Orkideer med flere liv

Foto: Kow d.e. 19012016 ©   Klikk på bildet for å se større versjon

Min kone har et eget lag med orkideer.  Etter en hvileperiode blomstrer de på ny - og på ny, gang på gang.

Mange kvitter seg med orkideene så snart de har blomstret ferdig.
De tar ikke bryet med å hjelpe dem til å overleve slik at de kan blomstre en eller flere ganger til.
Kanskje syns de at de ser "rotete" ut med luftrøttene stikkende ut til alle kanter.
Dessuten er orkideer billige.
Det er enklere å kjøpe nytt enn å ha avblomstrede planter å ta vare på.
Orkideer blir derfor i likhet med julestjerner, engangsplanter, som kastes etter bruk.

Hos oss havner de avblomstrede orkideene ikke i søpla eller komposten.
De får både èn og flere ekstra sjanser.
De settes lyst og ikke altfor kaldt, og får vann så de ikke tørker ut.
Deretter klarer de seg sjøl.
Tilførsel av ekstra næring får de sjelden.
Det er kanskje forklaringen på at de får blomster og ikke bare bladverk.

De fleste av de orkideene som min kone har hånd om, blomstrer i flere omganger.
Slik som planta over disse linjene.
Vi kan vel være enige om at det ville være dumt å kaste planter som blomstrer så rikt og gir en slik skjønnhetsopplevelse?

Svart på hvitt

Foto: Kow d.e. 16012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Svarttrosten satt inne i foringshuset og spiste. Først da jeg  kom på et par meters hold, tok den til vingene.

Men den fløy ikke langt. Den slo seg ned i rognetreet og ventet på at jeg skulle gå. Da jeg trakk meg tilbake, fløy den inn i foringshuset igjen. 

De to svarttrostene som holder til i vår hage, angrer sikkert på at de ikke dro sørover i høst.
De er helt svarte med gule nebb.
De er derfor med stor sannsynlighet velvoksne hannfugler.
Hunnfuglene er brune.

Svarttrosten livnærer seg vanligvis med mat som passer for deres nebb.
F. eks. meitemark, snegler, insekter, bær og frukt.
Alt sammen mat som den finner lite eller ingen ting av om vinteren.
Da må den gjerne nøye seg med brødsmuler og andre mykere matvarer som den f.eks. finner på foringsbrettet.
Eller under foringsbrettet der den spiser det de andre fuglene har sølt utover.
Selvfølgelig spiser den også korn og frø om det er å finne - f.eks. solsikkefrø, som det imidlertid kan være vanskelig å få skallet av.

På våre foringsbrett er det rikelig med brødbiter og brødsmuler.
Forhåpentlig finner de standhaftige trostene der nok mat til at de klarer å berge livhanken vinteren over.

Rådyrene på jakt etter mat

Foto: Kow d.e. 16012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Rådyrene har gått fram og tilbake på kryss og tvers over gårdsplassen og innkjørselen for å finne noe å spise, men utbyttet har vært magert. De har endt opp med å spise smulene fra fuglenes bord.

Da jeg kikket ut av vinduet ved 7-tiden i morges, spaserte det to rådyr rundt på gårdsplassen.
De så nok etter mat.
Sporene viser at de oppholdt seg en stund ved fuglematingsstativet i kanten av plassen.
Der har de spist av smulene som fuglene har sølt på bakken - eller rettere i snøen under fuglebrettet.
Brettet har tak og vegger så adgangen til maten der er stengt for de firbeinte.

Det kan ikke være lett å være rådyr om dagen.
Det meste av maten er nedsnødd.
Og snøen er dyp å vampe i.
De tynne rådyrbeina tråkker lett igjennom.

Man skulle derfor tro at de ville holde seg borte fra den dypeste snøen.
Men nei.
Snøen jeg har måkt fra innkjørselen og gårdsplassen, er deponert i skråningen ned til den nederste plenen.
Det er blitt store hauger med dyp snø.
Der går rådyrene!

Hvordan de klarer å ta seg fram, er en gåte, for snøen er mye dypere enn rådyrbeina er lange.
De må ha stått i til buken og brystet.
Så lite mat som rådyra får i seg nå om dagen, skulle man tro at de ville unngå unødvendige fysiske anstrengelser.
Men ingen ting tyder på det.
Der de går om sommeren, går de også om vinteren.
Uansett to meter høye barrierer av løs snø.

Hva er dette?

Foto: Kow d.e. 10012016 ©  
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kan du gjette hva dette er? Prøv deg selv før du kikker på løsningen nedenfor.

Fuglene har det ikke lett om dagen.

Det er kaldt, og vanskelig å finne mat.
De trenger imidlertid å få i seg mye mat med mange kalorier for å overleve.

Vi legger ut mat og "forer" så godt vi kan, men det kraftige og langvarige snøværet vi hadde for noen dager siden, gjorde matforsyningen vanskelig både for fuglene og fuglemateren.
Fugleneket så ut som en snømann, og foringshuset på gårdsplassen liknet på en krysning av en Klu Klux Klan-drakt og en muslimsk kvinne med hvit burka.

Noen fugler våget seg forhåpentlig inn, men å få lagt ut ny mat var ikke lett uten å grave fram foringshuset.
Nå er ny mat fylt på.
Og: Forhåpentlig blir både vi og fuglene spart for mere snø.
Etter det huseierens rygg kan melde om, har vi fått mer enn nok for lenge siden!

Snødd inne

Foto: Kow d.e. 10012016 ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Slik så det ut da jeg åpnet utgangsdøra i dag. Dyp og relativt tung snø dekket trappa, gårdsplassen og innkjørselen.

For mye og for lite forderver alt, pleide min mor å si.
Det kan jeg skrive under på.
Litt snø går an vinterstid, men nå er det kommet for mye.
Og det snør ennå.

Jeg har måkt hver dag i det siste, men i dag tidlig var gårdsplassen og innkjørselen på ny snødd ned.
Og nå var snøen betydelig dypere og tyngre enn de silkeglatte, lette fnuggene jeg har skuffet unna de foregående dagene.
Nå var det betydelig belastning for både armer og rygg.

Jeg måkte innkjørselen.
Gårdsplasen får vente til i morgen.
En 78 år gammel mann som er vant til et stillesittende liv, må ikke overdrive anstrengelsene.
Jeg får heller - om nødvendig - fordele  jobben over flere dager.

Men inntil den delen av gårdsplassen, som ligger foran garasjen, er måkt, er vi snødd inne.
Det er ikke snakk om å få ut bilen slik det er nå.
Heldigvis er fryseren og kjølseskapet fulle.

Jeg håper bare at snøen ikke blir våt og blytung før jeg får måkt.
Nå stiger gradene.
Da jeg stod opp ved halv sju tiden var det drøyt 9 grader.
Nå - seks og en halv time seinere - er det 6,3 grader sier termometerne våre.
I følge  meteorologene skal temperaturen stige ytterligere det nærmeste døgnet.

Jeg håper derfor at jeg orker å måke resten i morgen.
Skulle all den snøen som fyller gårdsplassen nå, bli til slaps og sørpe, vil det bli utrivelig her.
Det gjelderfor å få på seg varmedressen og komme i gang med måkingen i morgen igjen.

Sidensvansene innvier nyåret

Foto: Kow d.e. 01012016 ©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Været var grått, og fuglene sky, men jeg fikk da et slags bilde av dem selv om det ble uklart og dårlig.

Her lar de sky fuglene seg fotografere på noe nærmere hold, men da jeg skulle snike meg enda lenger innpå, kom en mann med hund på vegen utenfor, og fuglene lettet.

På årets første dag kom sidensvansene på besøk.
Ikke i slikt overveldende antall som de pleier å opptre i, men likevel i en stor flokk.

Jeg har sett at noen har beskrevet sidensvansene som tillitsfulle.
Beskrivelsen passer ikke på dem som besøker oss.
De er usedvanlig sky.

Jeg ble derfor overrasket da de ble sittende i mispelbuskene på den nedre plenen og spise røde bær, da jeg la aviser i papirdunken på gårdsplassen.
Til og med da jeg kom tilbake med kameraet, ble noen sittende selv om jeg forsiktig gikk nærmere.
Først da en mann med hund kom gående på vegen utenfor, lettet de og forsvant.

Hagen vår er populær hos de langveisfarende vakre fuglene med fjørtopp på hodet.
Det skyldes formodentlig alle cotoneaster- og berberis-buskene med lokkende røde bær.
Bær med frø som har en overveldende evne til å gi opphav til nye planter.

Hver høst venter vi derfor utålmodig på at hærskarer av sidensvanser - og noen mindre flokker med trost - skal komme og forsyne seg.
Sidensvansene er mer enn velkomne i vår hage.
De er vakre å se på.
Og de gjør en ryddejobb som vi nødig vil være foruten.