Klikk på bildet for å se større versjon
Det sies at Adam og Eva dekket sine edlere deler med fikenblad.
Hadde de holdt til her i nærheten, kunne de brukt løvetannblader fra vår hage.
For dem er det dimensjoner over.
Alltid noe igjen
Nylig viste jeg her på bloggen et særdeles velutviklet rotsystem.
Jeg antydet at tanken - eller drømmen - om å fjerne løvetann med hele rota egentlig er utopisk.
Det blir alltid noe igjen - og det vokser videre.
Tilsynelatende uansett hvor lite det er.
Gjemmer seg
I bedet der Jackmani-klematisen står, har vi en løvetannplante som er "fjernet" mange ganger.
Trolig har den røtter dypt ned og langt inn under steinhellene som dekker terrassen.
Den "gjemmer" seg inne i en tett tue med fritilaria meleagris som bidrar til å dekke og skygge for klematisfoten.
Løvetannen kan altså ikke fjernes "effektivt" uten at "vipeeggene" skades eller tas opp.
Derfor har den fått leve.
På nåde.
Til nå.
Stjeler næringen
Men nå er det slutt.
For størrelsen på løvetannbladene viser tydelig hvem som blir av med næringsstoffene.
Selv om løvetannblekkene er kjærkomment fór til barnebarnas kaniner, må planta vekk.
Vi har flere!
Vi må derfor gå grundigere til verks.
Tua med fritilaria burde forøvrig vært delt for lenge siden.
Sant å si har vi hatt planer om det lenge.
Men det har hittil ikke blitt til noe.
Nå graver vi den opp for å få tak i mest mulig av løvetannen.
Noe setter vi tilbake, for den står nå på et sted der den åpenbart liker seg, og noen prøver vi å skape nye tuer med i det relativt nylig anlagte staudebedet ved gårdsplassen.
Så krysser vi fingrene og håper at løvetannplanta forsvinner - og at vi får nye flotte tuer med vipeegg flere steder.
Kommer vi denne gangen fra ord til handling, kan vi egentlig takke løvetannplanta for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar