Ikke helt slutt ennå, men ...

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Bacopaen holder ut. Selv ikke lobeliaen har gitt seg for godt. Det ville være synd å fjerne dem til fordel for lyng og granbar.

Dronning Ingerid er heller ikke en som gir seg ved første tegn til høst og kulde, men nå skal hun snart komme i hus.

De fleste plantene som ikke klarer en overvintring ute, er nå innendørs.
Noen i diverse oppholdsrom med ulike temperaturer, noen i garasjen og noen i kjelleren.
Men ikke alle.
Det har vært vått og surt, men ikke faretruende kaldt.
Enkelte av hagens mange urner har derfor fortsatt fått stå med sommerens pryd i.
Som f.eks. urnene ved trappa.
Plantene der står fortsatt i blomst, og selv om både erica og calluna er innkjøpt og står og venter på å få slippe til, har vi foreløpig latt blomstene stå for å bevare illusjonen av sommer lengst mulig.
Men nå er det nok like før de må vike plass.
Værmeldingen - som jeg ellers ikke stoler så mye på - er ikke oppmuntrende.
Kulde og snø er i anmarsj, sies det.
Å få inn planter og urner som er fulle av snø, er upraktisk.
Jeg får derfor se til å få tatt meg av dem snarest.
Bare forkjølelsen kunne gi seg.
Å jobbe ute når man fryser og hoster er ikke hyggelig.
Ikke sunt heller antakelig.
Kald, rå luft er sikkert ikke bra for luftveiene.
Men så snart jeg orker å være ute, skal overvintringsplantene inn, mens bacopaene, lobeliaene og andre ettårige planter får et midlertidig opphold i plastpotter - inntil de kan legges på komposten - slik at urnene kan tømmes og stables inne før kulda og telen kommer.

Rosene blomstrer fortsatt

Foto: Kow d.e. 16102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Denne vakre rosa står like ved inngangsdøra og ønsker oss velkommen ut eller hjem. 

Her er buska som den vokser på. Mer enn halve oktober er tilbakelagt, men den har fortsatt flere blomster samt stadig nye knopper.

Dette er en annen skjønnhet fra samme bedet. "Nyutsprungen, skär" som det heter hos Evert Taube.

Denne rosa ser bort fra kalenderen og setter i likhet med sine naboer stadig nye knopper. Den har tenkt å blomstre lenge ennå.

Også denne holder ut. Den har flere blomster om høsten enn om våren.

Rosesesongen er så avgjort ikke over.

I alle fall ikke i det rosebedet som står i sørveggen og nyter godt av den varmen som magasineres i veggene.

Gjødslet for sent?

Nå er det sikkert noen som tenker at jeg har gjødslet for sent, og derfor får sein blomstring og planter som vokser og gror inn i vinteren, med den følge at de ikke blir særlig motstandskraftige mot kulde og frost.

Men rosene har ikke fått gjødsel siden i våres.

Mangelen på næring synes på noen av de andre vekstene i bedet, men rosene ser ikke ut til å lide noen nød.

De både vokser og blomstrer - gjennom hele høsten og langt inn i vinteren.

Noen år har rosa på bilde 1 og 2 ovenfor, stått i blomst ved juletider når frosten ikke har vært altfor hard.

Livets rundgang

Foto: Kow d.e. 30092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

På kanten av glasset går en marihøne - eller gullhøne som vi sa i Sarpsborg hvor jeg opprinnelig kommer fra. Den går rundt og rundt og rundt i en evig rundgang.

En dag landet en marihøne på kanten av vannglasset som stod på bordet.

Formodentlig var den kommet inn med bjørnebærene jeg nettopp hadde plukket.

På kanten av glasset begynte den å vandre.

Rundt og rundt i en evig rundgang. 

Hvor mange ganger den gikk rundt glasskanten mens jeg så på, vet jeg ikke.

Jeg kom ut av tellingen.

Marihøna gikk og gikk.

Formodentlig trodde den at den utrettelige gåingen førte den framover.

Til nye mål.

Mens den så å si kun beveget seg på samme sted og alltid etter en stund kom tilbake til utgangspunktet.
En masse energi bortkastet - til ingen nytte.

Det slår meg at denne formålsløse rundgangen har sine paralleller i det menneskelige liv.
Hvor ofte strever og maser vi ikke med ting som ikke har reell betydning?
Gjøremål som vi i øyeblikket mener er viktige.
Aktivitet som i virkeligheten er en formålsløs vandring rundt glasskanten?
Kanskje skulle vi være mer opptatt av hvor strevet og maset fører hen?
Om det har noen hensikt?
Om det bringer oss framover mot noe, eller om vi - likhet med marihøna på glasskanten - går og går i en lang runddans uten mål og mening?

Oktoberjordbær

Foto: Kow d.e. 121092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Markjordbær forbinder man med sol og sommer, men hos oss ser jordbærplantene helt bort fra kalenderen og byr på fine, røde fullmodne bær midt i oktober.

Sommeren er over, og det er høst og vått og surt og kaldt ute.

Men det kjølige været skremmer ikke jordbærene.

De blomstrer og bærer fram fine, fullmodne bær midt i oktober.

Litt vasne etter alt regnet, kanskje, men ikke mindre gode enn mange av dem vi plukket rundt omkring i hagen midtsommers.

Sopp som pynt i hagen

Foto: Kow d.e. 19092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Vokssopp (Hygrocybe nigrescens) eller noe helt annet? Ikke vet jeg, men dekorativ er den i alle fall.

Ekkel og klissen vil kanskje noen si, men jeg ser en fløyelssvart skjønnhet som er i ferd med å avslutte sitt livsløp.

Jeg liker å ha sopp i hagen.
Ikke for å spise dem - for det tør jeg ikke.
Det vet jeg altfor lite om sopp til å gi meg inn på, selv om jeg gjerne spiser sopp som kyndige personer har godkjent.
Nei, jeg ser på soppen som et dekorativt element i hagens mangfoldige biologi.
Jeg går til og med så langt at jeg hjelper soppen med å etablere seg på nye steder.
Jeg sprer sporer og flytter på jord som jeg regner med kan inneholde myceler.
Men soppen er kresen.
Den velger selv hvor den vil etablere seg.
Og der den stod ett år, kommer den ikke alltid igjen året etter.
Selv om den har fått stå i fred og har dødd på stedet.
Flere vokser på plenen.
Da hender det at jeg kjører rundt dem med gressklipperen for at de skal få stå i fred til de dør ved egen hjelp.
Det samme gjør jeg med blomster som dukker opp på gressmatta av og til.
Noen ganger kan plenene derfor se litt skamklipte ut mens blomster - og utpå høsten sopp - rår grunnen.
Av og til må den striglete orden vike for det interessevekkende mangfold.

Snilene har gjort rent bord

Foto: Kow d.e. 02102012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke mye igjen av blomkarsen. Snilene har forsynt seg grovt.

Vi har fine, frodige, riktblomstrende blomkarseplanter rundt omkring i hagen.
De fineste gror i bed og kryper bortover på bakken.
De har snilene tilsynelatende latt være i fred.
Men planta i urna på bildet har de snauspist.
Bortsett fra de tjukke hovedstenglene er alt borte.
Jeg har klipt ihjel et høyt antall iberiabrunsniler oppe i og rundt omkring denne urna i sommerens løp.
Men det er ikke bare iberiasnilene som har forsynt seg.
Også hagesnegler med hus på ryggen og små grå, grådige sniler som prøver å gå i ett med omgivelsene, har levd herrens glade dager på disse plantene før jeg har kommet med saksa og klipt dem i to, eller har plukket dem, kastet dem på bakken og tråkket på dem.
Morgen og kveld har jeg gått med saksa.
Likevel har sneglene og snilene altså rukket å spise blomkarseplanta tom for blomster og blad og tynnere stengler slik at den nå - før frosten tar siste rest - står igjen som en gulgrønn skulptur mot en stadig mer høstfarget bakgrunn.
Og slik skal den få stå til urna skal i hus.
Det er ikke lenge til.

Lapp og lapp - og overaskelse

Foto: Kow d.e. 02102012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Lapp og lapp, men ingen søm beskriver egentlig kålhodet, men er også en dekkende beskrivelse på vår plen akkurat nå.

Neida, det er ikke grevlingen som har vært på ferde.
Den har - bank i bordet! - spart oss hittil i år.
Denne gangen er det "familiegartneren" selv som har laget flekkene på plenen.

Kjempestein
Den øverste plenen ligger på en fylling av store steiner.
Mange av dem store som Folkevogner.
Mellomrommet mellom disse kjempesteinene er forsøkt fylt med mindre steiner og med pukk.
Oppe på steinmassen ligger det et relativt tjukt lag av blåleire som skal hindre at jordlaget og plenen på toppen, forsvinner ned mellom steinene.
Plenen ble anlagt i 1983 og har stort sett blitt værende der den skulle være.
Men her og der har den sunket litt fra tid til annen slik at den har fått noen ubehagelige "svakk" og fordypninger.

Gror igjennom
Det er et par slike fordypninger jeg har fylt ut her.
Jeg rett og slett fyller jord i "svakkene" og betrakter det som en litt overdrevet toppdressing.
I følge min teori skal gresset under gror igjennom og lage ny plen i løpet av høsten og våren.
Og vinteren også for den saks skyld.
I milde vintre vokser plenen merkbart.
Neste sommer har vi på ny en helhetlig, grønn gressmatte uten dumper som vi kan vrikke eller brekke beina i - håper jeg.

Over-askelse
Plenene ligger forøvrig ikke urørt eller ubehandlet vinteren igjennom.
Vi fyrer med ved, og kald (!) aske fra vedfyringen strøs generøst utover plenene i løpet av vinteren.
Jeg vet ikke hvor næringsrik den er, eller hvor basisk den er, men det ser ut til at plenene liker dette over-askende "kosttilskuddet".
Det blir mindre mose og mer gress, og gresset er friskere grønt.
Empirien forteller altså at aske på plenen er sunt - selv om det vitenskaplige belegget kanskje er mangelfullt.

Vaskes fort bort
Noen vil sikkert mene at aske på plenen er noe klin.
Det er for så vidt riktig.
For å unngå å tråkke aske utover der den ikke skal være, blir aska bare tømt utover gresset i den årstiden hvor plenen ikke benyttes til rekreasjon.
Regn og snø sørger for aska vaskes ned i jorda på relativt kort tid.
Like vakkert er det ikke alltid - særlig ikke med grå, "skitten" aske på den hvite snøen, men det ser altså ut til å gjøre plenen godt.
Og ondt skal ondt fordrive, lærte jeg i mitt barndomshjem.
I det minste i dette tilfellet, ser det ut til å stemme.

Kommunal kompost

Foto: Kow d.e. 07092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her kan innbyggerne i Frogn anbringe hageavfallet sitt. Det kvernes opp og kommer til nytte som strukturforbedring og næringstilsetning.

Skal man trekke slutninger på grunnlag av røyken som stiger opp fra de oppmalte haugene med kompostmasse, kommer gjæringsprosessen og omdanningen raskt i gang.

Ikke alle har anledning til å kompostere hjemme.
Eller de har mer som skal komposteres enn vanlige kompostbinger kan klare å omsette fra plantematerialer og trevirke til kompostmasse og ferdige jordforbedringsmidler.

Kommunal mottaksplass for hageavfall
I Frogn har kommunen tatt konsekvensen av dette og opprettet en mottaksplass for hageavfall.
På plassen leveres det usannsynlige mengder avfall fra private hager.
Nesten uansett når man kommer der for å levere, står det en eller flere andre der som er i ferd med å lesse av.
Mengden av levert materiale hoper seg opp slik at de som arbeider med å male opp det deponerte avfall, har sin fulle hyre med å holde tritt slik at plassen ikke blir overfylt og ikke kan ta i mot mer.

Follo Ren
Det er det interkommunale avfallselskapet Follo Ren IKS som "drifter" plassen.
Kommunens tekniske etat bistår kun med en hjelpende "hånd" i form av en maskin som skyver det innleverte materialet, sammen og gjør plass for nye leveranser.
Follo Ren har inngått avtale med et firma som kverner opp avfallet og deretter transporterer det bort.
For at Follo Ren - og dermed innbyggerne i Follo kommunene - skal komme gunstigst mulig fra handelen, legges jobben ut på anbud med jevne mellomrom.
Verdien av den kvernede og komposterte massen som firmaet overtar og selger videre, inngår i regnskapet over hvor mye firmaet får for å skjøtte jobben.
Firmaet videreforedler deretter hageavfallet på sitt eget anlegg før biomassen - eventuelt som god, ferdig kompost - blir solgt.

Vinn-vinn

Ordningen med et stort åpent, veldrevet "returpunkt" for hageavfall fungerer upåklagelig.
Hvor ville hageavfallet havnet hvis dette mottaket ikke hadde eksistert?
I og med at det er gratis å levere hageavfall på denne plassen, er det hensiktsløst å kaste avfallet i naturen.
Mye som ellers ville havnet i skog og mark, blir nå tatt vare på og kommer til nytte.
Mottakspunktet og komposteringen sparer dermed naturen og bidrar til å holde kommunen ren.
I tillegg til at salg av oppmalt masse, gir - en riktignok beskjeden - inntekt som bidrar til å holde renovasjonsavgiftene i området nede.
M.a.o.: En vinn-vinn-situasjon.
En løsning som mange flere bør kopiere.

Ferskpotetene i hus

Foto: Kow d.e. 05102012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Mitt barnebarn Marius hjalp til med å ta opp potetene. Her viser han stolt fram avlingen av "ferskpoteter".

Smått er godt, heter det.
Det gjelder i alle fall årets potetavling i vår hage.
Få var de - og små var de.
Jeg skriver var, for potetene er både tatt opp, tilberedt og spist allerede.
Ferskpoteter skal spises umiddelbart - mens de er ferske.
Da er de best.
Og våre var gode.

Ferskpoteter
Jeg har tidligere reagert på det norske begrepet "ferskpoteter" og har ment at det er en svedisme.
Det heter nypoteter på norsk! har jeg hevdet.
På svensk heter nypotet imidlertid färskpotatis.
Men så kommer min kone og viser meg en uttalelse av "Mor Hubro" i Norsk Ukeblad nr. 31 fra 2009.
Der hevder den kloke fruen at ferskpoteter på norsk beskriver poteter som har stått i jorda så kort at de ikke er helt modne.
De har tynt skall, tåler ikke lagring eller frakt og skal spises straks.
"Nypoteter er poteter som er ferdig utvokst, har hardt skall, tåler lagring og lang transport," foreleser fruen.

Rett fra kjelen
I følge den definisjonen består årets avling hos oss så avgjort av ferskpoteter.
Potetene ble satt sent, og de ble satt dypt.
Det tok tid før potetriset dukket opp.
Derimot er de ikke hyppet.
Det var derfor ikke så mange under hvert ris.
Etter at vårt barnebarn Marius hadde vasket dem, ble de båret inn, avfotografert og kokt.
Etter at de hadde kokt ferdig, spiste Marius og jeg - som var alene hjemme - så mange som vi orket.
De peneste - de som var uten skurv og flekker - ble spist med skallet på.
Som de var.
Uten tilsetninger av noe slag.
Det var godt.
Det syntes vi begge to.

Poteter med krydder
Resten spiste min kone og jeg dagen etter.
Da var potene skrellet og stekt hele med et lett dryss av "Jacobs utvalgte krydder til poteter".
Krydderet som er et produkt fra NorgesGruppen, er en blanding av pepper, stekt løk, timian, paprika, havsalt, oregano og persille og hever potetsmaken med en fin og pikant kryddersmak.
Og eksotisk, appetittvekkende duft på kjøkkenet.
Årets avling var ikke av de største.
Den var akkurat stor nok til at alt gikk med.

Mat er moro
Om så liten avkastning var verdt settepotetene og alt strevet?
Så avgjort!
Marius og jeg hadde det hyggelig.
Han lærte i praksis noe om hvor maten kommer fra.
Og han erfarte at poteter ikke "bare er poteter", men gode i seg selv og en utmerket råvare for forskjellige varianter av sunn og velsmakende kost.
Kanskje etterlot de par timene i potetlandet og på kjøkkenet et varig inntrykk som kan prege hans syn på og holdning til mat og matlaging for resten av livet.
Mat er moro.
Skal den oppvoksende slekt lære det, må de få erfare at det forholder seg slik.
F. eks. ved å ta opp poteter, tilberede og spise dem med det samme mens de er dampende varme og gode.

Pinseliljeløkene skilt og spredt

Foto: Kow d.e. 19092012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Kurven med pinseliljer er tatt opp. Den er stappfull av løk. Ble det for lite næring til at de klarte å bære fram blomster?

Her er noen av løkene som sitter sammen i tettvokste klaser. Nå er de skilt og plantet litt her og litt der.

Jeg har ved flere anledninger skrevet om at pinseliljene i rosebedet langs sørveggen ikke blomstrer.
Det vil si: Vi har tre kurver med pinseliljer med noen meters avstand i det samme bedet.
Løkene i de to kurvene som får sollys tidligst på dagen og har det lengst, bærer fram flere blomster som står relativt lenge.
Inne i mellom er det imidlertid også i disse kurvene en del som aldri kommer lenger enn til knoppstadiet.
Knoppene tørker inn - eller råtner.

Ingen blomster
De første årene kom det blomster i alle kurvene.
De siste par-tre årene er det ikke blitt en eneste blomst i kurven nærmest trappa.
Det er kommet mange blomsterstilker med knopper, men ingen av knoppene har sprunget ut.
I fjor syslet jeg med tanken om å ta opp kurven.
I år har jeg gjort alvor av det.

Hvorfor?
Hva årsaken er til at knoppene ikke blir til blomster, vet jeg ikke.
Kanskje er det for få soltimer - altså mangel på lys og varme.
Kanskje er det mangel på næring.
Tørke er det trolig ikke - for jeg vanner jevnlig og grundig etter som bedet ligger oppe på steinfyllingen som drenerer langs grunnmuren.
Rosene i samme bedet klarer seg bra.
Det samme har altså løkene i de to andre kurvene gjort.

Fra tett i tett til skilt og spredt
Ikke overraskende var kurven full av løk - store og mindre.
De stod tett i tett.
Noen så tett sammenfiltret at jeg måtte ta kraftig i for å skille dem.
Alle likevel i tilsynelatende god form.
Men blomster klarte de altså ikke å bære fram.
Nå er de derfor skilt fra hverandre og gitt en ny sjanse.
Noen her og noen der med 3-4 cm's avstand.
Så får vi se når våren kommer om omplassering og mer "Lebensraum" var det som skulle til.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/2010/04/blomster-eller-bare-blader.html
http://hagekroken.blogspot.no/2011/05/pinseliljer-uten-respekt-for-kalenderen.html