Rådyrene har gått fram og tilbake på kryss og tvers over gårdsplassen og innkjørselen for å finne noe å spise, men utbyttet har vært magert. De har endt opp med å spise smulene fra fuglenes bord.
Da jeg kikket ut av vinduet ved 7-tiden i morges, spaserte det to rådyr rundt på gårdsplassen.
De så nok etter mat.
Sporene viser at de oppholdt seg en stund ved fuglematingsstativet i kanten av plassen.
Der har de spist av smulene som fuglene har sølt på bakken - eller rettere i snøen under fuglebrettet.
Brettet har tak og vegger så adgangen til maten der er stengt for de firbeinte.
Det kan ikke være lett å være rådyr om dagen.
Det meste av maten er nedsnødd.
Og snøen er dyp å vampe i.
De tynne rådyrbeina tråkker lett igjennom.
Man skulle derfor tro at de ville holde seg borte fra den dypeste snøen.
Men nei.
Snøen jeg har måkt fra innkjørselen og gårdsplassen, er deponert i skråningen ned til den nederste plenen.
Det er blitt store hauger med dyp snø.
Der går rådyrene!
Hvordan de klarer å ta seg fram, er en gåte, for snøen er mye dypere enn rådyrbeina er lange.
De må ha stått i til buken og brystet.
Så lite mat som rådyra får i seg nå om dagen, skulle man tro at de ville unngå unødvendige fysiske anstrengelser.
Men ingen ting tyder på det.
Der de går om sommeren, går de også om vinteren.
Uansett to meter høye barrierer av løs snø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar