Klikk på bildene for å se større versjon
Denne spurven var modigst. Det fikk den betalt for. En av gulspurvene skimtes i bakgrunnen i overkant av bildet bak snora.
Ikke bare å forsyne seg. Snøen gjemmer maten.
Ser man godt etter, ser man to gulspurver i furutreet i bakgrunnen. I høyre bildekant sitter det en fugl som kan likne en dompap-hunn. Midt i matfatet sitter en gråspurv - eller hva det nå kan være - og bekrefter riktigheten av uttrykket: "Den som intet våger, intet vinner." For ikke å si: "Den som våger, den vinner."
Enkelte ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg setter opp fuglenek.
Besøket er ofte heller sparsomt.
I dag fikk jeg imidlertid "svar på tiltale".
Plutselig var neket og trærne i nærheten fulle av spurv.
Innen jeg fikk hentet kameraet, var de fløyet sin veg.
Ikke langt, men langt nok til at de ikke lot seg fotografere.
Først etter lang og utålmodig venting, kom noen av dem tilbake.
Den første flokken som kom, bestod alt overveiende av gulspurv.
Og de var mange.
Da de kom tilbake, var det de andre spurvene som var modigst.
Gulspurvene ble sittende i trærne på god avstand fra matfatet, mens gråspurv og andre spurver ikke lot seg be to ganger.
Utenfor kjøkkenvinduet byr vi på solsikkefrø, meisboller og peanøtter som henger i fuglematere fra kroker i "takskjeggget".
Halvannen meter fra veggen har vi dessuten et stort hjemmelaget foringshus hvor vi legger ut brød fra de lokale forretningene og frø.
På huset har vi et vertikalt stag som vi fester fuglenek på.
Meisene, pilfinkene, en og annen gråspurv og ekornene, lar seg ikke skremme av at de må hente maten like utenfor vinduet.
Også dompapene dukker opp fra tid til annen.
De tar med seg det de vil ha, og sitter og spiser i naboens furuhekk før de kommer og henter ny forsyning.
Andre fugler er mer reserverte og tenker seg lenge om før de i full fart river med seg et frø og forsvinner.
De avspiser oss med en "fransk visitt".
Dem har vi relativt liten glede av.
Men fuglelivet som sådan, bringer oss stor glede - vinteren igjennom.
Det går med en del kilo fuglemat, så vi må tro at det vi gjør, er med på å redde en del småfugl fra å sulte og fryse ihjel.
Ved andre foringsbrett rundt omkring på tomta er det skjærene som hersker.
Utenfor kjøkkenvinduet får imidlertid småfuglene - og ekornet - være i fred.
Der har de sitt asyl.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar