Foto: Kow d.e. 28052013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
Snøbærbusken (symphoricarpos rivularis) som tilhører kaprifolfamilien, har ikke evig liv slik man enkelte ganger kan få inntrykk av.
I utkanten av terrassen har vi et eksemplar som vanligvis er frodig og grønt med god tilvekst.
I år er det meste dødt.
Litt dødt her og der
Er det frosten som har tatt denne også?
Kanskje, kanskje ikke.
Flere andre snøbærbusker i nærheten - som står like utsatt til for vind og vær - har også en del visne greiner og kvister, men ingen på langt nær i samme grad som busken på bildet.
Noen bærer ikke tegn til å ha frosset i det hele tatt, enda de står åpent til ytterst på terassekanten slik at vinden fra fjorden har fri adgang til dem.
Og merkelig nok: De som bærer preg av å ha frosset, bærer frostmerkene på lesiden inn mot terrassen - ikke på siden mot fjorden der vinden får best tak.
Hvordan kan det forklares?
Foryngelse
Er årsaken til de omfattende skadene på busken ved nedgangen fra terrassen, at familiens gartner ikke har tynnet tilstrekkelig og sørget for foryngelse i årene som er gått?
Snøbærbuskene blir tettvokste etter hvert.
Det kommer stadig nye skudd.
For å skaffe "stammer" og "greiner" luft og lys, bør man år om annet klippe bort de eldste stammene helt nede ved rota.
Slik sørger man for nødvendig foryngelse.
Mye tyder på at planta på bildet ikke er forynget ved tilstrekkelig hardhendt og omfattende nedskjæring.
Dette kan ha gjort planta spesielt ømtålelig.
Sammen med den harde vinteren kan kanskje dette ha forårsaket de omfattende skadene.
For sikkerhets skyld får vi sørge for hardere beskjæring og bedre foryngelse heretter.
Så har vi i alle fall gjort det vi kan, for å unngå skader som dem vi opplever i år.
Temperaturer, snø og vindforhold kan vi vanskelig få gjort noe med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar