelige tider har vært benyttet i tradisjonell kinesisk medisin.
Tempeltrepreparater skal være blant de aller mest solgte naturpreparatene i verden.
Kanskje virker slike preparater til og med mot Parkinsons og Alzheimers sykdom og mot ulike former for hukommelsesbrist.
Ja, til og med mannlige seksualproblemer skal kunne avhjelpes ved hjelp av preparater fra tempeltreet.

"Urtre"
En annen sjeldenhet i UMB-parken er urtre eller vannsypress (Metasequoia glyptostroboides).
Urtre er en bartreart, men også på dette treet ser nålene mer ut som flikete løvtreblad enn typiske barnåler. Nålene felles om høsten.
Urtreet er sterkt truet selv om det plantes mye. I Kina er det satt igang systematisk planting av treet for å bevare det for framtida. Hogst er forbudt, men kineserne jakter på konglene. Det er derfor vanskelig å få trærne til å formere seg naturlig.
To urtrær står i Botanisk hage i Oslo - og altså ett i parken ved UMB.

Mye interessant
Ellers er parken full av biologiske rariteter og eksempler på naturens ustyrlige innfall.
Opplevelsen fristet til gjentakelse.
Det ble bl.a. bekreftet av at enkelte av dem som deltok i vandringen, hadde vært med på liknende arrangementer på stedet tidligere.
Men hvor var ungdommen? Og de middelaldrende?
Vi som deltok hadde alle "passert middagshøyden".
Skal interessen for hage- og natur dø ut med den eldre generasjon?
UMB må kjenne sitt folkeopplysningsansvar, vekke interesse og formidle kunnskap.
Også til dem av oss som ikke skal gjøre vår naturinteresse til levebrød.