Ikke slipp Parkslirekne inn i hagen

 

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Parkslirekne lager det rene bambuskrattet. Heldigvis er stammene lette å klippe ned med en passende hagesaks. Med røttene er det verre.

Dessverre har vi Parkslirekne i hagen.
Den plantet vi for 30 år siden da huset var nytt, for å få skygge på verandaen.
I dag står Parkslirekne på miljømyndighetenes svarteliste.
Noe sånt fantes ikke den gangen vi innførte dette ugraset i hagen.
Og jeg var ikke klar over hvilke problemer jeg pådro oss.

Det største problemet med Parkslirekne, ser man ikke.
Det befinner seg nede i bakken. 
Der er det et rotsystem som er så kraftig og levedyktig at det ikke kan drepes eller fjernes med vanlige hageredskaper.

Kjemisk bekjempelse nytter ikke.
Og ikke fjerning av røtter.
Røttene går så dypt og er spredt så vidt ut over, at spade, spett og øks ikke monner.
Skal man på en effektiv måte få bukt med problemet, må man bruke gravemaskin, og grave dypt - minimum 3-4 meter til alle kanter ut fra  hovedvekststedet - for å få med alle utløpere og røtter.
Jorda bør man skifte ut.
Selv små rotdeler gir opphav til nye planter.

Vi har Parkslirekne-plantene i utkanten av en avgrenset skråning.
Nye planter fra rotskudd dukker stadig opp i skråningen - lengre og lengre borte fra morplantene.
Inn fra toppen av skråningen har vi en hellelagt plass.
Mellom hellene dukker det stadig opp nye rotskudd.
Disse tar vi livet av med Roundup.
De dør tilsynelatende, men kommer igjen.

Alt over jorda dør om vinteren.
De stammene vi skjærer ned om våren, har ingen spireevne.
De kunne vært kastet sammen med de tynneste stengeldelene, men jeg klipper opp de tjukkeste, bambusliknende stammene i passende biter og fyrer med dem.
Så gjør de i alle fall litt nytte for seg.

Mitt råd er klart:
Gi aldri Parkslirekne innpass i hagen!
Skulle du la deg fascinere av den hurtige veksten og plantenes dekkegenskaper, så tenk om igjen.
Her er det snakk om å gi en viss mann lillefingeren.
Og det skal man som kjent ikke.
For han tar hele handa.