mandag 27. juni 2011

Uryddig terasse og gårdsplass

Foto: Kow d.e. 26062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklematis, ukjent staude og markjordbær i vill uorden.

Det burde selvfølgelig ikke se sånn ut på terassen.
Ideelt sett burde den være et oppholdssted for solslikkende personer.
Ikke for viltvoksende, uregjerlige planter.

Grønn frodighet
Men så er det det, da, at familiens gartner har en svakhet for alt som lever og gror.
Eller i alle fall for det meste.
Markjordbær f.eks. Som barnebarna kan kose seg med.
Og gullklematis som har funnet jordsmonn nok til å slå rot i de smale, nesten ikkeeksisterende mellomrommene mellom hellene, og som klatrer oppover peisen og Leca-muren mot hagen og på egen hånd skaper en slik grønn frodighet som familiegartneren er så svak for.
For ikke å snakke om selvsådde, lavtvoksende stauder med rosa stjerneformede blomster som kan minne om erigeron.
Men antakelig ikke er det, men noe annet som vi en gang på 70-tallet fikk av en bildende kunstner på Askim - og som vi da fikk vite navnet på - noe vi senere har glemt.
Eller kanskje har notert, men glemt hvor vi har notert det.

Med hageredskap og hard hand
Plantene har ikke fått overta hele terassen. Selvfølgelig.
Parkslirekneskuddene som iherdig vokser opp mellom hellene, fjerner vi med kniv, hagesaks - og hard hand.
Og en dusj "Round up" nå og da.
Det samme gjør vi med stadig nye rotskudd fra snøbærbuskene som står i utkanten av terassen, men sender rotskudd ut for å erobre nye områder som de kan beklé.










Fjærnellikplantene som dukker opp både her og der, har vi vanskeligere for å fjerne.
Dem er det maurene som sprer ved å ta med seg frø fra de plantene vi har satt utenfor terassen, ned i sine irrganger mellom og under hellene.
Fjærnellikene står derfor gjerne i tårn av sand som skulle ligge under hellene, men som maurene med plagsom energi og flid flytter opp på hellene slik at vi stadig må feie for å holde sitteplassen såpass tilgjengelig og innbydende at familien orker å sitte der.
Når sola en sjelden gang titter fram.

Middels gartneri
Når nellikplantene blir for mange - eller står på steder der de vil bli tråkket ned - forsøker familiegartneren å ta vare på dem.
Med kniv prøver han å vippe dem opp med mesteparten av rotsystemet i orden.
Ser han noen mulighet til fortsatt liv, setter han dem i potter i påvente av at han skal komme på et sted å ha dem.
Det er ikke lett.
Det er fullt over alt.
Resultatet blir at pottene med alle slags rotskudd, småvekster og overskuddsplanter opptar stadig større deler av gårdsplassen som utover sommeren ser ut som et gartneri av middels størrelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar