Restene etter fjorårets vekstsesong endelig fjernet, men det er bare begynnelsen.
Våren blir alltid for kort.
Det er så mye man skal rekke.
Og plutselig er tiden gått fra en.
Jeg har hatt planer om å rydde i staudebedet i et par-tre uker nå.
Men jeg har prioritert andre gjøremål.
Det straffer seg.
For å unngå at man ødelegger nye skudd, bør staudebedet ryddes før veksten er kommet altfor godt i gang.
Det er for eksempel lite hyggelig å fjerne det gjenstride, visne "graset" på irisene når nye, skjøre skudd blir ødelagt i prosessen.
Enkelte stauder er lette og takknemlige å rydde fordi de gamle bladene sitter løst, og fordi blomsterstilkene er sprø og kan knekkes for hånd.
Men liljer og iris f. eks. har en sånn mengde, gjenstridige gamle blader, at "kantklipperen" må tas i bruk.
Og da går det hardt ut over både gammelt og nytt.
Jeg er forresten ikke ferdig.
Verken med "enden" av staudebedet som snart er overtatt av villbringebær, eller med skråningen med rosespirea, ulvespirea, Pink Grootendorst og kvede.
Å beskjære Pink Grootendorst-rosene og å luke mellom buskene, er en veritabel slåsskamp som man aldri kommer usåret fra.
Når - eller hvis - jobben blir gjort, sitter man igjen med torner og tagger både her og der.
Uansett om man bruker både hansker og ekstra kraftige bukser og solid fottøy.
Mellom de "illsinte" rosebuskene har gravmyrt og sølvarve slått seg til.
Får de fortsette å utvikle seg, kan vi trolig snart vinke adjø til rosene.
De bunndekkende plantene må derfor vekk.
Eller i alle fall tynnes kraftig.
Jeg gleder meg ikke!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar