Epitafium over en dompap

Foto: Kow d.e. 30122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Den vakre dompapen fløy i vindusruta og brakk nakken. Den døde umiddelbart og følte neppe smerte.

Om morgenen mens det ennå er mørkt, går jeg ned i stua i underetasjen hvor vi har bøker, blader og aviser.

Der sitter jeg i hjørnet ved en av bokhyllene og leser i lyset fra stålampa.

Da jeg satt der i dag tidlig, smalt det.

Ganske kraftig.

Det var en dompap som hadde fløyet i vinduet.

Jeg gikk straks ut og så etter om den skulle ligge på bakken under vinduet.

Det gjorde den.

Den var død - og hadde etter all sannsynlighet dødd momentant.

Om enn mager, var det en trøst i det triste.

Den hadde neppe lidd vondt.

Dompapen er den vakreste fuglen i norsk fauna.

Syns vi.

Det har til nå ikke vært mange av dem i vår hage.

Men i år har de dukket opp - ikke bare en og en, men flere hunnfugler og rødbrystede hannfugler på en gang.

De har besøkt foringsautomatene og forbrettene med solsikke- og "villfugl"-frø.

Og de har plukket frø som er spilt på bakken.

Det er mange katter i nabolaget, og de fleste av dem vanker her hos oss.

Vi har derfor vært redde for at de skal ta fuglene når de hopper rundt på bakken og spiser.

Vi har spesielt vært redd om dompapene  - som det ikke er så mange av.

Men så skulle det ikke bli kattene som ble den vakre hanndompapens bane, men vår vindusrute - en mørk morgen i desember.

Det ble en trist avslutning på hageåret.

Forhåpentlig slutter ikke dompapene å besøke oss, selv om en av deres egne så uforklarlig uteble fra flokken etter å ha møtt døden i vår vindusrute.

Vi setter pris på alle småfuglene.

Men dompapene - pyrrhula pyrrhula - har en egen plass i våre hjerter.

Vi syns derfor at det er ekstra synd at nettopp den måtte bøte med livet.

Spesiell amaryllis - 3

Foto: Kow d.e. 21122013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Helt øverst kommer det enda en ny klokke. Den dukker bare opp - helt uanmeldt.

Fra løken kommer blomsterstilk nummer tre. Hvor mange blomster blir det på den, mon tro?

Amaryllisen blomstrer ennå.
Den får stadig nye blomster på den gamle, opprette stilken.
Men den får også ny stilk.
Slik holder den det gående.
Blomster visner - og nye dukker opp.

Den merkelige sidestengelen fikk flere blomster.
Til slutt fikk stengelen en knekk.
Vi klipte den av og satte den siste blomsten i vann.
Der stod den og gjorde rett og skjell for seg i flere dager inntil stilken råtnet og blomsten visnet.

Ikke før hadde vi klippet av sidestilken, så dukket en ny knopp opp nede ved løken.
Nå har den vokst seg høy og kraftig.
Vi er spent på hvor mange blomster den vil bære.

Den første opprette blomsterstilken som kom, blomstrer ennå.
Men nå kan vi ikke se tegn til flere blomsteranlegg på den.
Det får jo være grenser.
I alt har den vel båret ni - eller er det ti - blomster.
Alt i alt har denne løken nå frambrakt 16 eller 17 blomster, og ennå er det altså ikke slutt.

Løken kostet - som tidligere opplyst - kr 19,90 på Plantasjen.
Mer for pengene har jeg aldri fått.

Nå holder vi våkent øye med blomsterstilk nummer tre.
Ny rapport følger.

Vintersolverv

Foto: Kow d.e. 21122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Grønne vekster - f.eks. trær - ble tatt inn og var en del av den førkristne jolefeiringen ved solvervstid. Kirken var lenge i mot bruk av juletre, men kapitulerte og gjorde det til sitt symbol. Jfr. flere av julesangene. På bildet er treet pyntet på solvervsdagen 2013.


Fra i dag av går det mot lysere tider.
Det vil si: Først kommer vel som vanlig et par dager uten merkbare endringer, og så setter utviklingen fart.
En del av oss som driver med hagestell, har glede av å følge med på utviklingen fra dag til dag og uke til uke.
Selv om både januar og februar - ja, mars også forresten - er måneder som kan by på hard vinter og værmessige overraskelser, blir dagene lengre.
Og vegen fram til vår og hageliv kortere.

Den egentlige jul
Jeg så at en prest nordpå klaget over at det ble for mye nisser og for lite Jesus i julefeiringen.
Forstod jeg ham rett, mente han at nissen og andre verdslige symboler var substitutter for julens egentlige og opprinnelige budskap.
Mente han det, var han historieløs.
Den nordiske jul var fra begynnelsen en feiring av solverv.
Det er ikke slik at verdslige skikker har fortrengt de opprinnelige religiøse.
Til og med juletreet er trolig en del av den gamle feiringen av jol - som var navnet på solvendingen.
Det er nok heller slik at kirken har lagt beslag på en gammel verdslig - eller hedensk - høytid og tradisjon.
At de av oss som har et heller distansert forhold til den kristne tro og kirkens ritualer, gir julen et alternativt innhold og en alternativ form, må nok kirken finne seg i.

Elleve over seks

Klokka 18:11 i dag er selve "snutidspunktet".

Da heller jordaksens nordpol rett vekk fra sola, og jordkloden begynner på reisen mot vårjevndøgn.
Stadig flere markerer dette "magiske" tidspunktet.
Ikke bare erklærte paganister, men også kristne lar seg fascinere av dette naturfenomenet.
Tenner du et lys klokka 11 minutter over seks i ettermiddag, er du ikke alene.
Da vil nok mange markere mørketidens slutt med å tenne et lys.
Et lys som symboliserer at lyset vinner over mørket.

God jol!

Spesiell Amaryllis - 2

Foto: Kow d.e. 13122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Først fikk vi fire blomster på den horisontale stengelen. Litt senere bød også den oppadrettede stengelen på fire praktfulle klokker i fargenyansen "royal red". Hittil har vi kunnet glede oss over 8 vakre blomster.

Men det er mer på gang. Nok en blomsterstengel er på veg. Hvor mange blomster vil denne løken utvikle før den har gjort sitt for denne gang, mon tro?

Vi kjøpte altså en amaryllis for kr 19,90 på Plantasjen i Moss.
Den hadde litt aparte fasong, men så morsom ut.
Så vi tok den.

Først fikk den nærmest horisontale stengelen fire store, fine klokker.
Så kom den oppadrettede stengelen med ytterligere fire.
Og nå kommer det nok en blomsterstengel.
Når vi ser hvordan det går med den, kommer vi tilbake med kapittel 3 i historien om den spesielle amaryllisen.

Verdien av skjønnhet kan ikke måles i penger.
Selvfølgelig.
Men regner vi litt på det, ser vi at vi har fått usedvanlig mye blomsterprakt og blomsterglede for pengene.
Åtte store, vakre røde blomster for kr 20 gir en pris på kr 2,50 per blomst.
Og enda er det mer på veg.
Hvem har sagt at planter må "koste skjorta" for å gi glede?

Rødbeter

Foto: Kow d.e. 13122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Et glass med hjemmelagde, syltede rødbeter går fort unna. De brukes til middagsretter og som pålegg sammen med fiskepudding, hjemmelaget leverpostei - og diverse annet.

Rødbete er en smakfull grønnsak.
Som kan brukes til litt av hvert.
Men i praksis er umulig å få tak i - i Norge.
I Sverige derimot kan du kjøpe ferske - altså rå og ubehandlede - rødbeter i dagligvareforretningen - i alle fall på Svinesund.

Euro Cash
Når min kone og jeg har besøker Strömstad-området, tar vi gjerne en tur innom Euro Cash på Svinesund.
Der er det et mangfoldig og fargerikt folkeliv.
Og der kan man få tak i varer som ikke fins i hyllene i enhver butikk - enten det er på den ene eller den andre siden av grensa.
Euro Cash på Svinesund er i praksis en "innvandrerbutikk" i betydningen en butikk for personer med andre matvaner og preferanser enn de gjengse nordiske - og vareutvalget bærer preg av dette.

"Rasende" billig
Men det gjaldt altså rødbeter.
Vi har kjøpt rødbeter på Euro Cash flere ganger.
De er "rasende" billige.
Da vi var der sist, kjøpte vi flere fine beter som til sammen veide litt over en halv kilo.
For dem betalte vi 4 kroner og 82 øre - altså 5 kroner.
Det er nesten gi bort pris.

Skrelles etter koking
Husets gartner og amatørkokk koker rødbetene som de er.
Først etter at de er kokt, fjerner han "skinnet".
Da går "skinnflåingen" nesten av seg selv.
To beter hadde han i en sildesalat som han lagde, og tre la han ned i eddiklake med karve.
Fordelen med rødbeter som man har "syltet" selv, er at de ikke inneholder annet enn det man selv har valgt at de skal inneholde.

Sildesalat con amore
Smaken er forskjellig, og oppskriften kan varieres der etter, men vi lager sildesalat slik:
Vi blander rømme, eventuelt crème fraiche, med lettrømme.
Kokte poteter kuttes smått og blandes i.
Salt sild - gjerne svensk matjessild  fra Klädesholmen - skjæres i små bitter og vendes inn.
Sildesalaten skal smake sild - synes vi.
Til slutt rører vi inn rødbetene som er skåret i passe små biter.
Noen ganger blander vi inn biter av faste, syrlige epler.
Andre ganger ikke.
Mengden av de forskjellige ingrediensene varieres fra gang til gang - alt etter smak og behag.
NB: Det er ikke bare tillatt, men å anbefale at man smaker seg fram og kommer fram til et resultat man er fornøyd med!
Oppskrifter skal ikke følges slavisk.
De er bare til veiledning.
Smaklig måltid - for å holde seg til et språk som står i stil med råvarene.

Spesiell amaryllis

Foto: Kow d.e. 05122013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

En stund trodde vi nesten at det var en saguarokaktus vi hadde fått i huset. Du vet en sånn som vokser i Sonora-ørkenen i USA og ser ut som en mann som rekker "hands up". 

Men så viste det seg til gangs hva som bodde i amaryllisen vi hadde kjøpt. To blomster ble til fire og en knopp - foreløpig. For er det flere enn én i toppen på det lange skuddet også, mon tro? Foreløpig gjenstår det å se, for den øverste knoppen har ennå ikke sprunget ut. 

På det egenartede sideskuddet utviklet det seg fire, store, vakre blomster. Her er to sprunget ut og to i bristende knopper.

"Opp Amaryllis, vakna min lilla ..." sier Carl Michael Bellman i Fredmans sång N:o 31.
At poeten og trubaduren ønsket å sammenlikne den "sköna" med den vakre blomsten amaryllis, kan man forstå.
Amaryllis har en frodig - nesten sanselig - skjønnhet.

Det er ikke størrelsen det kommer an på, heter det.
Ikke prisen heller.
Kr 19,90 gav vi for årets amaryllis på Plantasjen.
Og det er den sannelig verdt.
Amaryllis-blomstene står ikke lenge, men når de blomstrer, utgjør de et flott skue.

Vi kaster ingen planter før alt håp er ute.
Derfor har vi flere amaryllis-planter fra tidligere år.
De fleste av dem blomstrer fra tid til annen, men ingen til jul.
Vår nyinnkjøpte skjønnhet har derfor ingen konkurranse akkurat nå.
Den skal få råde grunnen alene til vi pynter for alvor bittelille og lille julaften.
Når vi kommer så langt, har nok den nyinnkjøpte av året gjort sitt.
Men foreløpig er den på sitt flotteste.

Måkene leker

I dag blåser det friskt.
Jeg sitter på arbeidsrommet.
Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg måkene leke i vinden.

At de leker og har glede av leken, er jeg ikke tvil om.
Man skal vokte seg for å "disneyfisere" dyr og tillegge dem menneskelige følelser og egenskaper, men jeg syns at jeg kan se forskjell på måker som er på arbeid og flyr målbevisst for å skaffe seg mat, eller for å komme seg fra et sted til et annet, og måker som bruker vinden uten synlige nyttehensyn.

Måkene i luftrommet mellom oss og fjorden flyr åpenbart fordi det er morsomt.
De seiler elegant med medvinden og foretar tilsynelatende formålsløse svinger i lufta før de vender og flyr med kraftige vingetak mot den harde motvinden - før de igjen lar seg bære i luftige, elegante svinger av medvindstrømmene.

De er mange.
Og stadig vekk er det noen som flyr faretruende nær hverandre.
Men de kolliderer ikke.
Selv i den lunefulle vinden, har de full kontroll.

De leker lenge.
Jeg blir sittende å se på dem.
Så - med ett er de borte.
Som på signal.
Hvor ble det av dem?
Er det plikten som kaller?

Fuglemat fra Sverige

Foto: Kow d.e. 02122013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Folk valfarter til Sverige for å kjøpe mat. Også fuglematen er billigere i Sverige. Er det kvalitetsforskjell, legger i alle fall ikke fuglene merke til den. De forsyner seg grådig av det som blir servert.

Fra tid til annen tar vi en handletur til Nordby i Sverige.
Uansett kronekurs er det penger å spare.
Dessuten får man en tur og litt folkeliv på "kjøpet".

På siste tur kjøpte vi diverse mat til fuglene i en butikk som kaller seg ÖoB.
Det skal visstnok stå for ÖverskottsBolaget.
Men de selger langt mer enn rest- og overskuddspartier.

Hos ÖoB koster 18 kilo solsikkefrø 189 norske kroner.
Det blir rundt regnet 10 kroner per kilo.
På Felleskjøpet er prisen per kilo i storpakning vel 14 kroner.
Her er det altså penger å spare.
Eller du kan kjøpe mer frø og bidra til å holde liv i flere fugler.

Men det er ikke bare solsikkefrø som er billigere.
Fem kilo frøblanding for villfugler kostet 53 kroner hos ÖoB.
Det blir også en kilopris på 10 kroner.
Felleskjøpet selger sekker a 7,5 kg for 189 kroner.
Det gir en pris på litt over 25 kroner per kilo.
Altså to og en halv ganger så dyrt.

Fem kilo "Fågelnötter i hink" - dvs. peanøtter i bøtte - koster i ÖoB 164 norske kroner.
Det gir litt i underkant av 33 kroner per kilo.
Felleskjøpet tar 159 kroner for 3 kilo.
Altså en kilopris på 53 - m.a.o. 20 kroner mer per kilo.
Peanøttene - eller jordnøttene - som Felleskjøpet selger, er - paradoksalt nok - svenske, av merket "Hammenhögs".
M.a.o.: Svenske nøtter til norsk pris.

Noen norske butikker har gunstige pristilbud på fuglemat fra tid til annen, men prisene på fuglefrø er i Norge jevnt over langt høyere enn i Sverige.
Også tilbudsprisene er høyere enn normalprisene i Sverige.
Det er altså ingen grunn til å "henge ut" Felleskjøpet spesielt.
Jeg sender likevel en lenke til dette innlegget dit, så kan Felleskjøpet kommentere saken - om det vil.
I mellomtiden forer vi med svenske frø til svenske priser.
Og fuglene strømmer til.

PS.
Kokosnøtta på bildet kostet kr 9,90 i svenske kroner på "Nordby Supermarket" - altså hos kooperasjonen.

Himmelen i brann

Foto: Kow d.e. 22112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Vi har hatt en del fantastiske høstdager i år, men kveldene er ikke verst de heller. Hvor ofte ser man solnedganger som denne? Vi ser dem faktisk rett som det er fra våre stuevinduer.

Dagene blir stadig kortere og den mørke delen av døgnet lengre.
Kvelds- og nattemørket står som en vegg mot vindusrutene fra tidlig på ettermiddagen.
Man blir nedstemt - og trøtt.
Sinnet trenger lys.
Vi tenner både elektriske lys og stearinlys innendørs for å bekjempe mørket.

Lysopplevelser som dem bildene ovenfor viser, gjør den mørke årstiden noe lettere å komme igjennom.

Nå er det forresten bare 22 dager igjen til vintersolverv.
Fra lørdag 21. desember blir dagene igjen lengre og lysere.
Selv om januar og februar skulle ha både snø, kulde og hålke å by på, har den fantastiske høsten gjort vinteren kortere enn den bruker å være.
Når man godt og vel har passert de 70 og er på rask veg mot de 80, setter man ikke særlig pris på snø. kulde og hålke lenger.
Men ildrøde, vinterlige solnedganger kan vi godt like.
Dem må det gjerne bli mange av.

Fra indian summer til vinter

Foto: Kow d.e. 20112013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rosene setter fortsatt knopper. Noen kommer ikke lenger enn til knoppstadiet før de visner, mens andre takler kulda bedre og springer ut. Det skal bli spennende å se hvordan det går med disse fine knoppene. Det var minus 6 grader i natt.

Det har vært en fantastisk høst.
Jeg som er en gammel mann, er ikke glad i kulde - og jeg hater hålke.
Jeg satte pris på det milde og over gjennomsnittlig solfylte været.
Men nå har det vært minusgrader både natt og dag en stund.
Det lider vi under, både gartneren og plantene i hagen.

Frosne blomstererter
De siste blomsterertene klipte vi inn.
Vi var imidlertid for seint ute.
Frosten hadde allerede fart ille med dem.
Nå ligger de i komposten.

Ikke dekke for tidlig
Både blomsterertstenglene og prydbønnestenglene er nå klipt ned og lagt utover i bunnen av bedet som vi har dekt med løv.
Vi har ventet med den endelige dekkingen til det øverste jordlaget har frosset.
Er det for varmt når vi dekker, stimulerer vi plantene til å vokse og sette nye skudd.
Gjør de det, tåler de ikke kulda så godt.
Dessuten gir vi unødvendig gode vekstvilkår til sopp og annet som vokser på rosebuskene og overvintrer på blader og bladstengler som ligger på bakken.

Når er det løvet som det var mulig å få løs, kommet på plass i rosebedet. Bladene til de kraftige, lovende ringblomstene og stenglene til prydbønnene og blomsterertene er frosset. De er klipt ned og ligger nå som dekke under løvet.

Ventet for lenge
Men vi ventet nok litt for lenge.
Ikke slik at rosene har lidd noen skade, men løvet var frosset.
Mye av det satt fast i steinbelegningen som det lå på, og var vanskelig å få løs.
Gartneren måtte derfor nøye seg med flytte det øverste laget.
Resten får han ta når mildværet kommer.
Kakelinna kommer vel i år som alltid ellers.

Snø som dyne
Når snøen kommer, bruker vi blomsterbedene som lagringsplass for den snøen som måkes vekk fra innkjørselen og gårdsplassen.
Stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, beskytter snøen mot kulda.
Og i mildvær bidrar smeltevannet med fuktighet til jorda slik at rosebuskene ikke tørker ut.
Men det er ikke aktuelt nå.
Noen snø har vi ikke sett snurten av hittil - enda vi skriver 23. november.

Dompapene er ingen "dumpapper"

Dompapene har endelig forstått at det lønner seg å besøke oss.
De siste par ukene har de vært her så å si daglig.
En dag satt det tre hannfugler og to hunner i en liten busk utenfor vinduet til arbeidsrommet og koste seg i solskinnet.
Jeg fant fram kameraet og knipset flere bilder, men fordi sola skinte rett inn i glassruta, ble bildene bare "grøt".
Så dere får tro meg på mitt ord.

En av dagene da herr og fru dompap spiste av fuglematen rett utenfor kjøkkenvinduet, var vårt barnebarn Mina hos oss.
Hun fikk anledning til å studere de vakre fuglene på nært hold.
Flere ganger.

Når fuglene forsyner seg av frøene i den sylindriske frøbeholderen, drysser det noen frø på bakken.
Det kunne lett blitt mat for rotter og andre uønskede gjester, men jeg tror ikke det blir så mye igjen til dem.
Frøene som havner på bakken tar skjærene - og dompapene! - seg av.
De "rydder" slik at det mest er frøskall som ligger igjen.

Nå håper vi at dompapene blir her til jul - og gjerne enda lenger.
Vi setter pris på hver eneste liten bevinget kamerat av et hvilket som helst slag, som besøker oss.
Ja, til og med skjærene er velkomne hos oss.
Likevel: Det er noe eget med dompapene.
De er julens fugler par exellance.
Vi har ikke vært bortskjemt med besøk av dem til nå.
Men i år bør det være en viss sjanse for at de viser seg.
Og gjør de ikke det, har vi i alle fall hatt glede av dem et par uker før jul.
Det er da noe.
Men vi krysser fingrene for at de blir og beærer oss med besøk i juletiden også.
Det skal ikke stå på julematen.
Frø legger vi ut jevnlig.
Og to flotte julenek med røde sløyfer er innkjøpt og skal settes ut når den tid kommer.
Det er bare å bli.

Bacopa-stiklingen har klart seg - hittil

Foto: Kow d.e. 08112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Stiklingen lever fortsatt. Vil den overleve vinteren?

Tidlig i sommer brakk vinden en en litt solid grein av den ene av Bacopa-plantene.
Sin vane tro, stakk familiens gartner den i en potte med jord.
I tilfelle den skulle slå rot og bli til en ny plante.
Sjansen ble vurdert som liten, men familiegartneren kan som bekjent ikke motstå fristelsen til å eksperimentere.

Og det var kanskje ikke så dumt, for Bacopa-stiklingen slo øyensynlig rot.
Vi har ikke undersøkt om den virkelig har røtter, men sannsynligheten taler for det.
Planta er fortsatt grønn.
Noen blomster har den fortsatt fra vi plantet den, og et par nye samt et par knopper er kommet til.
Nå i midten av november er det fortsatt liv i den.
Den er tatt inn i garasjen, og der er det på denne årstiden når garasjeporten er lukket, mørkt mesteparten av døgnet, men stiklingsplanta er fortsatt grønn og blomstrer som før den ble tatt inn.

Bacopaene våre pleier å stå ute til frosten tar dem.
Da kaster vi dem på komposthaugen.
Noen ganger har vi tatt dem inn etter at de har frosset, men da er de blitt brune - før de har havnet i komposten de også.
Vi har derfor ikke erfaringer med overvintring av Bacopa.

Etter eller annet sted leste vi imidlertid at noen hadde holdt liv i Bacopa-plantene vinteren over.
Stiklingsplanta vår skal være vårt forskningsobjekt.
Nå skal den hentes ut av den mørke garasjen og få en noe lysere og litt varmere oppholdsplass innendørs på et sted der vi kan sørge for at den i alle fall ikke tørker ut.
Så får vi se.

Hvis noen nå skulle tenke at dette er bortkastet møye og besvær fordi Bacopa er så billige at man bare kan kjøpe nye om våren, så kan de ha rett i det.
Det handler imidlertid ikke om penger.
Det handler om gleden ved å eksperimentere.
Gleden ved å lære av erfaringer er halve gleden ved å drive hagestell.
Derfor vikler familiens gartner seg stadig inn i nye eksperimenter.
Selv om andre i familiene kan styre sin entusiasme.

Stemor - en blomst for alle årstider

Foto: Kow d.e. 12112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Stemorsplantene ble plantet i våres. De har blomstret hele sommeren - og blomstrer ennå selv om det har vært kuldegrader flere netter.

Mange rekner åpenbart stemor som en vårblomst.
Når vi ut på sommeren kommer til gropa der vi kaster hageavfall, ligger det massevis av "utrangerte" stemorsplanter der.
Hvert år.

Mange av de vrakede plantene er friske, fine og i full blomst.
Men de er kastet likevel.
Sesongen for stemorsplanter er tydeligvis over.
Stemorsblomstene har pyntet opp i vårens verandakasser, urner og blomsterbed, men så kommer sommerens rikere flor, og da er det over og ut.

Hos oss kaster vi ingen planter som er i live, trives og setter blomster - uansett om "sesongen" skulle være over.
Begrep som sesong har forresten ingen plass i vårt hagevokabular.
Planter som blomstrer, eller kan blomstre på ny bare de har fått "hvile" seg litt, får stå i våre bed, kasser og potter - til de bukker under.

Stemorsblomster har vi gjerne fra før nattefrosten har forsvunnet om våren, til den er kommet tilbake ut på høsten.
På denne tiden blir de kanskje ikke klipt og stelt like ofte som før, men blomstrer de, så blomstrer de.
Å røske opp og kaste ligger ikke for familiens gartner.
Her får plantene alle de sjansene de kan gjøre krav på - og kanskje noen i tillegg.
Derfor kan vi nå nyte synet av gilde, gule stemorsblomster ute på terrassen.
Hvor mange kan si det samme, mon tro?

Bacopaen og den spanske margeritt-planta gir seg ikke

Foto: Kow d.e. 05112013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Bacopaen ved inngangsdøra holder ut. Det samme gjør den spanske margeritt-planta.

Bacopa er en fantastisk plante.

Den blomstrer store deler av våren, hele sommeren og langt utover høsten - ja, helt inn i vinteren.

Blomstene blir ikke ødelagt eller skjemt av regn og blåst.

Og skulle du glemme å vanne slik at jordklumpen tørker for en kortere periode, tåler bacopaen det også.

Jeg har skrevet om bacopa-plantene flere ganger i årene som er gått.

De fortjener likevel å komme "på trykk" igjen slik at folk kan få opp øynene for hvor anvendelige og dekorative - og varige - de er.

Det har vært en usedvanlig mild - og våt - høst, men nattefrosten har vært på besøk - flere ganger.

Noen kortvarige minusgrader bryr imidlertid ikke bacopaene seg om.

Litt kulde "tar de på strak arm" og blomstrer ufortrødent videre.

Det kommer de formodentlig til å gjøre inntil sprengkulda - eller snøen - tvinger husets gartner til å flytte pottene innendørs.

Lobeliaene som har stått i samme potte, har sagt takk for seg for lenge siden.

De gikk tidlig ut i år - ikke bare i denne urna.

Den spanske margeritten, som i følge navnet skulle være vant til varmere klima, setter imidlertid nye knopper og blomstrer fortsatt - enda vi nærmer oss midten av november.

Som tidligere bemerket:

Det sies at høsten er en stusselig tid i hagen.
Det er en "sannhet" med store modifikasjoner.

Full kirkegården av sopp

Foto: Kow d.e. 05112013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Samme hvor vi snudde oss, så stod soppen tett i tett. Både plenen mellom gravene og skråningen mot øst var fulle av store, "kjøttfulle" sopper. Jeg har aldri sett maken.

I dag var min kone og jeg på Hærland kirkegård i Eidsberg.
Der ble vi møtt av et syn som vi aldri har sett maken til.
Kirkegården var full av sopp.
Ikke små beskjedne sopper som tittet opp litt her og der, men store mektige sopper som dekket store deler av gressplenen mellom gravene.
Det gav et mektig inntrykk.

Honningsopp
Jeg har spurt på nettstedet "Spør en biolog" om hva slags sopp det kan være, og svaret er honningsopp.
Av honningsopper fins det flere slag.
Felles for dem er at de ikke bør spises.
Tidligere ble de visstnok spist, men mange reagerte allergisk på giftstoffene de inneholder, derfor regnes honningsoppene nå som for giftige til å bli brukt som mat.
Så vidt jeg forstår, vokser denne soppen på rester av mange slags tær.
Men ikke bare på døde rester.
Honningsopp vokser etter sigende på røttene av levende trær og ødelegger år om annet skog og trevirke for betydelige beløp.
Vi skal derfor kanskje være forsiktige så vi ikke bidrar unødig til å spre denne soppen.
Men du verden for et inntrykk den etterlot der den dekket plenen på Hærland kirkegård I Eidsberg i Østfold.

Karpatklokke i november

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det har vært et par-tre frostnetter hittil i høst, men det har ikke karpatklokkene latt seg skremme av. De blomstrer ved sørveggen og nyter det fine høstværet.

Karpatklokkene blomstrer i perioden juni-september slår faglitteraturen fast.
Men det vet ikke karpatklokkene våre.
De kan ikke lese, så de blomstrer nå - i november.
Bildet ble riktignok tatt 28. oktober, men blomsten står like fint ennå - uanfektet av vær og temperatur.
På tusta ved siden av den hvite, er det etter at bildet ble tatt, sprunget ut en blå blomst.
Dessuten er - riktignok ikke mange, men noen, formodentlig blå - i anmarsj.
Så blomstersesongen er ikke over på våre kanter.
Selv om vi i dag skriver 4. november.
Jeg fortsetter gjerne slik en god stund til.

"Ertekråker"

Da jeg hadde hentet avisene i går morges, ble jeg stående å se utover fjorden.
Da skjedde det.
Som lyn fra klar himmel, kom en anseelig flokk med sidensvanser og slo seg ned i buskene like ved.
De nærmeste var ikke mer enn en drøy meter fra meg.
De spiste målbevisst og grådig av mispelbærene uten å la seg affisere av meg
Det var et syn å se.

Hvem har med seg kamera når man går til postkassa for å hente morgenavisene?
Ikke jeg.
Der stod jeg og betraktet dem på nærmeste hold - uten å ha noen mulighet til å dokumentere hendelsen eller ta etterlengtede nærbilder av de vakre fuglene.
Jeg visste så altfor godt at hvis jeg gikk for å hente kameraet, ville de være borte når jeg vendte tilbake.

Jeg gikk likevel.
At jeg beveget meg, skremte ikke fuglene.
De fortsatte ufortrødent med sitt.
Da jeg kom tilbake med kameraet, var de - som ventet - borte.
Alle som en.
Selv om jeg ble stående og vente på samme sted som tidligere, kom de ikke tilbake.

Jeg er ikke av dem som Disneyfiserer dyr, og tillegger dem menneskelige egenskaper, men ertet de meg?
Med viten og vilje?
Hvordan kunne de være så tillitsfulle - ja, direkte nærgående - da jeg stod der uten kamera, og alltid så utrolig sky og vanskelige å komme på "skuddhold" av, når jeg har kameraet parat?
Jeg fikk en følelse av å bli holdt tilgode, av å bli ertet.
"Ertekråke," sa vi i min barndom om den som  stadig ertet andre.

Sidensvansene er riktignok spurvefugler og ikke kråker, men holdt de meg for narr?
Ertet de meg slik skjærene erter kattene?
Har du sett skjærene hoppe dristig, skrattende og provoserende nær en flau katt, men likevel så langt unna at katten ikke kan få tak i dem, skjønner du hva jeg mener.

Erting eller ikke.
Sidensvansene er velkomne tilbake.
Både på fotografvennlig avstand - og langt unna.
"Ertekråkene".

Blomsterertene setter knopper fotsatt

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Blomstersesongen er ikke over. Det er ikke så mange blomster på blomsterertene akkurat nå, men knopper er det flust av, så kanskje ...

Som tidligere fortalt, har rådyrbukken som besøkte oss forleden natt, beitet av de fleste av knoppene på blomsterertplantene ved terrassen.
Men plantene ved veggen mot gårdsplassen, står fortsatt.
Og har "masser" av knopper.
Holder temperaturen seg fortsatt høy noen dager til, vil de formodentlig springe ut.
Hvis de firbeinte ikke kommer og forsyner seg her også.
Mosen på belegningssteinene er sparket opp, og det er rotet i krypnellikplanetene like ved, så trolig har råbukken, eller andre fra hans klan, vært inne på gårdsplassen.
Men foreløpig har både blomsterertene og en fristende gul roseknopp, fått stå i fred.
Vi krysser fingrene og håper det beste.

Sidensvansene er kommet

Foto: Kow d.e. 28102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sidensvansene er meget sky. De forlater matfatet og søker tilflukt i de høye trærne i utkanten av boligområdet så snart fotografen forsøker å komme på "skuddhold" med kameraet.

Når mesteparten av bladene er falt av cotoneaster- og berberisbuskene, henger de røde bærene ekstra synlige og fristende igjen.
Da er tiden inne for sidensvansene .
De kommer fra nordlige oppholdsområder til mer sørlige egner for å spise seg opp og tilbringe vinteren her - eller litt lenger sør.

Spioner?
Jeg lurer på om de sender noen spioner i forvegen.
Allerede forrige uke så jeg et par-tre stykker i bulkemispel-trærne.
Nyhetene som spionene har sendt tilbake til flokken, må ha vært gode, for i dag er flokken som forsyner seg av bærene i hagen, betraktelig større.

Ingen overstadig beruselse
Da jeg gikk ut for å hente avisene i ved halv åtte tiden i morges, var de på pletten allerede.
I full gang med å fortære de saftige, røde bærene på cotoneaster-, altså mispel-, og berberisbuskene.
I år har ikke bærene frosset noe særlig.
Av den grunn har de ikke begynt å gjære.
Fuglene kan stappe i seg uten fare for å bli beruset.
Vi slipper derfor trolig fugler som surrer rundt i fylla og flyr inn i vindusrutene med død og fordervelse som resultat.

Lettskremte
Jeg har lest at noen mener at sidensvansene er tillitsfulle og lette å fotografere.
Det stemmer ikke med mine erfaringer.
Fuglene som besøker oss, blir skremt av den minste bevegelse og den svakeste lyd.
Som etter én samlende tanke, letter alle på én gang og søker tilflukt i de høye trærne rundt om.
Der sitter de og påser at alle potensielle faremomenter er borte, før de vender tilbake til matfatet i vår hage.

Ingen unødige sjanser
Jeg kan for så vidt forstå dem.
Det ville være dumt å ta unødige sjanser.
De har fløyet langt, og skal kanskje fly enda lengre før de skal tilbringe en lang vinter i kalde - eller i alle fall kjølige - omgivelser i det nordlige Europa.
Det vil derfor være dumt å sette livet på spill ved å ta uvettige sjanser eller vise uvøren opptreden under veis.
Det er jo ikke mulig for dem å vite at den rastløse fyren med kameraet ikke vil dem noe vondt, men bare ønsker et godt bilde av de vakre fuglene som hver høst gleder ham og familien med besøk i hagen.

Nattlig gjest i hagen

Foto: Kow d.e. 26102013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Uredd og nysgjerrig ble rådyrbukken stående og betrakte mennesket som stod og sendte skarpe lysblink gjennom det vidåpne vinduet og ut i nattemørket. 

Da jeg kastet et blikk ut av vinduet mot hagen ved 7-tiden i morges, skimtet jeg en skygge på plenen ved skjærsminbusken 10-15 meter unna.
Åpenbart et rådyr som lå og slappet av etter å ha godgjort seg med hagens planter.
Raskt hentet jeg kameraet.
For å kunne fotografere i mørket uten kun å få refleksen fra vinduet på bildet, måtte jeg åpne vinduet på vidt gap uten å skremme bort motivet.
Erfaringsmessig hører rådyrene den minste lyd og trekker unna.
Denne bukken tilhørte unntakene.
Etter et par glimt fra blitzen reiste den seg, snudde seg sedat mot meg, og ble stående og betrakte meg en god stund mens jeg knipset og blitzen lynte.
Lei av den morgenfriske paparazzien gikk den til slutt bak busken hvor den ble stående flere minutter før den rolig gikk ned skråningen, gjennom de usedvanlig taggete Pink Grootendorst-buskene, over den steinbelagte innkjørselen, gjennom staudebedet, over den nederste plenen, gjennom berberishekken og inn til naboen.
Ved nærmere ettersyn viser det seg at vi har fått hjelp til å beskjære blomsterertene inntil husveggen oppe på terrassen i nattens løp.
Vi har ikke fjernet disse plantene ennå fordi de har vært fulle av lovende blomsterknopper.
Det er de ikke lenger.

Høstens farger

Foto: Kow d.e. 23102013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

To slags mispel. T.v. vintergrønn krypmispel.  T.h. bladfellende mispel hvor bladene er blitt røde.

Høstfarger på gullbusk. De bladene som faller av først, faller mens de er gule. De bladene som sitter på lengst, får fine høstfarger før de faller av.

Bergenia feller ikke bladene om høsten. Den opptrer likevel med høstfarger. Om sommeren er bladene sterkt grønne. Om høsten trekker klorofyllet seg tilbake slik at de øvrige fargestoffene slipper til og kan gjøre seg gjeldende.

Noen spør: Hvor kommer de fine høstfargene fra?
Svaret er: De er der egentlig hele tiden.
Klorofyllet - dvs. bladgrøntkornene - er mer dominerende enn fargestoffene og dekker for dem.
Om høsten når temperaturen synker og dagene blir kortere, brytes klorofyllet ned, og de ulike fargestoffene kommer til syne.

For at klorofyll skal dannes, må vekstene frakte næring og vann.

Om høsten hindres denne transporten, klorofyll dannes ikke, og de fargene som ligger skjult i bladene, blir synlige.
Ulike planteslag har overvekt av ulike fargepigmenter og får derfor forskjellige fargetoner.

Som man vel har lagt merke til, blir fargene før løvfall særlig flotte på fjellet. 

Lav temperatur, tørr luft og sterkt sollys stimulerer dannelsen av antocyaniner som reflekterer farger i spekteret fra rødt til purpur. 

Ulike planter har ulike antocyaniner og får derfor ulike farger eller fargetoner om høsten.
Wikipedia sier at antocyaniner virker som "solkrem" og beskytter cellene mot lysskade.

Noen trær får ikke høstfarger.
Or feller f.eks. bladene mens de ennå er grønne.
Treet trenger dem ikke fordi det er utstyrt slik at det kan hente næring og nitrogen fra rota.

Se denne artikkelen om Høstfargenes hemmelighet.

Maurenes byggekunst på terrassen

Foto: Kow d.e. 04.10.2013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

De små rødbrune maurene som undergraver hellene og steinbelegningen vår, har fraktet alle disse sandkornene og oppført dette fantastiske byggverket under foten på et bord.

Maurene gjør mye ugagn.
Man må imidlertid beundre deres flid, og deres byggekunst.

Ikke hulter til bulter
Vi har hatt et plastikkbord med kuppelformet fot stående på terrassen.
Under kuppelen har de små rødbrune jordmaurene utført et utrolig ingeniør- og bygningsarbeid
Foten har stått omtrent midt på en sementhelle.
Byggematerialene - dvs. sandkornene som de små bygningsarbeiderne har benyttet - er møysommelig hentet ett for ett fra sandlaget under hellene, og fraktet opp gjennom fugene og ut til hella under bordfoten hvor byggverket er oppført.
Sandkornene er ikke lagt hulter til bulter, eller i en haug, men brukt som byggesteiner i et sinnrikt system av rom og åpne flater.
Hva hensikten er med den valgte planløsningen er ikke godt å si, men at det ligger en "tanke" og en "plan" bak, kan det ikke være tvil om.

Sommerbolig?
De små maurene er uønskede på terrassen.
Vi gjør det vi kan for å gjøre livet vanskelig for dem i håp om at de skal velge et annet sted å utfolde seg.
Men byggverket under bord-foten var så imponerende at vi nesten fikk dårlig samvittighet da bordet ble tatt vekk og stablet innendørs for vinteren.
Ikke bare vitnet byggverket om flid, disiplin og ustoppelig utholdenhet.
Men også om maurenes evne til å løse kollektive oppgaver.
Insekter handler på grunnlag av instinkter.
Jeg skal vokte meg vel for å Disney-fisere maurene - dvs. tillegge dem menneskelige egenskaper - men det er vanskelig å se hva slags instinkt som har fått disse små skapningene til å oppføre et så arbeidskrevende byggverk med så avansert arkitektur oppe på en av våre terrasseheller.
Instinktet må ha fortalt dem at byggverket som de har lagt så mye arbeid i, vil være ubrukelig som vinterbolig.
Hvorfor har de da lagt ned alt dette arbeidet?
Hadde de tenkt å ha bygget som sommerbolig?
Som en slags datsja på vår terrasse?

Blomkarsen overlevde nattefrosten

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

26.09.2013: Dagen før frosten. Blomkarsen har startet på ny fra bunnen av og er både frodig og blomsterrik.

27.09.2013: Blomster og blader med rim etter en frostnatt.

Blomkarsen er en av de mest ømtålelige plantene i hagen.
Den er ekstremt vannholdig og fryser straks det blir antydning til kuldegrader.
Hva kan det da komme av at våre rimbelagte blomkarser overlevde nattefrosten natta mellom 26. og 27. september?

Vi har blomkarseplanter på tre forskjellige steder i hagen: Rett utenfor inngangsdøra, ved vestveggen på terrassen ved røttene til klematis- og kaprifoliumplantene og i en urne ved innkjørselen og trappa opp til det øverste hagenivået.
De to førstnevnte plantene står kanskje lunt i ly av vegetasjonen omkring, men urna står utsatt til.
Det var forøvrig ingen sommertemperatur ved trappa og på terrassen heller den aktuelle natta, men skikkelig kaldt og relativt tjukk is på vannet i "potteskjulerne" som stod i nærheten av blomkarseplantene der.

Blomstene og bladene på planta i urna ved trappa var dekket av rim.
Men så ellers like friske og fine ut.
Og det har de fortsatt med.
De har åpenbart ikke lidd noen overlast.

Vi har mange års erfaring med blomkarse.
Vi vet derfor godt hvor ømtålelig den er.
At den kommer uskadet og like frisk fra en natt med frost som lager tjukk is, har vi aldri opplevd før.

Gressløken i fryseren

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Gressløkplantene står i skyggen på nordsiden av huset, og jorda er leirete, men det hindrer ikke at gressløktuene vokser og forsyner oss med frisk gressløk hele sommeren, og gir rikelig som kan klippes inn og fryses ned om høsten.

Hva gjorde folk før fryserens tid?
Gressløken, hvordan tok de f. eks. vare på den?
Lot man den bare stå - slik man gjør med purre - og klipte inn så lenge det var mulig å komme til?

Fryses
I våre dager kan vi høste den, porsjonere den og emballere den i glass eller plastposer, for så å fryse den ned.
Gressløken tåler godt å bli frosset.
Den blir litt "klissen", når den blir tint, men smaker like bra som om den skulle være fersk.
Nå kan vi ha gressløk til matlagingen hele vinteren.

Glass med lokk
I likhet med sin slektning purreløken, lukter gressløk sterkt.
For at den ikke skal sette lukt og smak på det den ligger sammen med, bør den emballeres godt.
Glass med tett lokk er erfaringsmessig det beste.
Bruker man plastemballasje, kan det være lurt å tre både to og tre poser utenpå hverandre.

Avling nummer 2
Gressløk vokser raskt og stiller så å si ingen krav til jordsmonn og vekstbetingelser.
Den kan beskattes hele sommersesongen og likevel gi stor høstavling - som altså kan fryses ned.
På grunn av sprøyting mot maur, klipte vi ned all løken til rota på forsommeren, og kastet alt sammen i komposten.
Det gjorde vi med tungt hjerte, men vi kunne ikke ta sjansen på å få i oss sprøytemidler.
Løken vokste imidlertid opp igjen, og gav den avlingen man ser på bildet ovenfor.
Nå ligger denne avling nummer 2 i fryseren.
Bortsett fra en liten tue som vi fortsatt klipper av når vi skal ha fersk gressløk til maten.
Til rødbeter f. eks.

30 år i huset i skogkanten

Foto: Kow d.e. 26092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

I år er det 30 år siden vi flyttet inn. Mye har skjedd på de årene - både på vår egen tomt og på naboeiendommene.

Vi bor i det brunbeisede huset i bakgrunnen.
Sett fra denne synsvinkelen ser det ut som om vi bor i svarteste skogen.
Men det gjør vi ikke.
Men det er mange trær rundt oss.

30 år
Vi bygde i 1982 og flyttet inn i 83.
Da var det ingen vegetasjon på nabotomtene som var gjort klare for bygging.
Trærne på skogdelen av vår tomt stod der, men de fleste var små.
Nå er de store, og noen av dem har vi måttet felle.
Med tungt hjerte, men det har ikke vært til å unngå - av hensyn til naboene og delvis av hensyn til oss selv, eller rettere sagt av hensyn til huset som ikke har godt av alt for nærgående trær.

Utsikt til sjøen
Vi har utsikt til sjøen.
Det har noen av naboene også - hvis vi som bor foran dem holder vegetasjonen nede.
Sjøutsikt er en trivselsfaktor som gir livskvalitet.
Vi forsøker derfor å holde vår egen vegetasjon så lav at den ikke fratar noen utsikten eller sjenerer på annen måte.
Står de i vegen, må trærne vike.
Vår egen utsikt blir dessverre stadig mindre fordi noen lar de trærne som var små - eller ikke engang plantet for 30 år siden - vokse uhemmet.

Utveksling av planter
Mikromiljøet endrer seg med årene.
Der hvor det for tre tiår siden var åpent og trekkfullt, men lyst, er det nå vegetasjon som tar av for vinden og danner lune litt mørkere voksesteder som gjør det mulig å dyrke planter som fordrer annet klima og andre vekstforhold enn i "nybyggertiden".
Dessuten får vi stadig vekk nye planter - både blomster og ugress, busker og trær.
Noen sprer frøene sine fra nabohagene ved egen hjelp, og noen får hjelp av fuglene.
En del av dette tar vi vare på.
Slik endrer hagens innhold stadig karakter.

Hageglede og mosjon
Nå er familiens gartner 76 år.
Mange av de jevngamle opprinnelige naboene har flyttet i leilighet.
Vi har "holdt ut".
Hagearbeidet gir fortsatt betydelig glede - selv om det blir stadig vanskeligere å få gjort alt som bør gjøres.
I tillegg til hagegleden gir hagearbeidet mosjon.
Man blir ikke sittende foran TV-en og forfalle.

Holder på
Gartnerens mor holdt det gående i hagen til hun var sånn cirka 95 år.
Så vi får se.
Før eller siden tar det slutt.
Men foreløpig foretrekker jeg ikke å tenke på det.
Nå står vinteren for døra.
Om jeg kan gå i gang igjen neste vår, vil vise seg.
Den tid den glede - eller sorg.

Kan dette gå, da?

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

De to nye, friske bladene har "stiklingen" utviklet etter at den ble stukket i jorda?

Som nevnt tidligere, har jeg det sånn at jeg ikke kan la være å stikke "stiklinger" i jord for å se om de slår rot og gror.
Så da vinden brekte en av "stammene" på begoniaen, ble den stukket ned i en potte med jord, plassert på nordsiden av huset - og glemt.
Inntil jeg fikk øye på den, og til min overraskelse fikk se at den hadde fått to nye blader.
Har den slått rot?
Eller suger den opp nok fuktighet og næring direkte gjennom stengelen slik at den klarer å utvikle blader?
Og: Utvikler den rotverk slik at den blir i stand til å oppta nok fuktighet og næring til at den kan beholde bladene?
Jeg trodde i min uvitenhet at planter som vokser fra knoller, måtte formeres på andre måter enn ved stiklinger.
Har jeg tatt feil?
Nå er planta tatt inn.
Klarer den å utvikle seg videre nå når den er kommet i romtemperatur?
Det blir spennende å se.

Frosten er her

Foto: Kow d.e. 27092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Den øvre plenen er dekket av rim klokka 7 i morges. Selv om sola varmer midt på dagen, er det ikke lenger tvil om hvilken årstid vi er inne i. Krakken står ennå ute og minner om sommeren som svant.

Takene til naboene supplerer gradestokkene. Når vi tar en titt ut om morgenen og ser at takene er hvite av rim, vet vi at vi må ta på en varm jakke når vi skal hente avisene i postkassa.

 

Da jeg stod opp ved halv 7-tiden i morges, viste den elektroniske gradestokken 0,2 grader, men det har nok vært kaldere for isen på vannet i karene som plantene har stått i, var ganske tjukk.

Folk som bor ikke så langt unna oss, har skrapt is flere morgener allerede.
Vi skjønte derfor at nattefrosten var på veg til oss også.
Mange planter i potter og urner står nå i garasjen, men ikke alle.
Både fordi familiens gartner ikke er kommet så langt, og fordi det ikke er plass til alle sammen.
I garasjen har plantene konkurrert om plassen med bæreposer med småved av kvister og greiner som vi fyrer med nå i overgangstiden - og ellers bruker til opptenningsved.
Men i dag tidlig ble veden ryddet unna.

Frostskadet?
Nå kan derfor flere potter og urner med planter flyttes innendørs i løpet av dagen.
Fuksiaene som akkurat nå står i sin fagreste blomstring, satte jeg heldigvis inn for 2 dager siden.
Men mange pelargonier står fortsatt ute.
Det samme gjelder de mange agapanthusplantene - som forøvrig ikke er så ømtålelige for kulde.
Da er jeg mer bekymret for engletrompetene.
Som jeg har tenkt å gi en sjanse til, selv om de ikke har blomstret i år heller.

Nede ved bakken
Jeg forutsetter at bakken magasinerer en del varme i løpet av dagen.
Varme som den avgir om natta slik at de plantene som står i ly på bakken kanskje ikke har det like kaldt som de plantene som er direkte utsatt for kald natteluft.
Men det er ikke nødvendig å ta flere sjanser.
Værmelderne sier at det skal bli klarvær de nærmeste dagene, og da kan nattetemperaturen erfaringsmessig krype lenger under null enn den gjorde i natt.
Så nå er det bare å aksle ulltrøya og arbeidshabitten og komme seg ut og få planetene i hus.
Sommeren er så avgjort over for denne gang.

Knutekål - den egentlige kålrabi

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Lite kjent og altfor lite brukt. Knutekål bør hjelpes inn i norske kjøkken.

Det er ikke så mange folk i verden som kaller kålrot for kålrabi.

Vi nordmenn skiller oss ut der. 

I Sverige og Tyskland - og delvis også i Storbritannia -  bruker de ordet kålrabi som betegnelse på knutekål.

Lokalt

Søndag var vi på et marked som ikke heter noe mindre ambisiøst enn "Friske, frodige, fantasifulle Frogn".

Markedet lever opp til navnet.

Det er mye å se - og kjøpe.

Både lokalt håndarbeid, lokal bakst og lokalt dyrkede blomster og grønnsaker.

Vi kjøpte oss en rød-fiolett, fin, fristende knutekål fra Thoresen gartneri som holder til i Havsjødalen i Nordre Frogn.

God grønnsak
Knutekål (Brassica oleracea gongylodes) er en god og anvendelig grønnsak

Den minner litt om både nepe og kålrot, men er litt mildere i smaken.

Utenpå kan knutekål være rød-fiolett eller grønn.

Inni er den hvit.

Etter at den er skrelt, kan den spises rå, kokt eller stekt.

Knutekål passer til alt det kålrot passer til - og litt til.

Altså både til fisk og kjøtt.

Eller den kan spises som snacks.
Knutekål er etter sigende rik på C-vitamin, men har få kalorier.

Ikke for store
Når noe selges til stykkpris, kan det være fristende å velge et stort eksemplar.
Når det gjelder knutekål, er det ikke sikkert at det er så lurt.
Store knoller kan være treene.

Mye ut av en knoll
I dag skal vi dele vår knutekål i tre og spise til lettsaltet torsk.
En tredel skal vi raspe.
En tredel skal vi dele i staver og smørdampe.
Og en tredel skal vi skjære i terninger og steke.
Forsiktig.
I tillegg skal vi ha poteter - og altså fisk.
Det holder til to voksne, relativt finspiste personer.

Myriader av sølvfargede insekter

Foto: Kow d.e. 21092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

På undersiden av bladene sitter det tett i tett med mikroskopiske, sølvfargede insekter som svermer ut ved berøring eller bevegelse.

De mikroskopiske hvite "flekkene" er insekter som fløy ut da vårt barnebarn Marie ristet på kaprifoliumbusken.

Jeg la først merke til dem for et par år siden da jeg uforvarende kom borti en av skogskjeggplantene.
Da kom det en sverm med små hvite insekter flygende ut fra planta.
Ved nærmere ettersyn, viste det seg at de satt i store mengder på baksiden av bladene.
Jeg klipte ned plantene og stappet bladene i en sekk.
Mange av insektene fulgte med, men slett ikke alle.

Ikke bare skogskjegg
Den seneste vinteren var hard mot mye, men de sølvfargede, mikroskopiske insektene overlevde.
Nå fins de ikke lenger bare på skogskjeggplantene.
På kaprifoliumplantene liker de seg tydeligvis ekstra godt.
Både de kaprifoliumplantene som ligger som markdekkere i en skråning på nordsiden av huset, og den store flotte som klatrer på vestveggen, er fulle av sølvfargede, bitte små insekter.
Også andre vekster har fått besøk.
Selv ikke bringebær og humle har gått fri.

Gode råd?
Hvordan bli kvitt disse ubudne - og meget uvelkomne - gjestene?
Hva slags insekter er det?
Og hva skal vi gjøre for å bli kvitt dem?
Jeg har hatt hage med blomster, nyttevekster og prydbusker i flere tiår, men aldri sett slike insekter før for et par-tre år siden.
Og i alle fall har jeg ikke hatt problemer med dem.
Men nå er de en plage.
Er det noen som har gode råd og gi?

Sent sådde sukkererter

Foto: Kow d.e. 05092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Sukkerertene fikk fint klatrestativ, men det brydde de seg ikke om. De la seg heller som en "klamp om foten".

Den forkrøplete voksemåten ser ikke ut til å ha hemmet veksten og avlingen. Resultat: Mange fine sprø, velsmakende, sunne erter.

Jeg har bladd gjennom min 7. sans, men finner ingen opplysninger om når jeg sådde sukkerertene.
Det var ikke i våres, men langt ut på sommeren.
Jeg husker at jeg lurte på om det var umaken verdt, og om de ville rekke å gi avling.
Det var en unødvendig bekymring.
Avlingen har vært rikelig, og vi har høstet fine ferske erter over relativt lang tid.
Stadig kommer det en og annen ny blomst som blir til spiselige erter.

Klatret ikke
For at plantene skulle ha noe å klatre i, laget familiens gartner et pyramideformet klatrestativ av lange greiner fra svarthylltreet.
Det var ingen suksess.
For plantene klatret ikke.
De brydde seg ikke om de loddrette pinnene, men la seg til i en klase på toppen av urna de var plantet i, og nabourna.
Trolig savnet de klatrehjelp i horisontalplanet.
Det var det da også meningen at de skulle få, men sommeren ble for kort.
Så langt nådde gartneren aldri.
Kanskje neste år?

Undergravende virksomhet

Foto: Kow d.e. 12092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

"Noen" har vært på verandaen og "gravd" løs lobeliaplanta som henger på veggen. Hvem er synderen?

På veggen ved verandadøra henger det to planter.
En ildtopp og en lobelia.
Under dem står en urne med pelargonium, margeritt og lobelia.
Rundt omkring på verandaen står det flere andre planter - større og mindre.

Nå har vi hatt ubudent besøk.
Lobeliaplanta som henger på veggen er gravd løs.
Jorda som skulle vært i potta, er spredd rundt på verandagulvet.
Ingen av de andre - og langt lettere tilgjengelige - plantene er rørt.

Inngangen til verandaen er stengt med siden fra en gammel lekegrind.
Ikke engang kattene kommer forbi der.
Forøveren må derfor ha kommet luftvegen.
Det må være en fugl som har vært på ferde.

Er det skjæra?
Minst seks av dem holder til hos oss.
Er det en av de unge som har gitt etter for nysgjerrigheten?
Hva kan den ha funnet i blomsterpotta?
En mark?
En åme av et eller annet slag?

Planta har hengt der i hele sommer.
Jorda er derfor ikke ny.
Har det vært dyr der, har det - eller de - overlevd tørkeperioder og skikkelige rotbløyter når vannkanna har gjort jobben sin.

Eller har det ikke vært noe i det hele tatt?
Har en fugl - for det må det vel være; skjære eller noe annet - bare hakket i veg på måfå i tilfelle det skulle være noe å finne?
Og hvorfor har den ikke da heller forsøkt seg på en av de andre, større pottene hvor sjansen for utbytte må være langt større?
Tilfeldigheter?
Det skulle vært interessant å vite hva som foregår oppe i hodet på en sånn bevinget krabat.

Gi bort eplene

Foto: Kow d.e. 12092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

I mange hager høstes ikke eplene. Verdifulle matressurser går til spille, og nedfallsfrukten bidrar til at sniler av alle slag spiser seg store og fruktbare slik at de kan bli enda flere enn de allerede er. 

Vi har ikke epler.
Dessverre.
Men det er det mange andre som har.
Noen har massevis av epler som de ikke bruker.
Epler som ligger på bakken og råtner og utgjør et rikholdig matfat for snilene.
Både for de brune, de små grå og hagesneglene med hus.

Gi bort!
Noen legger epler i esker, kasser - eller i trillebåra - i porten eller utenfor gjerdet, slik at forbipasserende - f.eks. skoleungene - kan forsyne seg.
Det er utmerket.
Det burde mange flere gjøre.
Og mange kunne gjøre mye mer.
Når de ikke bruker naturens gaver selv, kunne de sørge for at andre fikk nytte og glede av dem.
Ved å dele med seg i større stil og målestokk.

Selvplukk?
Hva med å invitere folk som ønsker epler, men ikke har selv, til å komme inn i hagen for å plukke?
Gratis.
Eller mot en billig penge hvis de vi ha bryderiet med regnskap, dialog med skattemyndighetene og eventuell skatt?
Sett en plakat på porten eller et annet passende sted.
Et forslag: "Vær så god! Kom inn og plukk nedfallsfrukt. Gratis. Vennligst ring på dørklokka og si i fra før du begynner."
Og hvis man tillater plukking på trærne: "Vær så god! Kom inn og plukk epler fra trærne og på bakken. Gratis. Vennligst ring på dørklokka og si i fra før du begynner."
Eller noe liknende.

Bruk selv
Hageeierne burde forøvrig bruke mer av eplehøsten selv.
Til saft, syltetøy og eplemos.
Og til bakverk og desserter.
Det er ikke så tid- og arbeidskrevende som mange kanskje tror.
Klikk på denne lenken til Dagbladets matsider og få ideer.
Her er det mye lekkert som de fleste makter å lage.

Levér til pressing
Bor du på Østlandet og ikke kan eller vil lage saft o.l. selv, kan du levere epler til Askim frukt- og bærpresseri.
Der får du betalt for eplene og bryderiet.
Du kan stikke pengene i lomma eller kjøpe eplesaft, eplegelé eller andre frukt- og bærprodukter for dem.
Har du først gjort det én gang, vil du med stor sannsynlighet gjøre det igjen.

Ikke mat snilene
Poenget er: La ikke eplene henge eller ligge og råtne!
Spiser du ikke frukt, eller bruker du ikke naturlig saft og syltetøy, men foretrekker kunstprodukter med kunstig smak, skal jeg ikke blande meg opp i det.
Men da kan du altså glede noen andre som har annen smak, med eplene dine.
Ved nærmere ettertanke er du sikkert enig i at dét er bedre enn å mate snilene.
For det er det du gjør når eplene blir liggende.
Løft på noen nedfallsepler og ta en titt, så får du syn for sagn.