Ned til minste flis

Foto: Kow d. e. 26102015©     Klikk på bildet for å se større versjon.

Dette er ved. Ikke avfall. Vi kaster ikke egne ressurser og kjøper ny ved i stedet.

Tidlig på sommeren felte vi tre grantrær.
To vanlige norske - og en edelgran som vi ikke er hundre prosent sikre på navnet på.
Det gav lys og luft - spesielt for en av naboene - og masse fin ved.

Hos oss rommer begrepet ved så å si alt som kan puttes i ovnen.
Tjukke stammer, tynne topper, enda tynnere greiner og ikke altfor tynne kvister.
Det meste av granbaret havnet på kommunens kompostmottak.
Løse nåler - som det ble en del av - ble strødd i rododendron-bedet.
Og sagspon, barkebiter som ikke ville gi særlig varme, og sagflis ble lagt i våre egne kompostbinger.
Trærne blir med andre ord brukt ned til minste flis.

Har man en god grensaks - og det har man vel hvis man har hage - så er det lett å gjøre greiner og kvister om til ved.
Det som er for tjukt for hagesaksa, bruker man øksa på.
Og det som er for tjukt for øksa, kutter vi med den elektriske kjedesaga.

Det sies at ved skal varme minst tre ganger: Når den felles, når den kuttes og/eller klyves, og når den brenner i ovnen.
At det koster litt anstrengelse, og kanskje litt svette, å få veden i fyrbar stand, er altså som det skal være.
Å jobbe med veden gir dessuten mosjon.
At mosjon er sunt, er de fleste enig i.
Mange betaler til og med i dyre domme på treningsstudio for å mosjonere.
Vi som fyrer med ved fra egen "skog", trenger ikke betale for treninga.
Vi får den gratis - i tillegg til gleden og nytten ved å utnytte ressursene fra hagen.
Det er en vinn-vinn situasjon.
Som både gleder og varmer - opp til flere ganger.