Gjenbruk av dorullhylser

Foto: Kow d.e. 22052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Papphylsene fra dorullene utgjør utmerkete "potter" for spirevillige frø. Plantene plantes ut med hylsene på.

For sikkerhets skyld, satte jeg to solsikkefrø i samme hylse. Begge kom, så nå har de det litt trangt om plassen. Å skille dem tar jeg ikke sjansen på.

Kaster du papphylsene som er inne i toalettruller og andre tørkeruller?
Det burde du ikke gjøre - for de er utmerkede til å så i.
Her har du et plantemedium som er billig og bra.
Og miljøvennlig i den forstand at det er ressursutnyttende og dermed ressursbesparende.

Lært av Pernilla
Det er ikke min idé.
Jeg har fått den av den svenske programlederen Pernilla Månsson Colt som viste på hageprogrammet Trädgårdsonsdag hva man kunne bruke papphylsene til.
Det må jeg prøve tenkte jeg - og lot handling følge tanke.
Jeg fylte hylsene med jord, puttet frø i og vannet godt.
Og ventet i spenning.

Fine røtter
Jeg slapp å vente lenge.
Resultatet var over all forventning.
Etter noen få dager spirte både prydbønner og solsikker som raskt vokste seg store og lubne og anla et rotnett som både vokste gjennom hylsene og ned i den jorda som hadde havnet mellom hylsene da jeg fylte dem.

Greid overgangen
Nå er plantene for lengst ute i fri luft.
Hvor de hittil har oppført seg eksemplarisk.
De står i bedet inntil veggen, og har derfor ikke vært utsatt for den verste blåsten, men det er nokså luftig her, så en del vind har de måttet tåle.
Overgangen fra et beskyttet inneliv til et liv i vind og skiftende temperaturer har de greid.
Så langt!
Neste år skal metoden - hvis jeg lever og har helsa, som min mor alltid passet på å legge til - brukes i langt større utstrekning.

Bjørk, alm og ugress på matbordet

Foto: Kow d.e. 22052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Man skulle ikke tro at et saklig og litt kjedelig tema som "Nytteplanter i en historisk setting" skulle vekke interesse hos særlig mange, men godt over 100 plante- og kulturinteresserte personer i alle aldre hadde møtt fram ved Landbruksmuseet ved UMB for å høre Dag Guttormsen fortelle. 

Dag Guttormsen viser fram Vinterkarse, et "leit" ugress, men et sunt innslag på matbordet.

 - Kan alle se og høre meg nå? Gruppa av tilhørere var tallrik, og ikke alle kunne stå i første rekke, men Dag Guttormsen snakket høyt og tydelig slik at alle fikk med seg interessante historiske og biologiske opplysninger og tips om hvordan forskjellige planter kan brukes i matlagingen.

Kulturhistorie: Dag Guttormsen forteller og viser hvorfor stemorsblomst har fått navnet sitt.


- Det er i alle fall 110 personer tilstede, trolig noen flere, kunne en gledelig overrasket og meget fornøyd Bente Rian fra Follo sopp og nyttevekstforening fortelle der hun smilende fulgte Dag Guttormsen og de mange interesserte tilhørerne rundt på universitetsområdet.
Sammen med Bærekraftig Follo og Ski historielag var foreningen ansvarlig for ettermiddagsarrangementet ved universitetet på Ås der Dag Guttormsen fortalte om viltvoksende nytteplanter.


Fortellerglede og mye kunnskap
Dag Guttormsen er en frodig og kunnskapsrik forteller.
Og han snakker så selv eldre, tunghørte mennesker hører det.
Med overbevisende pedagogiske evner førte han forsamlingen rundt på et relativt begrenset område  ved universitetet og viste den ene viltvoksende nytteveksten etter den andre mens han fortalte hvordan de var blitt brukt i matlagingen, og hva den moderne kjøkkenskriver kan bruke dem til.
Her var både levende fortalt kulturhistorie og praktiske tips fra en entusiast som selv ikke bare befatter seg teoretisk med saken, men også er en mer enn habil kokk med mye uvanlig og interessant i grytene.

Barkebrød og sirup
Alm er ikke bare et staselig tre med velsmakende blomster, men har bidratt til at folk og dyr har kommet seg igjennom vinteren og vårknipa og andre vanskelige tider.
Dyra har fått almekvister å spise, og folk har blandet almebark i melet.
De brukte ikke ytterbarken, men barklaget innenfor, kunne Guttormsen fortelle.
Korn var ofte mangelvare, og mange måtte drøye melet med almebark.
Også bjørk har vært brukt i matlagingen - både blader, skudd og bjørkesaft, dvs. sevje.
Av sevjen kan man - på samme måte som av lønn - koke sirup.
Slår man kokende vann over bjørkeblader og einerskudd, får man en velsmakende leskedrikk.

Løvetann
Folk regner løvetann som ugress og går i butikken og kjøper eksotiske salater.
Men løvetann overgår det meste - både når det gjelder næring og smak.
- Stek løvetannknopper og bland dem i pannekakerøra anbefalte Guttormsen, som mente at ungene ville spise dem i den tro at det er rosiner.
Nesten alle delene på løvetannen kan brukes.
At blomstene kan brukes til vinlegging, og bladene som salat, er vel kjent, men at rota har vært brukt til å lage så ulike produkter som alkohol, kautsjuk og kaffeerstatning er kanskje ikke allmennkunnskap.

Skvallerkål og burot
Det er ikke bare kjært barn som har mange navn.
Skvallerkål er et hatet ugress, men planta som også kalles tysskål eller tyskerkål og forøvrig har en rekke mer eller mindre lokale oppnavn, er også en nyttig mat- og medisinplante.
Den har bl.a. vært brukt mot podagra, altså urinsyregikt.
Guttormsen foreslo å ta fram foodprosessoren og lage skvallerkålpuré av bladene og de tynneste og sprøeste stilkene.
En annen forhatt ugressplante i hager og på offentlige områder, er burot som er til stor plage for enkelte allergikere.
Særlig fet mat, kan med fordel kokes med burot.
Men det er kanskje ikke noe for allergikere?

Brennesle
Mange mener at brennesle er naturens edleste plante, fortalte Guttormsen.
Den er i følge folkevittigheten den eneste planta man ikke kan tørke seg bak med.
Derimot kan den brukes til mye annet.
Stenglene har sterke fibrer som det kan lages garn og tøy av, og bladene og de fineste stilkene kan brukes til suppe - eller sammen med rømme og aspik til velsmakende neslepuré.
Også "ugresset" løkurt som er enda mildere enn gressløk, kan med fordel brukes i matlagingen.

Alkymi og medisin
Den som har sansen for kulturhistorie, gikk ikke skuffet hjem fra Guttormsens vandring på universitetstunet - eller campus som det vel heter i dag.
Dråpen i bladet til marikåpe har vært brukt av alkymister som ville lage gull, og groblad, eller kjempe, har ord på seg for å rense og lege sår.
Groblad kalles også "fotspor" fordi den fester seg til mennesker, dyr og vognhjul og ble spredd tvers over Amerika da innvandrerne vandret fra øst til vest.
Forøvrig forteller et avrevet groblad hvor mange barn man skal få - og det kan jo være greit å vite.

Farlig forveksling
Kvann er en viltvoksende nytteplante med urgamle tradisjoner i Norge.
Den har vært dyrket i kvannhager og ligger til grunn for navnet Kvan(n)dal og beslektede stedsnavn.
Skal man sanke kvann i det fri, må man være forsiktig.
Den kan lett forveksles med uspiselige slektninger - bl. a. den meget giftige selsnepa som har mange liv på samvittigheten.

Sådde i vegkanten
Til slutt stanset Guttormsen på en liten, 10-12 kvadratmeter stor kortklipt gressplen for å vise fram og fortelle om karvekål - som kan likne hundekjeks og ryllik, men som til forskjell fra dem er velsmakende.
Plantene var små og uanselige og gjemte seg godt i gresset.
Den som skal samle karvekål, må derfor se seg godt for og vite hva vedkommende gjør, og hvor det er håp om å finne den velsmakende urten.
Tidligere professor Weiseth ved universitetet på Ås, gikk med karvefrø i lomma og sådde i vegkantene, kunne Guttormsen fortelle.
I Ås kan man derfor finne karvekål langs vegene hvis man er heldig - og vet hva man ser etter.

Kringle fra Dagbo
Etter rundturen spanderte Ski historielag kaffe og kringle på turdeltakerne.
De velsmakende kringlene var bakt på Dagbo dagsenter i Ski.
En av grunnene til det store oppmøtet, var nok at arrangementet var bekjentgjort skikkelig.
Annonseringen hadde Bærekraftig Follo tatt seg av.
Alt i alt: Et meget vellykket arrangement med en opplagt og inspirerende forteller.
Bare en liten klage til slutt:
Når man trekker sammen så mange mennesker, bør en WC være tilgjengelig.
Men de som hadde nøkkelen til landbruksmuseet hadde låst døra og gått hjem.

Naboen går fri

 Foto: Kow d.e. 15052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Se godt på dette bildet for her ser du et av naturens undere. Naboens tulipaner får stå i fred for rådyrene.

Våre stemorsblomster blir spist omtrent straks de blir plantet ut. Denne praktfulle krukka har fått stå i fred hos naboen som bor noen få meter unna, i et par-tre uker allerede.


Vi kan ikke ha tulipaner i hagen, og stemorsblomster kan vi bare ha på verandaen.
Ellers blir de spist av rådyrene.
Slik har det vært i alle år siden vi bygde og anla hage her i 1983.

Sparer naboens blomster
Naboen som bor på den andre siden av den relativt smale vegen som går gjennom boligområdet, får ha både tulipaner og stemorsblomster i fred.
Når rådyrene går eller løper langs det mest brukte tråkket gjennom vår hage, er de i underkant av 10 meter fra naboens blomsterbed som står fullt av fristende tulipaner.
Krukka som er struttende full av friske, saftige stemorsblomster står enda et par-tre meter nærmere.
Men rådyrene som glupsk spiser de samme slags plantene, samt mye annet, i vår hage, lar seg ikke friste.
Dette ser jeg ingen logisk forklaring på.
Gjør dere?

Løvetann med lang rot

Foto: Kow d.e. 19052012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Bildet viser hvor lange røttene på løvetann kan bli. Som den skarpsynte vil se, er alle de tre rotstenglene revet av. De var altså i virkeligheten enda lengre.

Å fjerne løvetann er et Sisyfos-arbeid.
De samme plantene må fjernes om og om igjen.
Man får "aldri" med hele rotstengelen, og hver minste bit som blir igjen i jorda, vokser videre.

Hindrer spredning av frø
Jeg vil ikke ha løvetann i hagen.
Jeg fjerner dem med hard hånd
Både fra plenen, blomsterbedene, kjøkkenhagen, mellom bærbuskene - og fra gresskanten mot vegen.
Det tar sin tid, men er verdt det.
Både fordi det blir penere og ser mer ordentlig ut, og fordi løvetannplantene på denne måten hindres å blomstre og sende de lette fnokkene med frø ut over hagen - og inn til naboene.

Fjerner mest mulig
Jeg sitter på en gammel skammel, eller krakk, og jobber.
Der jorda er løs, prøver jeg å lirke og trekke plantene opp med mest mulig av røttene intakt.
Vil ikke rota slippe, hjelper jeg til med en "løvetannplantefjerner" - et stikkjern med kløft i enden.
Og er jorda for hard til at mine gammelmannshender orker å stikke jernet ned i den, bruker jeg en avdanket  tollekniv.
Bruker jeg kniven, er det som regel ikke så mye av rota jeg får med, men litt er bedre enn ingen ting.
Når bladverket og blomstene blir fjernet, blir plantene i det minste stresset og må bruke energi på å komme seg opp i lyset igjen.
Forhåpentlig svekker det overlevelsesevnen.

Ny omgang om høsten
Å fjerne løvetann er, som nevnt, ikke en engangsforeteelse.
Det er for så vidt et kontinuerlig arbeid - fordi det må gjøres etter hvert som plantene dukker opp, og etter hvert som de blomstrer.
De plantene som er fjernet i "vårsjauen", prøver seg gjerne med en ny blomstring i juli eller august.
Da er det bare å ta fram skammelen, "løvetannplantefjerneren" og kniven igjen og gjennomføre en ny, omfattende omgang.

Fåfengt?
I alle fall når plantene på denne måten stadig fratas muligheten til å føre et fullverdig liv i sollyset over bakken, bør livsviljen, og ikke minst livsevnen, bli svekket.
Men: Løvetann er løvetann.
Den gir seg ikke så lett.
Kanskje er hele jobben bortkastet - i den forstand at plantene lever ufortrødent og usvekket videre.
Men helt uten verdi er mine anstrengelser nok likevel ikke.
Frøspredningen blir begrenset.
Det er ikke lite bare det.
Hagen blir spart for tusenvis av frø.
Hadde det bare ikke vært for alle frøene som kommer fra omgivelsene - både fra fellesområder og hager.
Noen "fare" for at denne gjenstridige ugrasplanta skal dø ut, er det nok derfor ikke.

Masse sniler av alle slag og størrelser

For tre uker siden funderte jeg over om vi kom til å få et snileår som følge av den milde vinteren.
Jeg håpet at en viss barfrost skulle ha tatt knekken på snilene.

Voldsom tilvekst
Det har vist seg å være et fåfengt ønske.
Små brunskogsniler på 2-3 centimeter nærmest yrer fram og finnes så å si over alt.
Tilveksten er skremmende.
Her gjelder det å myrde for fote - i bokstavelig forstand.
Jeg tråkker på dem, men lar dem ligge på den steinbelagte gårdsplassen og etter et par timer er det nye framme og spiser av kadavrene.

Foto: Kow d.e. 09052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 Her beiter en overvintret voksen brunsnile på årets ferske skudd. Grådigheten er stor.

Tro ikke på myten at sniler av ulike arter bekjemper hverandre. Bildet er dårlig, men viser at sniler av ulike arter og størrelser lever fredelig sammen og forsyner seg av en brunsnile som hageeieren har avlivet kort tid i forvegen.

Små og store
Men vi er ikke utelukkende velsignet med små eksemplarer av årets produksjon.
Store, feite brune sniler som åpenbart har overvintret som voksne, liker det fuktige været og nye, friske planteskudd.
De bør ikke nødes til matfatet.
De er ingen kostforaktere.
De forsyner seg ubeskjedent av hagens planter - og av restene etter avlivede artsfrender og ikke fullt så nære slektninger.
Forskere - og optimistiske forståsegpåere som har overdreven tro på naturens evne til å finne sin egen balanse - har hevdet at de ulike snileartene bekjemper hverandre, men den regelen gjelder øyensynlig ikke i vår hage.
I bibelen kan vi lese om paradisiske tilstander hvor løven og lammet gresser fredelig side om side.
Også på den måten er vår hage et paradis for der omgås de forskjellige snileartene i beste samforstand og beiter side om side på de samme plantene og de samme kadavrene.
Hva de gjør når det er tomt i matfatet, vet jeg ikke.
Det er da heller ikke særlig interessant - for det er masser av planteskudd å ete av, og så lenge jeg går på jakt med saksa og tråkker ihjel for fote på steinbelegningen, er det nok av snilelik å ta av og ingen grunn til å spise hverandre.

Survival of the fastest
Jeg stoler derfor ikke på vitenskapen.
Men driver min egen vendetta.
Om det hjelper?
Og om jeg ikke like godt kan la naturen gå sin gang?
Nei, her dreier det seg om the survival - ikke of the fittest, og heller ikke of the fattest, men of the fastest.
Det gjelder å være først ute og føre var.
Og om å slå til før problemet blir uoverkommelig.
Hadde bare alle sett på det på samme måten.

Død etter møte med vindusruta

Foto: Kow d.e. 08052012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sammenstøtet med vindusruta resulterte i brukket nakke.

Vi har tre store vindusruter og mange ganske alminnelige.

Dessverre hender det minst et par ganger hvert år at fugler kolliderer med rutene.

Både de store og de mindre.

Noen ganger slipper fuglen fra det med skrekken og kan berge seg unna katter og skjærer ved egen hjelp.

Andre ganger må vi tre til og ta hand om  den forulykkede for å gi den beskyttelse til den igjen er i stand til å klare seg på egen hånd.

Men de aller fleste gangene ender det fatalt.

Enten ved at fuglen dør momentant, eller ved at en av områdets mange katter - eller skjæra - kommer først og forsyner seg av det fristende måltidet.

Naturens orden, men ...

Egentlig skjer det i samsvar med naturens orden og er ikke noe å forarges over. 

Mennesket er også kjøtteter.

Likevel liker jeg ikke tanken på at en av mine små venner skal bli fortært av en glupsk katt.

Eller av skjæra.

Det er ikke et spørsmål om etikk, men om estetikk. 

Da jeg kikket ut av vinduet for å se hva som hadde skjedd, satt en av de mange skjærene som holder til i vår hage og i vårt nabolag, allerede ved siden av den omkomne fuglen.

Skjæra fløy sin veg da jeg banket i vinduet, men slo seg ned i furubeplantningen ikke så langt unna - ferdig til å vende tilbake når faren var over.

Mens jeg gikk ut for å undersøke om fuglen fortsatt levde, stod min kone for sikkerhets skyld i vinduet og så avskrekkende ut.

Det store kretsløpet

Men fuglen var død.

Den hadde ikke tålt det ublide møtet med glassruta.

For så vidt kunne skjæra fått den.

Nå fikk den vesle fuglen som trolig har overlevd en strabasiøs flytur fra sitt vinteropphold i det tropiske Afrika, i stedet et litt mer verdig endelikt.

Den ble begravd i kjøkkenhagen hvor den etter hvert inngår som et ledd i det store kretsløpet.

En veg som alt liv skal gå.

Tallrik art

Men hva var det for slags fugl?

Trolig var det en sanger - mest sannsynlig en løvsanger (phylloscopus trochilus) - som rastløst skulle jaktet på insekter denne sommeren, mens den utstøtte sine myke toner til glede for oss som setter pris på de små fjørballene og gjerne vil ha besøk av dem i hagen.

Men slik gikk det ikke.

Heldigvis er løvsangeren en av våre mest tallrike fugler.

Et visst frafall truer derfor ikke arten.

Men vemodig er det likevel.

Nøtteliten på besøk

Foto: Kow d.e. 08052012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Koselig besøk utenfor kjøkkenvinduet. "Nøtteliten" fortærer maten i fred og ro, mens vi kan nyte synet.

Hengende etter bakbeina plukker herr eller fru ekorn brødsmuler ut mellom hullene i nettingen.  Det er et tålmodighetsarbeid, men gir tydelig valuta for strevet etter som den vesle, vakre gjesten stadig kommer igjen - ofte flere ganger om dagen.


I flere år har vi hatt besøk av ekorn som forsyner seg av fuglematen utenfor kjøkkenvinduet.
Om det er samme ekorn som har vært der hele tiden, er vanskelig å si.
Det ekornet som spiser hos oss nå, er i alle fall mer tillitsfullt.
Tidligere har ekornene valgt det sikre framfor det fristende og stukket av når det har sett oss som holder til inne på kjøkkenet.
Den nåværende gjesten har et mer avslappet forhold til oss.
Den ser forskende på oss, men bestemmer seg øyensynlig for at vi ikke utgjør noen trussel, for den rømmer  ikke sin veg - ikke engang om vi beveger oss.
Enten skjønner den at glassruta gjør oss ufarlige - eller grådigheten tar overhånd.

Pønkersveis
Ekornet kommer i all slags vær.
I regnvær er det pjuskete.
Da balanserer det ikke med den bustete halen, men legger den over ryggen så det ser ut som en pønker med hanekamfrisyre.
Men i oppholdsvær glitrer det i den blanke pelsen som blir mer brun, med mindre innslag av grått, for hver uke som går.
Vernefarge er det ikke behov for lenger.

Ingen lavkarbodiett
"Vårt" ekorn spiser trolig på flere steder.
Kostholdet kan derfor være mer allsidig enn det vi vet om.
Hos oss går det i brød og kokosnøtt.
Altså ikke direkte lavkarbodiett.
Men skal vi trekke noen slutning ut fra glansen i pelsen og den energien det vesle sjarmtrollet utfolder, får det i seg de næringstoffene det trenger.
Vår pelskledde venn ser ut til å trives.

Familieliv
Og det er bra.
Så kanskje den formerer seg.
Skjønt, da burde den finne seg en makker.
Når den kommer for å spise hos oss, er den i samsvar med artens særtrekk, alene.
Det betyr ikke at ekorn ikke har et familieliv.
Hos vår ene datter - som bor i kanten av en større skog - har de flere ganger hatt besøk av en ekornfamilie med voksne og barn.
Så kanskje, hvis "vår" Nøtteliten finner rikelig med mat, og føler seg trygg, vil den stifte familie og dukke opp med partner og unger.
Vi kan i det minste håpe.
For ekornbesøk i hagen setter vi stor pris på!

Gullbusk på spansk

Min tidligere departementskollega, Åse, etterlyste i fjor engang, det vanlige, folkelige spanske navnet på gullbusk - altså forsythia.
For et par dager siden dukket spørsmålet opp på ny her på bloggen.
Denne gangen skrevet av "Anonym" - som jo kan være hvem som helst.

Den spanske ambassaden
For om mulig å finne svar på spørsmålet, skrev jeg til den spanske ambassaden i Norge.
De var hjelpsomme og svarte raskt at forsythia - eller altså, gullbusk - på spansk heter "Familia de las escobas y de los piornos”. 
Jeg er ikke så stiv i spansk at jeg skal påta meg å skille den vanlige betegnelsen fra familienavnet.
Og det vil være halsbrekkende dristig av meg å forsøke å tolke og oversette helheten,  men tar jeg ikke feil, betyr escobas feiekost eller sopelime, mens piorno er både det ene og det andre.
Både et sted i Andalucia, en restaurantkjede, en bildekunstner - og en "spiny shrug" , som vel må være noe sånt som en "tornete busk".
Noe som i så fall ikke passer på de forsythiaene som jeg kjenner.

Lete videre
Jeg går ut fra at den som leter etter det spanske navnet på gullbusk, frekventerer spansktalende områder.
Forhåpentlig vil svaret fra ambassaden være til hjelp i forsøket på å få i gang en avklarende samtale med hageinteresserte spanjoler.
Samtaler som i sin tur bidrar til å finne det rette, folkelige uttrykket for forsythia eller gullbusk.
Og når letingen er brakt til ende med tilfredsstillende resultat, kunne det være interessant å få del i det riktige svaret.
For nå er vitebegjæret vekket.
Lykke til med den videre letingen.

Hva heter gullbusken på spansk? Den spanske ambassaden har hjulpet oss et stykke på veg. Nå burde det være lettere å lete videre.