Fuglene kan ikke klage

Foto: Kow d.e. 10012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Fuglene kan ikke klage på oppdekningen. Det hvite og svarte fuglematerhuset fikk jeg til jul av de to barnebarna som jeg er farfar til. Det trehvite i forkant fikk jeg til jul for et par-tre år siden. Snorene skal hjelpe meg å senke og heve fuglematerne slik at jeg slipper å bruke stige for å nå opp når materne skal etterfylles.

I treet utenfor kjøkkenvinduet henger det fuglematere på rad og rekke. Sammen med dem som henger fra takskjegget rett utenfor vinduet, utgjør de et assortert utvalg. Det er ingen grunn til å fly sulten herfra.

Vi har to hjemmesnekrede fuglebrett som dette. De har vært i bruk i mange år. Dessuten har vi ett som er kjøpt. Samt talgboller og diverse annet hengende i treet ved gårdsplassen. Det burde være noe for enhver smak - og nok til alle.

Vi liker småfuglene.
"Vi" omfatter både min kone, meg selv og de sju yngste av barnebarna våre.
Derfor har vi flere "matestasjoner" utenfor kjøkkenvinduet.
Noen henger i takskjegget, og noen henger i treet som står der.
Et tre som burde vært tatt vekk, men som hittil har fått stå der av hensyn til fuglene - og ekornet som stikker innom av og til.

Å sitte ved kjøkkenbordet og se på småfuglene, er fra tid til annen mer underholdende - og interessant - enn å se på TV.
Ikke bare fordi fuglene er vakre, men fordi de utfolder et sosialt liv som minner mye om forholdet mennesker i mellom.
Den vesle hissigproppen blåmeisen, jager de større fuglene bort fra godbitene.
Den er så opptatt av å jage andre at den nesten ikke får tid til å spise.
Blant de andre meisene må det være en rangordning.
Noen flytter seg når andre kommer, mens andre hardnakket holder på sin plass og sine rettigheter.
Spettmeisen utfører sine akrobatiske klatreøvelser uten hensyn til tyngdekraften og naturens øvrige lover.
Den står med hodet ned og forsyner seg av peanøttene i frøbeholderen uten å ta notis av de andre, mens pilfinkene og andre spurvefugler skyndsomt henter solsikkefrø eller brødsmuler og flyr bort i naboens furuhekk for å spise det de har fått tak i.
Stikk i strid med det ryktet de har, er spurvefuglene tilsynelatende ikke så modige.
De tar ingen fight, men opptrer smidig og er raske - og får seg mat.

Noen ganger dukker hakkespetten opp.
Den er ingen kostforakter, men sitter og hakker og hakker.
Om den svelger unna etter hvert, eller bare hakker løs for å ta med seg, kunne vært interessant å vite.
Plutselig flyr den og blir borte en stund før den kommer tilbake og hakker videre.

Det er mange skjærer hos oss.
Jeg har flere ganger telt ti stykker samtidig.
De gjør ofte rent bord på de andre foringsbrettene, men besøker aldri matestasjonene utenfor kjøkkenvinduet mer.
Tidligere flakset og bakset de og gjorde alle slags krumspring for å få tak i maten utenfor vinduet, men fikk øyensynlig lite ut av det.
Det kan se ut som om de har gitt opp.
De eldre har antakelig videreformidlet kunnskap om de dårlige erfaringene til nye generasjoner.
Og det er greit.
Småfuglene må også ha et sted hvor de er "konge på haugen".

Fra tid til annen kommer, som nevnt, ekornet på besøk.
Det er ekstra hyggelig.
Ekornet spiser solsikkefrø, peanøtter og kokosnøtt, men ser ut til å foretrekke brød.
Brødet ligger bak netting, og kan ikke være lett å få tak i, men ekornet gir seg ikke så lett.
Det henger lange stunder om gangen etter bakbeina i greinen ovenfor og gnager fram brødbiter gjennom hullene i nettingen.
Til stor glede for oss som sitter innenfor og ser på.

Dyrelivet er den viktigste hagegleden på denne tiden av året.
Og det er ingen liten glede.