Rosene blomstrer.
Massevis av roser og enda flere knopper.
Nyanser i rosa.
"Spredt orden", men tross alt blomster i "klatreveggen".
Våre roser står i sørveggen.
Innunder takskjegget.
På tomtas mest veldrenerte sted.
Altså: Feil på feil på feil.
Men rosene overlever de.
Og blomstrer.
År etter år.
Noen er tettvokste, frodige og fine med glinsende grønt bladverk.
Mens andre er mer "strantne" med lange, ulenkelige stammer og greiner nesten uten blader.
Det siste skyldes selvfølgelig mangel på beskjæring og pleie.
Men etter noen år med mye udyr og bladrust, har vi gitt klatre- og slyngrosene fritt leide til å utvikle seg som de selv vil.
Teorien er at de da bedre vil tåle beskjæring og "trimming" neste sommer.
Et rosebed skal selvfølgelig være for roser.
I vårt bed må imidlertid rosene dele plass med en rekke andre planter.
Abrodd, klematis, diverse sorter campanula, lammeøre, høstasters og minst tre sorter lave stauder som vi ikke vet navnet på, står i rosebedet og konkurrer om vann, næring, lys og luft.
Til gjengjeld beskytter de rose-"røttene" mot den sterkeste sola.
Og solvarmen kan være sterk - både de direkte solstrålene og refleksen fra den mørkbeisede veggen.
Vi flyttet inn i vårt nybygde hus i 1983.
Noen av rosene er fra midten av 80-tallet.
Den røde klatrerosa for eksempel.
Andre er nyinnplantet etter at de opprinnelige har gått ut.
Til å begynne med var det bare mørkt røde og rosa.
Nå er det både røde, hvite, rosa og gule.
I årenes løp har rosene fått påfyll av jord, kompost og gjødsel.
Men det er grenser for hvor mye man kan fylle på et bed som er avgrenset av bedkanter og av en vegg.
Rosene våre lever derfor fortsatt nødtørftig - på et særdeles utsatt sted.
Men de lever altså - og blomstrer.
Man kan vel trygt si at lykken i dette tilfellet, har vært bedre enn forstanden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar