Krypende vårlig floks

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildet for å se større versjon.

Floksen lyser opp i hagen på denne tiden av året. Her har den slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen. Der har den stått i flere år.

Krypfloksen som pryder hagen i mai-juni, har vi regnet for å være vårfloks, dvs. phlox subulata.
Men noen mener at det mer sannsynlig er nålefloks (phlox douglasii).
Se innlegget og diskusjonen fra 26. mai 2010.

Å se forskjell på de to floks-typene er ikke lett.
Hos oss er det ikke så viktig å skjelne mellom dem heller.
Den vi har, har overlevd  i hagen i årevis.
Men den har flyttet på seg.
Dvs. at den har dukket opp på nye steder, mens den har "gått ut" på enkelte steder hvor den har stått tidligere.

Jeg har tidligere anbefalt vårfloks - eller nålefloks - til alle som ønsker en fordringsløs fargeklatt i vårhagen.
Planter du krypfloks får du mest sannsynlig mye glede og lite bryderi.

Svensk periode i hagen

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Gul vårvortemelk og blå honningknoppurt gir hagen et svensk preg akkurat nå.

Honningknoppurt har en vakker blåfarge, og er fin å se på før den går i frø. Da er den mer plagsom enn vakker for den har en aldeles utrolig spireevne og nye planter stikker opp over alt.

Blomstene som er blå, fjørlette og fine forveksles ofte med den ettårige kornblomsten. De kan minne om hverandre, men honningknoppurt er en staude.

Hagen har sine perioder.
Akkurat nå er vi inne i den svenske - eller ukrainske om man vil.
For nå er det gul vårvortemelk og blå honningknoppurt som dominerer.
Begge sprer seg mer enn villig og overtar hele hagen hvis man lar dem holde på uhemmet.

I hagelitteraturen og på enkelte nettsider blir det opplyst hva slags jord og hva slags lysforhold vårvortemelk (euphorbia polychrome eller euphorbia epithymoides) helst vil ha.
Min erfaring er at vårvortemelk vokser i all slags jord og under alle lysforhold fra midt i sola til den dypeste skygge.
Hvor den finner nødvendige livsbetingelser, vet den best selv.
Har den slått seg ned et sted, så la den stå.

Vårvortemelk er i slekt med julestjerne og skiller ut den samme hvite, lett klebrige væsken som kan irritere huden hos enkelte.
Livstruende giftig er den imidlertid ikke.
Skjønt, spise den bør man vel ikke forsøke.

Honningknoppurt (centaurea montana) sprer seg både via røtter og via frø.
De velduftende blå blomstene er meget populære blant bier, humler og andre insekter, og bør få beholde plassen i hagen bare av den grunn.
Honningknoppurt kommer trolig opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa.
Noen mener at den først kom til Norge på slutten av 1800-tallet.
Planta kan finnes forvillet der det tidligere har vært husmannsplasser, og husmannsvesenet varte i hovedsak fra slutten av 1700-tallet til midt på 1800-tallet.
Mye tyder derfor på at honningknoppurt har vært å finne i hageflekker rundt husmannsplassene.
Noen husmannsplasser var imidlertid i bruk til godt og vel etter den 2. verdenskrig.
Honningknoppurt kan derfor ha kommet inn i hagene der så seint som på 1950- eller 60-tallet.
Planta har under enhver omstendighet lange tradisjoner i norsk hagekultur.

På denne bloggen fins det flere artikler både om vårvortemelk og honningknoppurt.
Søk i søkefeltet øverst til venstre på bloggens forside, så får du en oversikt over artiklene.

Pinseliljer i fullt flor

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon.

Som forutsagt har så å si alle knoppene på denne tusta med pinseliljer blitt til blomster. Sammen med hagesildreblomstene utgjør de en dekorativ del av bedet langs husveggen.

På denne derimot er kun tre knopper sprunget ut. Resten har "tørket inn".

Pinsehelga er over, men pinseliljene fortsetter å glede oss med sine vakre, kritthvite blomster med "øyne" i gult og rødt.
De som klarte overgangen fra lovende knopper til utsprungne blomster, gjør virkelig rett for seg.
Relativt lenge blomstrer de også.
I alle fall nå som det regner nesten ustoppelig.

Den 11. mai skrev jeg om det fenomenet at den ene tusta med pinseliljer setter mange knopper, men at kun få av dem utvikler seg til blomster.
Dessverre slo de bange anelsene til.

Da jeg tidligere delte på tustene og tynnet ut i den sammenvokste klumpen av løk, satte jeg de løkene jeg fjernet, i mindre grupper litt her og der.
Resultatet er at vi nå har mindre tuster med vakre, hvite pinseliljer rundt omkring i hagen.
De blomstrer så vidt jeg kan skjønne, alle sammen.
Noen mindre heldig plassert bak stauder med dominerende bladverk, og andre solitært slik at de syns og kommer til sin rett.
Hvit er ikke en farge.
Det fins mange nyanser.
Ikke mange andre blomster er så rent uskyldshvite som pinseliljene.
De er fine i seg selv, og mot den mørkbeisede veggen, og med grønt og andre blomster omkring, utgjør de et vakkert innslag i vårhagen.

Agapanthus med "startvansker"



Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

 

Disse to agapanthus-plantene har overvintret i samme rom. Den nederste har imidlertid fått ørlite grann mer lys enn den øverste. Det syns på bladverket.

 

 

Vi har flere potter med agapanthus-planter.

De overvintrer i vedkjelleren hvor det kun er to små kjellervinduer høyt oppe på veggen.

De er seiglivede og har hittil overlevd alle som en.

 

Plantene utvikler alltid nytt bladverk før vi tar sjansen på å sette dem utendørs om våren.

Bladverket lider av mangel på lys.

Noen mer enn andre.

 

Mange av de nye, bleke bladene visner eller faller av når plantene kommer ut i kjølig luft, vind og sol.

De som har fått med seg det mest robuste bladverket fra innendørstilværelsen, vokser raskt.

De mer bleke og tandre må utvikle nytt bladverk, og får en noe forsinket utvikling.

At plantene utvikles i ulikt tempo, betyr at de får eventuelle blomster i "etapper".

 

Et år hadde vi plantet agapanthus-planter direkte i bakken.

Da høsten kom, fikk vi ikke tatt dem inn.

Plantene klarte vinteren utendørs uten å bli ødelagte.

Selv om agapanthus kalles "afrikalilje" tåler den arten vi har, mye lavere temperaturer og nødtørftige vekstvilkår enn man skulle tro.

 

Agapanthus utvikler på kort tid et voldsomt rotsystem.

Har man plantet i potter eller urner må man passe på at de får plass og jord omkring røttene.

Plantene tåler forøvrig godt å stå trangt, men vi har flere ganger opplevd at plantene har sprengt i stykker urnene de har stått i.

Det er mer fornuftig å ta ut rotklumpen, dele den og få flere nye planter, enn å måtte investere i nye urner fordi plantene har sprengt i stykker dem man hadde.





Bergenia - bedre enn sitt rykte

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Bergenia-blomsten er både dekorativ, hardfør og varer lenge.

Bergenia har et dominerende, eviggrønt bladverk.
Mange mener for dominerende.
Men blomstene er vakre.

På norsk kalles Bergenia for bergblom.
Den tilhører sildrefamilien.
I Norge dyrker vi i hovedsak to arter som har ulikt utseende.
Det fins også blandingstyper.
Man kan derfor lett komme opp i diskusjoner dersom man har for snever oppfatning av hvordan en bergenia ser ut.

De fleste som har bergenia i hagen, har trolig bergenia cordifolia - også kalt hjertebergblom.
Den stammer visstnok fra Sibir og tåler derfor ganske harde vintre selv om den er eviggrønn.

Nettstedet plantearven forteller at bergenia på Sørlandet kalles både påskeflabb, blomeblekkje, griseblad og rotterabarbra.
Navnet rotterabarbra har jeg hørt brukt her på Østlandet også.
Det er en nedsettende betegnelse som etter mitt skjønn, ikke yter rettferdighet til en hardfør plante med eviggrønne blader og vakre blomster som forsvarer sin plass i enhver litt større hage.
I rekkehushagen kan den nok imidlertid bli litt voldsom.

Brudespireaen blomstrer

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Brudespireaen ser fortsatt ribbet ut, men blomstrer som før. I bakgrunnen ses naboens praktfulle tre med rosa blomster. Rosemandel?

I fjor skar jeg brudespirea-buskene kraftig tilbake.
De var blitt for omfangsrike.
Og de trengte å bli "forynget".

Ennå ser buskene ribbet ut.
Bladverk og tilvekst lar vente på seg.
Men blomsterfloret er det ikke noe å utsette på.

I løpet av sommeren blir sikkert buskene grønne og frodige igjen.
Neste sesong bør de framstå i sin fordums prakt.
Da har vi forhåpentlig også fått gress på den delen av "plenen" som har vært dekket av de omfangsrike spireagreinene, men som nå ligger blottet og åpen for innsyn.
Akkurat nå er ikke dette stedet i hagen, det som gir den største skjønnhetsopplevelsen.
Vi venter på - og regner med - at naturen reparerer "skadene".

Ajuga pyramidalis

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Det er ikke bare løvetann som tar seg til rette på vår plen. Stedvis står jonsokkollene tett i tett. De er fine å se på, men må vike plass når gressklipperen kommer.

  

Jonsokkoll heter Ajuga pyramidalis på latin. Hvorfor den bærer navnet pyramidalis, er lett å forstå.

Jonsokkoll er en morsom plante som vi gjerne har i hagen. På plenen kan den imidlertid ikke få stå. Da får vi ikke klipt gresset. Derfor må de morsomme pyramidene vike plass når motorgressklipperen kommer. Det er lenge til jonsok, men jonsokkollen blomstrer allerede.

Navnet må vi derfor ta med en klype salt.
At den ikke uten videre blomstrer ved jonsok-tider, er kanskje forklaringen på at den rundt omkring i landet går under en rekke andre navn.
Noen kaller den gjetergut, andre setertull, og atter andre prestar, soldat, tusser, blåmann eller sukkertopp.

Fruktene har et klebrig vedheng som virker tiltrekkende på maur.
Frøene spres dermed av maur, opplyser naturfakta.no.
Det forklarer at den er utbredt hos oss.
Her er det maur nok.
 

Navnet ajuga kommer trolig av det greske agyios som visstnok betyr "svak i lemmene".
Planten har blitt brukt mot gikt.

Jonsokkoll vokser i "skogeng og tørre bakker" over hele landet, opplyser Naturfakta.
Ja, og på vår plen.
 

Avklipt gress er en ressurs

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Plenen etter at den er slått første gang denne hagesesongen. Blogginnlegg fra 16. mai viser hvordan den så ut før løvetannen ble fjernet og gresset slått.

Før jeg slår plenen, fjerne jeg all løvetann så godt jeg kan.
Deretter blir den klipt med motorklipper med gressoppsamler.

Det avklipte gresset blir brukt på forskjellige måter.
Det meste går i kaldkomposten.
Noe legges i varmkomposten.
Og noe brukes som mulch.

Jeg trodde en stund at gresset i kaldkomposten ville trekke til seg sniler.
Det gjør det ikke.
Som snilefelle er gressavklippet mislykket.
Men fin kompost gir det.

Det som legges i varmkomposten får fart på nedbrytingsprosessen.
Den som har problemer med å få komposten til å fungere, kan prøve med gressavklipp.
Og gjerne rekeskall i tillegg.
Da kommer nok forråtnelsen i gang - både når det gjelder gresset og matavfall som ligger ubearbeidet.

Mulch bruker vi både her og der.
Avklipt gress brukes f. eks. som bunndekke mellom hekkplantene.
Det bidrar til å "kvele" det ugresset som allerede har dukket opp, og ettersom det dekker bakken, hindrer det at frøugras sprer seg.
En av hekkene består av berberis.
Det er langt mer behagelig å la gressavklippet gjøre jobben, enn å luke mellom de stikkende plantene.

Forøvrig kan mulch med fordel brukes mellom bringebærbuskene, og under rips og solbærbuskene.
Meitemarken drar gress-stråene ned i bakken slik at jorda får næring og blir mer porøs, og frøene fra frøugraset slipper ikke til.
Bruk av mulch gir m.a.o. en vinn-vinn-situasjon.

Avklipt gress er altså en ressurs.
Det er ikke søppel som bør kastes.

Bugnende matfat langs motorvegen

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Mange timer gikk med til å fjerne løvetannplantene i plenen før den ble klipt første gang denne hagesesongen. Har jeg dermed tatt maten fra bier, humler og veps?

Gule struttende løvetannhoder er fristende jaktmarker for bier, humler og veps - og andre insekter.
Det er nesten så jeg får dårlig samvittighet når jeg går over plenen med løvetannstikke og kniv for å fjerne hver synlig løvetannplante.
Jeg prøver å få med så mye av rota som mulig.
Alt er det sjelden jeg får med.
Men når rota er avbrukket, og de overjordiske delene er fjernet, blir planta i alle fall satt sterkt tilbake.
Og den får ikke formert seg så lenge den ikke har blomster som omdannes til frø.

Plenen blir fin, men samvittigheten dårlig.
Jeg tenker på biene og humlene som jeg har tatt maten fra.
Helt til jeg kjører til Moss.
Da forsvinner den dårlige samvittigheten som dugg for sola.

Langs E6 og alle sideveger står løvetannblomstene tett i tett.
Og: Når jeg skriver tett i tett, mener jeg tett i tett.
De gule blomsterhodene  innbyr til en insektorgie verre enn det villeste bacchanal.

Hva betyr løvetannplantene på våre to gressplener, mot dette overflødighetshornet av "nektarfylda skålar" som pollenspredere som bier, humler og veps kan gasse seg i?
Det "gamle" kulturlandskapet er endret.
Noe er dyrket opp, noe gror igjen og noe forsvinner under betong og asfalt der mennesket flytter inn.
Men samtidig finner naturen nye veger.
I dobbelt forstand.
Vegkanten er et formidabelt matfat for insekter og pollenspredere av alle slag.
Både når den er dekket av løvetann, lupiner og andre blomsterplanter som tidligere vanligvis var å finne i det nedbeitede kulturlandskapet.

Akkurat nå er matfatet enormt.
Problemet som bier, humler, veps og andre pollineringsarbeidere møter i naturen, må nok søkes andre steder enn på velfriserte plener i villahager og mellom boligblokker.

Maries hagebilder: Blomsterhand

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Nye øyne ser hagen fra nye synsvinkler. Her har Marie komponert blomster "på egen hand".

Vi snakker gjerne om "grønne fingre".
Marie har utvidet begrepet til "blomsterfingre".
Ved å bruke handa som "vase" har hun rettet oppmerksomheten mot detaljene og gitt oss et nærbilde av hver enkelt liten blomst.
Nye øyne ser hagen fra nye synsvinkler.
Og nye synsvinkler betyr ny innsikt og nye opplevelser.

Spader må tåle å bli spadd med

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

En spade er ikke uten videre en spade. Denne relativt "ubrukte" spaden knaker i sammenføyningene og bøyer seg for den minste motstand.

Jeg har gamle spader som tåler en "trøkk".
Både spader jeg har arvet fra mine foreldre, og spader som jeg har kjøpt sjøl i løpet av et langt hageliv.
De er gode som nye.
Bortsett fra at de er blitt sløve.

I stedet for å slipe dem, kjøpte jeg en ny.
Jeg tenkte at jeg kunne bruke den nye, skarpe til jord som ytte motstand og var vanskelig å skjære igjennom, mens jeg kunne bruke de gamle til jord som var porøs.
Der gikk jeg "fem på".
Den nye spaden tåler nesten ikke motstand.
Den gir etter i sammenføyningen mellom metall-delen og skaftet.
Antakelig stikker treskaftet ikke langt nok ned i metallhylsa på toppen av bladet.

De gamle norskproduserte spadene var konstruert annerledes.
På dem gikk metallet langt oppover skaftet, og metallet og treverket var ettertrykkelig naglet fast i hverandre.

Jeg skriver dette for å dele mine erfaringer, og advare mot impulskjøp.
Se nøye på hageredskapene før du handler.
De må være slik konstruert at de tåler rimelig belastning og påkjenning - og tåler å bli brukt over lang tid.
Det lønner seg ikke alltid å kjøpe det som koster minst.
Billig kan bli dyrt.

Ennå har ikke min spade gått i stykker.
Men det er fordi jeg er forsiktig og ikke bruker den på arbeidsoppgaver hvor påkjenningen kan bli for stor.
Sånn skal det ikke være.
En spade må tåle å bli spadd med.

Begoniaen forbereder seg på utelivet

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Begoniaen har hvilt uten blader og stengler i vinter. Nå er det våknet til live igjen. Når det ikke er for kaldt og ikke blåser for sterkt, setter vi den ut slik at den gradvis kan vende seg til utelivet.

Begoniaen har nå overvintret to ganger.
I fjor ble antakelig overgangen fra inneliv til uteliv for brå.
I år har vi gått mer forsiktig til verks.

Foreløpig har de vannfylte, sprø stilkene klart seg.
Forhåpentlig utvikler de ytterligere motstandskraft etter hvert som de blir utsatt for skiftende temperaturer og forsiktig vind.

Når begonia-planter settes ut, hender det at blader som er vant til innemiljø, sier takk for seg.
Bank i bordet, men det har ikke skjedd hittil denne våren.

Begoniaen skal ha det lyst, men liker trolig ikke direkte sol.
I fjor stod den en stund midt i sola på hylla på utepeisen.
Det skal den slippe i år.
Når den kan stå ute permanent, skal vi sette den på verandaen.
Så får vi se om den blomstrer like frodig som den gjorde sist sommer.
Da var den praktfull.

Vil du vite mer om begonia, finner de mange interessante opplysninger på denne danske nettsiden: http://www.haveabc.dk/26/begonie---begonia

Pinseliljer: Blomster eller tørre knopper?

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Pinseliljene ser ut til å trives. Denne tusta har frodig, grønt bladverk og mange knopper. Men hvor mange springer ut og blir til blomster?

Denne tusta står i samme bedet som den ovenfor, men et stykke unna. Den har krevende naboer, men har likevel mange knopper. På tross av konkurransen blir som regel flere av disse knoppene utsprungne blomster, enn knoppene på den andre planta.

Jeg har en del pinseliljer.
De har kraftig, grønt bladverk og setter mange blomsterknopper.
Men bare noen av knoppene blir til utsprungne blomster.
De andre "tørker" inn.

Jeg har skrevet om dette tidligere.
Og fått mange råd.
Bl. a. om å dele tustene fordi inntørkingen kan skyldes at løkene står for tett og ikke får nok næring og fuktighet.

Jeg har fulgt rådet.
De løkene jeg har fjernet, har jeg satt rundt omkring i blomsterbedene.
Noen enkeltvis og noen i grupper.
De blomstrer stort sett bra.

De tynnede gruppene i rosebedet ved sørveggen oppfører seg imidlertid som før.
Den ene får flere utsprungne blomster.
Den andre færre.
Begge har knopper som ser lovende ut, men "tørker" inn.
Foreløpig har ingen begynt å blomstre ennå.

De problematiske tustene står under takskjegget
Jeg har imidlertid alltid vannet så snart bladverket har begynt å "henge".
De har aldri tørket ut!
I år har jeg vært særlig påpasselig.

Denne våren har det regnet mye.
Til og med bedet under takskjegget har fått sin rikelige andel.
Nå er jeg spent på om dette fører til at flere knopper blir til blomster.
Jeg håper det beste, men frykter det verste.

Maries hagebilder: Hyll

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Vi har både svarthyll og rødhyll i hagen. Svarthyll byr på blomster og bær som mennesker kan spise. Rødhyllbærene spiser vi ikke, men det gjør fuglene. Begge trærne er dekorative om våren.

Rødhyllen (sambucus racemosa ) vokser vilt - i dobbelt forstand.
Den dukker opp både her og der.
Trolig er det fuglene som tar seg av spredningen.
Godt hjulpet av at frøene i rødhyllbærene må ha en imponerende overlevelsesevne og spirekraft.

Når man ser bort fra at fuglene spiser bærene, er rødhyll ingen nytteplante.
Frøene i bærene er giftige for mennesker.
Rødhyll er derfor mest til dekorasjon.
Den er fin å se på når den blomstrer eller står med klaser av røde bær.

Svarthyllen (sambucus nigra) derimot er både til glede og nytte.
Blomstene kan friteres eller brukes som utgangspunkt for saft og vin.
Av de modne bærene kan man lage god, sunn saft med masse antioksidanter.

Selv om man har et stort tre med masse blomster og tilsvarende mengde bær, er det imidlertid ikke sikkert det blir noe til hagens eiere.
Hos oss blir det alt vesentlige av både blomster, kart og modne bær spist før vi rekker å høste dem.
Myriader av blåsvarte lus spiser blomstene.
Og de blomstene som rekker å bli til modne bær, tar fuglene seg av.
I alle fall mesteparten.

I fjor lagde jeg saft på en del av svarthyllens blomster.
Det ble ikke vellykket.
Safta gjæret.
Men jeg slo den ikke ut.
Jeg satte den til ettergjæring for om mulig å "gjøre vann til vin".
Det ser lovende ut.
Og smaker ikke verst.
Den avgjørende smakstesten har vi imidlertid ikke tatt ennå.
Vin trenger tid.
Men snart skal vi smake.
Det er ingen grunn til å ha flasker med "skvip" på hyllene i matkjelleren.
Og er det blitt god - eller i alle fall brukbar - vin, er det jo dumt å la den stå så lenge at det blir skjemt.

Pelargonier inne - og i friluft

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Bilder: 1. Noen av plantene som har overvintret inne, er båret ut for at de skal venne seg til utelivet. Det står mange flere rundt omkring på andre steder i hagen. 2. De som fortsatt står inne, men ikke direkte i lyset fra vinduet, har fått kraftig bladverk. 3. De som står rett foran vinduet har allerede blomstret i lang tid.


 

Vi har flere titalls "hjemmelagde" pelargonier.

Både røde og rosa.

De har overvintret inne.

Noen i oppholdsrom, andre i vedkjelleren.

 

Pelargoniene har ulik alder og ulik størrelse.

Noen er store og frodige - noen vil kanskje si forvokste.

Andre er små og ynkelige.

Noen vokser fritt og ufriserte.

Noen er klipt hardt ned.

De skal alle få sin sjanse.

 

Det er uråd å bære alle pelargoniene ut og inn slik at de gradvis får herdet seg og vendt seg til utelivet.

Noen har stått ute et par uker allerede.

Andre har nettopp fått prøve utelivet.

Og atter andre står fortsatt innendørs.

De siste kan være greie å ha i reserve hvis de som er satt ut, ikke tåler påkjenningen.

Det er fortsatt kaldt om natta - selv om det ikke er kuldegrader.

I dag var det så vidt over 2 grader da jeg stod opp ved halv sju-tiden.

 

Fortsatt står alle pelargoniene i overvintringspottene.

Nå skal de fleste snart plantes ut.

Noen på friland - altså her og der i blomsterbedene - noen skal pottes om, noen skal plantes i potter og urner sammen med andre planter, og atter andre skal få et lag naturgjødselkompost i den potta hvor de allerede står.

Jeg ønsker å se hvem som blomstrer mest.

De som fritt kan forsyne seg med vann og næring ved uhindret å sende røttene dit de selv ønsker, de som må dele med andre og kanskje får det litt nødtørftig, eller de som får tilført gjødsel og jordforbedring.

For gode vilkår kan føre til mye blader og få blomster.

Det er derfor ikke sikkert at plantene skal ha det "for godt". 

 

 



Begonia formert ved stikling

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Den hjemmelagde, stiklingformerte begoniaplanta setter nye skudd.

Begoniaen tåler lite.
Når jeg flytter den fra det beskyttede inneklimaet og ut i blåst og regn, knekker som regel en stengel eller to.
For to år siden satte jeg en av disse greinene i jord.
Den greide seg lenge, men måtte gi tapt i løpet av vinteren.

Sist sommer prøvde jeg igjen.
Denne gangen er det gått bedre.
Planta har tydeligvis utviklet røtter.
Den har overlevd vinteren og får stadig nye blader.

Et par bladstilker har råtnet ved rota.
Kanskje har de fått for mye vann.
Nye blader er imidlertid kommet til.

Foreløpig står den "egenproduserte" begoniaen innendørs.
Den er for ung - og skjør - til å bli sendt ut i verden på egen hånd.
Når varmen kommer, skal den imidlertid få prøve seg utendørs på dager hvor det ikke blåser.
Slike dager er det ikke mange av her ved Oslofjorden.
Litt friluftsliv håper vi likevel at den skal få oppleve.

Nå følger vi spent med på den videre utviklingen.
Vil en slik hjemmelagd plante kunne vokse seg stor og fruktbar nok til å sette blomster?

Hvor vanskelig skal det bli å dyrke egen hage?

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Hvor farlig er det egentlig å putte disse i jorda? Og hvor stor fare kan potetskrellet gjøre hvis man råskreller dem og kaster skrellet i komposten? Mattilsynet har ikke noe svar.

Den 5. mai skrev jeg her på bloggen innlegget "Hvor farlig er det å sette usertifiserte poteter?"
Jeg sendte innlegget til Mattilsynet.
Nå har jeg fått svar.
Men jeg er redd svaret ikke gjør meg klokere - eller mer opplyst.

Ønsker ikke å kommentere

På vegne av Mattilsynet skriver seniorrådgiver Terje Røyneberg dette om å sette usertifiserte poteter i privathager:

"Jeg har ikke så mye å tilføre utover den teksten som ligger ute på Matportalen.
Artikkelen er ment å være en vekker for de hageeiere som ikke tenker plantehelse og smittespredning i det heletatt.
Risikoen er avgjort størst dersom man bruker matpotet fra utlandet  som settepoteter og hagen ligger i et område der det dyrkes poteter av profesjonelle.
Ut over dette ønsker jeg ikke kommenterer risikoen." 

Hva med syke poteter i komposten?
Dette er det samme som stod i den opprinnelige artikkelen.
Bare med andre ord.
Røyneberg - dvs. Mattilsynet - svarer ikke på spørsmålene om alternative smitteveger.
Kan f. eks. skrell og avskjær fra poteter med sykdommer som kastes i komposten, forårsake at smittestoffer overlever og spres når komposten brukes i hagen?

Bare det første skrittet?
Hvorfor "mase" om dette?
Er det ikke bare å kjøpe sertifiserte settepoteter?
Jeg er tilbøyelig til å se "potetforbudet" i en videre sammenheng.
For et års tid siden fant jeg på internett en artikkel med tittelen "Snart förbjudet att odla sin egen mat".
Artikkelen fins på flere svenske nettsteder.
Der ble det opplyst at EU forbereder et direktiv som forbyr "all odling med egna fröer och sticklingar - även i liten skala. Den som vill odla hemma i fortsättningen kommer att hänvisas till särskilda industriellt framställda frösorter som EU har godkänt på förhand."
EU-kommisjonen foreslår over for EU-parlamentet at "den biologiska mångfalden" skal minskes kraftig, forteller artikkelen.
I praksis blir det forbudt å dyrke flere tradisjonelle vekster.

Begrensninger også for hagedyrkere
Det som foreslås gjort ulovlig er - i følge artikkelen: - å "odla med eget utsäde, samt att ta rötter, knölar, fröer, sticklingar från sina plantor. Även att dela plantor på egen hand blir olagligt".

Den påtenkte loven skal omfatte alle vekster og all dyrking.
Og alle som dyrker jorda - både profesjonelle bønder, gartnere, småbrukere, foreninger mm.
Kravene gjelder også "växter som sedan tusentals år vuxit på den europeiska kontinenten och i Norden", hevder artikkelen.

Krever sertifisering
Begrensningene er som for poteter.
Den som vil dyrke hjemme, må i framtiden bruke "godkända frösorter, eller "licenserat växtförökningsmaterial" som det etter sigende heter i lovforslaget.
Frøsortene skal være godkjent av EU og innført i EUs registre og gen-databaser enten som "elite", "sertifisert" eller "standard".
Det vil trolig føre til at bare store frøprodusenter og distributører vil få sertifisert sine frø.

Seriøst?
Hvor seriøs artikkelen om EUs planer er, vet jeg ikke.
Jeg vet heller ikke hvor langt et eventuelt slikt arbeid er kommet.
Men jeg finner grunn til å anta at en eventuell EU-bestemmelse også vil bli gjort gjeldende hos oss.
Det er derfor all grunn til å holde øynene åpne - og til å være føre var.
Kravet om sertifisering av settepoteter, kan være et første skritt på vegen mot stadig mer rigorøse begrensninger i adgangen til fritt å drive hagebruk i samsvar med gammel sed og skikk.
Hvor er vi på veg?

Adresser

Mattilsynet: postmottak@mattilsynet.no og www.mattilsynet.no
Matportalen:  www.matportalen.no  

Vakker hagesildre

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Hagesildre er en uanselig plante som kan se litt "uryddig" ut hvis den står for tørt. Når den blomstrer, tar den imidlertid sitt monn igjen.

Hagesildre (Saxifraga arendsii ) steller seg selv.
Den tåler det meste. 
Også tørke.
Men den trives best i fuktig jord.
Det kan derfor lønne seg å vanne den jevnlig hvis den står på et tørt sted.
Da blir bladverket også penere.
Blir plantene for tørre for lenge, blir bladene brune og lite dekorative.
Men det skal mye til at de dør ut.

Hvis man fjerner de visne blomstene og stenglene - og planta ikke har det for tørt - kan hagesildren blomstre to ganger i løpet av sesongen. 
Den bør stå i  skrinn, sandholdig jord mener ekspertene.
Jeg har hagesildre i rose-/blomster-bedet i sørveggen.
Der er jorda verken skrinn eller sandholdig.
Men det er planta der som blomstrer så fint på bildet ovenfor.

Sildrene som står i det smale, jordfattige bedet sammen med hagehortensiaen og noen orientvalmuer som har sådd seg selv, pleier også å blomstre, men langt mer sparsomt og på lengre stilker - trolig fordi de står for mørkt.
Hagesildren mellom hortensiabuskene får forøvrig hvite blomster.
Det kan jo bety at det er en variant med andre egenskaper - ikke bare når det gjelder farge.

Maries hagebilder: Primula

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Primula er et vakkert, kjærkomment vårtegn i blomsterbedet. Den kommer tidlig, og den står lenge.

Navnet primula veris betyr vårens første.
Først er den jo ikke.
I alle fall ikke i vår hage.
Men tidlig er den.
Og vakker - med frodig, grønt bladverk og gulhvite klokker.

Min mor hadde flere slags primula med ulike farger i sin hage.
Jeg fikk flere - flere ganger - men de døde ut.
Noen trolig på grunn av tørke.
De tålte lite "motgang".
Men den gulhvite utgaven vi har nå, har klart seg gjennom flere somre med ulike grader av sol og regn.

Blomstene på primula har vært brukt i folkemedisinen.
Den skal etter sigende kurere så forskjellige plager som hoste, astma, stress, revmatisme, gikt, smerter og søvnløshet.
Det er utrolig hva "naturmedisiner" hjelper mot bare troen er sterk nok.

Tradisjonelt har det vært trukket te på bladene - og på rota.
Jeg avviser ikke "naturmedisiner" prinsipielt og generelt, men ville ikke drukket te på primula fra egen hage.
Man vet aldri.

Den svenske visedikteren og trubaduren Evert Taube har gjort primula udødelig.
På svensk heter planta Gullviva.
Den har de fleste hørt om.
Refrenget "Gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol" i visa Sjösala Vals,  er et av de mest iørefallende og kjente i den overmåte rike svenske viseskatten.

Hvor farlig er det å sette usertifiserte poteter?

Jeg har jeg vært flink og renset potetene for groer.
Vi kjøper 5-kilos poser med poteter for konsum.
Noen ganger har vi satt enkelte av dem i kjøkkenhagen, eller i plastdunker.
I år lar vi være for ikke å provosere "potetpolitiet".

Det er strenge regler for valg av settepoteter, har vi lært.
Man kan ikke putte hva som helst i jorda.
Det er lov til å bruke settepoteter fra egen avling.
Og det er formelt sett ikke forbudt å sette matpotet som kjøpes i butikk eller mottas på annen måte.
Men det frarådes på grunn av smittefare.
Dette gjelder særlig dersom matpotetene er fra utlandet, skriver matportalen.no på siden http://www.matportalen.no/artikler/er_du_en_potetsynder.
Årsaken er at potetene kan føre med seg smitte selv om de ser aldri så friske ut.
Smitte som kan gjøre stor skade om den overføres til jordbruksarealer.
Regelverket er i utgangspunktet myntet på næringen, men gjelder også hagedyrkere, skal man tro Matportalen, som anbefaler at man kjøper sertifiserte settepoteter hvis man vil dyrke poteter i egen hage.

Det kan man jo gjerne gjøre.
For sikkerhets skyld - og for ikke uforvarende å bli skyld i noe.
Men jeg har en følelse av at man her skyter spurv med kanoner.

Om smittefaren skriver Matportalen:
Ta en kikk under gummistøvlene dine.
Der vil du helt sikkert finne jordrester.
I hvert fall på høsten når du daglig er ute i kjøkkenhagen og henter deg et potetris til middagen.
Og på søndagsturen må du kanskje utstyre deg med regnhabbit og støvler, og på ruta passerer du kanskje et jorde eller to.
Så fort gjort kan det være å ha spredd en potetskadegjører.
De som bor i nærheten av profesjonelle potetbønder, bør ha dette ekstra i mente.
Jordbruksarealer hvor det påvises visse potetskadegjørere blir nemlig pålagt årelang karantene.
Derfor, ikke bli en potetsynder du også, men kjøp sertifiserte settepoteter på nærmeste hagesenter.

Hvis potetene er smittebefengte, sitter mesteparten av smittestoffene formodentlig i eller på skallet, eller umiddelbart under.
Kanskje også i groene.
Hvis man råskreller potetene og legger groer og skall  i komposten, sprer man formodentlig eventuelle smittestoffer til komposten.
Hvis potetene har sår, skurv, eller råteflekker skjærer man av dette før koking slik at også dette havner i komposten.
Om smittestoffene går til grunne i varmkomposten, er usikkert
Sjansen er til stede for at man, når komposten brukes i hagen, sprer smittestoffene til stadig nye områder.
Hvis smittefaren er så overhengende - og kan få så alvorlige konsekvenser som man vil ha det til - bør skall, groer og eventuelt sykdomsbefengt avskjær holdes borte fra komposten.
Men noe slikt råd har jeg ikke sett.
I alle fall ikke foreløpig.

At potetbønder må vise forsiktighet, er en selvfølge.
Å gjøre regler som gjelder dem som driver stort, gyldig for hagedyrkere virker, som nevnt, overdrevet.
Nå trues personer som dyrker poteter i plastkar, bøtter og spann, eller i et hjørne av kjøkkenhagen, med de alvorligste konsekvenser hvis de stikker en uautorisert potet i jorda.
De kan bli skyld i at hele potetavlinger går tapt.
For år framover.
Da blir de erstatningsansvarlige.
Trues det med.

Denne saken må være blåst ut av alle rimelige proporsjoner.
Går "ekspertene" virkelig god for denne virkelighetsbeskrivelsen?
Spørsmålet vil bli sendt til relevante mat- og landbruksmyndigheter.
Så får vi se hva de sier.
Hvis de syns saken er så viktig at de tar seg tid til å svare.
Det bør de synes hvis smittefaren er så overhengende som skremslene bærer bud om.

Maries hagebilder: Gravmyrt



Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Gravmyrt har pene blomster, men er uregjerlig. Passer man ikke på, overtar den blomsterbedet.

Hadde jeg visst hvor mye arbeid og ergrelse den skulle forårsake, hadde jeg aldri sluppet gravmyrten (Vinca minor) inn i hagen.
Jeg så den i min svigermors hage, og falt for de enkle blomstene med den vakre blåfargen.

Dessverre plantet jeg den flere steder.
Og i min uvitenhet - og sløvhet - lot jeg den spre seg før jeg reagerte.
Det har jeg måttet betale for i form av masse ekstra arbeid.

F. eks. plantet jeg både gravmyrt og sølvarve i nederkant av skråningen hvor Pink Grootendorst-rosene står.
Det var noe av det dummeste jeg har gjort.
Nå dekker de to "bunndekkerne" hele skråningen.
Å luke mellom de tornefulle rosebuskene er en prøvelse.
Både gravmyrten og sølvarven har mye dypere og kraftigere rotverk enn en skulle tro, og at de står i en skråning gjør ikke saken bedre for mine gammelmannsbein.
Nå skal de to "ugressplantene" til pers.
Det kommer nok til å koste meg både leggkramper og torner i fingre og hender, men det får ikke hjelpe.
Skal Pink Grootendorst-rosene overleve, må inntrengerne vekk.



Maries hagebilder: Gjenbrukte påskeliljer

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

De gjenbrukte påskeliljene i bedet på sørsiden av huset har gledet oss i flere uker.

Kommunen har en fyllplass der vi kan kaste hageavfall.
Der ligger det etter påske hvert år et stort antall avblomstrede påskeliljer.
Fine løker som folk har kastet etter at plantene har stått i potter og blomstret en stakket stund.

På samme måten er det på kirkegården.
Når påskeliljene er avblomstret, går de rett i søpla.

Men løker etter avblomstrede påskeliljer er ikke avfall.
Løkene er en ressurs.
De kan tas vare på og brukes om igjen.
Vi setter våre løker i hagen.
Der kommer de og gleder oss med sine sterkt gule blomsterklokker - år etter år.
Lar vi dem stå, blir de bare bedre og bedre.

Nå har påskeliljene på sørsiden av huset blomstret fra seg for denne gangen.
På nordsiden står de fortsatt i sitt fineste flor.