Kuletistelen sprer sine frø

 

Foto: Kow d. e. 20082018©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Kuletistelen har begynt å spre sine spirevillige frø, men virker fortsatt tiltrekkende på sommerfugler, humler og andre insekter.

Kuletistel (Echinops bannaticuss) er godt likt av insektene.

Spesielt sommerfugler og humler vet å sette pris på dem.

Dekorativ er den også.

Men den sprer seg uhemmet og overtar raskt blomsterbedet der den står. 

Frøfirmaet "Nelson Garden" karakteriserer kuletistel som en "herlig gammeldags plante som gir kulerunde, sølvblå blomster", og beskriver den som nøysom og som "robust og dekorativ i bedet, som solitær og egnet til tørking som evighetsblomst".

Vi har et staudebed hvor blomstene selv bestemmer.

Der konkurrerer kuletistel med reinfann. 

For at de ikke skal ta helt overhånd, klipper jeg av en del av frøhodene ut på ettersommeren og høsten.

Det hjelper litt, men det er alltid nok igjen til at plantene ikke dør ut.

Kuletistelen trenger forresten ikke et bed med god jord for å etablere seg og vokse.

I likhet med sin bed-nabo reinfannen, klarer den seg med den sanden som vi har fylt mellom steinene i steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen.

Der - og hvor som helst ellers hvor den finner noe å vokse i - dukker den ubedt opp, men blir umiddelbart fjernet.

Skjønt, i rosebedet i sørveggen har en plante fått lov til å etablere seg i ly av lavendelbusken.

Der står den fint til den mørkbeisede veggen.

Men ellers må den holde seg i "villbedet" inntil "husets gartner" får samlet ork og tiltakslyst til å rydde der.

Da blir den tynnet ut.

Men fjernet fra hagen blir den ikke.

Til det setter insektene for stor pris på den.

Det samme gjør hagens eiere.

 

Skorkebergåsens malver

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Malvene dukker opp på de mest overaskende steder, men det gjør ikke noe. Velkomne er de.

Jeg liker svenske viser.

Som f.eks. "Flicka från Backafall" av Gabriel Jønnson og Gunnar Turesson hvor "malvorna" spiller en sentral rolle.

 Flicka från Backafall briggen Tre Bröder,
kryssar ikväll i Karibiska sjön.
Medan en landvind från kusten i söder
stryker som Sunnan därhemma kring ön.
Luften är kryddad av tusende salvor
men jag ger bort dem varendaste en
mot att få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Hven

Vänta mig inte till sommaren Ellen,
då skall jag ännu ha linjen i Norr..
men när du står invid kyrkan om kvällen
tänk då att jag är en yr ollonborr
som utan lov tar en törn mot din tinning
och medan du med små händerna slår,
letar sig ner under bluslivets linning
allt medan månen i malvorna går.

Vi har malver i hagen.

Men det er ikke så lett å si akkurat hvor.

For så dukker de opp her - og så der.

Og somme tider er de ingen steder, og da tror vi at vi har mistet dem for godt.

Men så dukker de opp igjen.

I år dukket de opp i kanten av innkjørselen.

Der har vi tillatt at krypconoteaster, sølvarve, rosespirea, vårvortemelk og diverse krypnelliker har etablert seg utenfor selve kjørebanen.

Og der dukket malvene opp.

Jeg foretrekker navnet malver. 

Men det gjør tydeligvis ikke Google eller Firefox.

Søker man med stikkordet "malver" på nettet, ramser søkemotoren opp de forskjelligste oppslagsord.

Den foreslår bl.a. malware, men ikke blomsterplanta.

Bruker man derimot oppslagsordet kattost, får man fullt treff.

Wikipedia mener at det fins 25 arter av kattost.
Store norske leksikon oppgir derimot at kattost er en planteslekt med 40 arter.

Leksikonet har også en slags forklaring på det noe merkelige navnet kattost. 

Nemlig at "fruktene spaltes i mange enfrøede delfrukter som ligner ostestykker, og dette har gitt navn til slekten".

Hvor kattene kommer inn i bildet, sies det ikke noe om.

Flere kattost-arter "finnes forvillet" i Norge.
Det betyr formodentlig at de har spredd seg fra hager og parker og plasser hvor plantrester kastes.
Det gjelder f.eks. de ettårige plantene småkattost og dvergkattost opplyser leksikonet.
Men det gjelder også hageutgavene, f.eks. apotekerkattost.
Det vet vi av selvsyn.
Så da kan vi vel bare vente på at en gesjeftig såkalt "naturvernende ekspert" får kattostplantene svartelistet.
For planter som sprer seg, skal vi ikke ha i norsk natur.
Mener "ekspertene".

Mens denne bloggeren i sin naivitet, mener at ingen planter egentlig er genuint norske.
Alle vekster i norsk natur har kommet utenfra og har innvandret etter at innlandsisen forsvant.
Mener han.
Så naiv kan man altså være.

Vivendelen blomstrer

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

 
Vivendelen trives bra i vestveggen sammen med gullklematis og jackmaniklematis.

Hver enkelt vivendelblomst er et unikum som er vel verd et nærmere studium.

På Hvaler fins det såkalt villkaprifol - eller vivendel. Planta er kjent under flere navn. Den heter både vebend, vebendel, vindelved, veavingjel, hølved, ringved, revol, revonn og reveklo. Og sikkert mange andre ting.

Jeg kaller den vivendel. Det er det vanlige landsgyldige navnet på veksten Lonicera periclymenum . Det er med all sannsynlighet den vi har, og ikke Lonicera caprifolium.  Planta er viltvoksende, og oppfyller derfor hovedkravet til å bli kalt villkaprifol.

For snart 25 år siden, tok jeg med et rotskudd fra naboens hyttetomt på Hvaler og plantet den i min hage i Drøbak. Der trives den åpenbart meget godt. Den dekker etter hvert et vanskelig område med tynn og skrinn jord på nordsiden av huset, og den har i tidens løp klatret til topps i diverse trær i nærheten og gledet oss med blomsterflor og velduft. Men så ble den angrepet av myriader av bitte små hvite insekter, og begynte å skrante. Den vokste dårlige, og de siste par årene har den ikke blomstret. I år er den imidlertid friskt grønn igjen, men blomstrer gjør den ikke.

For tretten-fjorten år siden satte jeg et rotskudd av vivendel-planta sammen med en gullklematis ved vestveggen. Denne vivendelen har ikke vært angrepet av hvite "fly". Den er usedvanlig frodig, og vokser nesten uhemmet oppetter veggen, hvor den konkurrerer med gullklamtisen om å kle veggen med blomstrer.

Ikke til invortes bruk
Det er knyttet en del overtro til vivendel. I følge "Urtekildens planteleksikon" trodde skottene i tidligere tider at vivendel rundt inngangspartiet til hjemmet ville beskytte mot at det kom hekser inn i huset. Tok man med seg vivendelblomster inn i huset ville det bringe med seg penger. Unge jenter burde derimot ikke ta med seg vivendelblomster inn. Det ville nemlig kunne gi dem drømmer som unge jenter ikke bør ha. 

"Vivendel regnes som giftig" opplyser "urtekildens planteleksikon". Likevel har vivendel - som så mange andre urter - vært brukt mot sykdommer. Planta inneholder bl.a. salisylsyre som er virkestoff i flere medisiner. Skal vi tro folkemedisinen har vivendel både urindrivende, svettedrivende, slimløsende, avførende, krampeløsende og febernedsettende effekt. Og så virker den antiseptisk og kan rense sår.

Folk i våre dager er mer nøkterne og realistiske. Vivendel anbefales ikke lenger til invortes bruk, men de som forliter seg på urtemedisiner mener fortsatt at uttrekk av vivendel-bark kan brukes utvortes, f.eks. til sår som verker og til betennelser i huden.

Om det virker?

Jeg vet ikke. Jeg har ikke prøvd.

Reinfann må holdes i tømme

Foto: Kow d.e. 20.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 

Reinfann er dekorativ når den blomstrer, men blir den ikke holdt i sjakk når den går i frø, overtar den raskt hele bedet.

Frøhodene bør fjernes med mindre du vil ha en reinfannåker.

Har du først fått reinfann - eller Tanacetum vulgare som den heter på latin - i hagen, så har du den for alltid. Ikke bare i blomsterbedet. Reinfann danner uhorvelige mengder med frø med en nærmest utrolig spireevne. Hos oss dukker det opp reinfann-planter over alt. I mange tilfelle ganske langt unna morplantene. I sanden mellom steinene som danner steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen, ser den ut til å like seg spesielt godt. Der må vi stadig luke.

Reinfann har en krypende rotstengel. Når vi drar opp en velvoksen reinfann-plante med rota, følger det gjerne flere planter med. Det kan derfor se ut som om reinfann formerer seg både ved hjelp av frø og rotstengel.

Reinfann - farlig legeurt
Reinfann er utbredt over hele Norge - fra ytterste skjær og helt opp til bjørkegrensa. Den har mange navn. Noen steder kalles den renfang, regnfang, reinfonn eller reinfant, og andre steder raudryllik, tangsigras, tannsi eller tansaegras. At blomstene likner knapper, kan man raskt bli enig om. Reinfann er derfor også kjent under navn som herremannsknapp, herremann og ungkarsknapp. Den siste tydelig påvirket av den engelse betegnelsen "Bachelors buttons". På engelsk heter reinfann ellers tansy, bitter buttons, golden buttons , yellow buttons, parsley fern, ginger plant m.m.

Reinfann er en legeurt, men jeg vil ikke anbefale noen å eksperimentere på egen hånd. I følge nettstedet "Urtekildens planteleksikon" inneholder planta stoffer som kan føre til abort, kramper, kolikk og til og med døden.

Ekstrakt av reinfann anvendes som middel mot innvollsorm og andre tarmparasitter. På tysk kalles planta bl.a. Wurmkraut. Reinfann brukes også som appetittvekker og for å bedre fordøyelsen. Det skal dessuten virke svettedrivende, antiseptisk,  menstruasjonsdrivende og øke sekresjonen av magesyre, samt være til hjelp mot gulsott, nyresykdommer, åreknuter, bloduttredelser, forstuinger - og mot lopper og lus.

Men bruk av Reinfann er altså risikabel. Inntak av Reinfann frarådes på det sterkeste, men selv utvortes bruk kan gi forgiftning.

Kongelig pålegg om å dyrke Reinfann
Reinfann har en meget interessant historie som middel for folkemedisinen i Europa. Som når det gjelder Humle, har det til tider vært kongelig pålegg om å dyrke reinfann. Så viktig har den altså vært ansett for å være.

I tidligere tider mente mange at reinfann hadde trolldomskraft. Man skulle f.eks. plassere barn i røyken fra brennende reinfann. Røyken ville beskytte barnet mot onde krefter. Hvis man kastet reinfann som var stenket med vievann under Mariamesse 15. august, på ilden, vernet det mot lynnedslag.


Reinfann jager insekter, men ...
Humler, veps, bladlus og sommerfugler besøker gjerne reinfann-blomstene. Andre insekter er visstnok ikke like glad i dem for reinfann er kjent for sine insektdrepende og desinfiserende egenskaper. Tørkede blad ble lagt mellom klær, i sengehalm og i halmen som dyrene lå i, for å holde lopper og annet utøy unna, forteller nettsiden "Urtekildens planteleksikon". Et dryss med hakkede blomster og blad skulle etter sigende fordrive både maur og mus. Lagt på hyller i spiskammeret, hengt over dører og vinduer, og gnidd på kjøtt holdt reinfann fluene unna.

Reinfann ble også plantet nær frukttrær for å skremme bort skadeinsekter. Man kunne ellers gni inn pelsen på hunden eller katten med urten for å hindre at den fikk lus. Reinfann er blitt brukt til å drepe skabb, lus og lopper også på mennesker.

Elskovsmiddel og bevaring av døde
I slaviske land er planta brukt som elskovsmiddel. Hvis den forelskede jenta la reinfannblomster i en linpose i den høyre armhulen, og ville den hun elsketstraks være på plass het det.

Planta er ellers bruktfor å hindre at barn skulle bli ombyttet av de underjordiske ved fødselen.

Det har ikke alltid vært mulig å begrave døde straks de hadde forlatt livet. For å hindre forråtnelse gned man liket inn med reinfann. Da ble den døde ikke så lett angepet av fluemark. Stanken av forråtnelse ble dessuten dempet.

Reinfann som fargeplante og i komposten
Reinfann er altså en farlig plante som bør behandles med omtanke og forsiktighet.Men to ting kan de tilsynelatende bruke den til uten å sette liv og helse i fare.Rota kan brukes til farging av garn. Den gir etter sigende, en kraftig, lysbestandig grønn farge etter at garnet er beiset, mens bladene gir gulgrønn farge og blomstene en gul, nesten oransje farge.

Dessuten er reinfann nyttig å ha i komposten. Men unngå for all del å få med ferdig utviklede frø. Og personlig ville jeg ikke lagt reinfannrøtter i komposten heler. Sprer man frø og rotdeler får man reinfann over alt. Og det kan kanskje bli litt vel mye av det gode. Selv for en gammel kulturplante.

Vakker pelargonium fra dynga

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Pelargoniumplanta som jeg fant, er frodig med mange blomster. 

Folk hiver det utrolige.
For et par år siden fant jeg en fin pelargoniumplante på dynga, dvs. på plassen der vi kaster hageavfall.
Den var ille tilredt, og uten potte, men med noen få grønne blader.

Jeg slekter på Askeladden, så jeg tok med planta hjem.
Der pyntet jeg på den og gav den godt stell.
Planta kom seg, og satte noen beskjedne rosa blomster.
Det var altså liv i den.

Etter fjorårets overvintring var det fortsatt liv.
Planta vokste godt og blomstret. 

I vinter stod den i vedskjulet.
Skjulet er frostfritt, men kaldt.
Plantene der overlates i stor grad til seg selv.
De vannes, men ikke overdrevent.

Noen planter overvintrer i skjulet.
Andre tilbringer vinteren innendørs i stuevarme.
Ja, mer enn det.
De står i det rommet der vedovnen er, og hvor temperaturen skifter fra kjølig nattetemperatur til ganske varmt når det fyres.

Plantene møter derfor våren og utelivet, med ganske ulike forutsetninger.
Hvordan ville pelargoniumplanta med de rosa blomstene klare seg i år?

I likhet med flere av sine artsfrender så den ganske pjuskete ut.
Men den kom seg fort.
Bladverket ble grønt og fint.
Men blomstene lot vente på seg.
De røde pelargoniene som vi har dyrket fram fra stiklinger, satte knopper og slo ut i blomst.
Det samme gjorde Dronning Ingrid-plantene som er laget på samme måten.
Og etter hvert kom det knopper på den rosa.
Først noen - så mange.
Og plutselig var den full av store hoder med vakre, rosa blomster.

I årets lange, varme og tørre sommer har vi måttet vanne jevnlig for at blomstene i potter og urner ikke skulle tørke ut.
I mangel av passende skål, satte jeg blomsterurna i et vaskevannsfat for at vannet ikke skulle renne igjennom og bli borte.
I tillegg plasserte jeg den på en murkant i skyggen av parkslireknen ved garasjen.
I skyggen ville den kanskje blomstre mindre, men klare seg bedre.

Men den antakelsen slo ikke til.
Den både vokste bra og blomstret overdådig. 
Nå utgjør den et fargerikt, oppkvikkende innslag der den står.
Og det har den gjort i hele sommer.
Etter en litt nølende oppstart i våres, har den vært et fargesterkt innslag på gårdplassen sammen med mange røde og lyst rosa artsfrender.

Denne planta var det altså noen som hadde kasta.
Pegene sitter løst.
Folk kjøper planter, har dem en tid midt på sommeren, og hiver dem ellers som hageavfall.
Det er en bruk og kast mentalitet som jeg ikke forstår - og ikke liker.
På den annen side: 
Vi fikk oss en vakker, frodig pelargonium i tillegg til alle de vi har fra før.

 

Dichondra "Silver Falls"

Den 8. august skrev jeg om en imponerende hengeplante som vi hadde hatt "i pensjon" i sommer.

Den så slik ut:

Vi visste ikke da hva den heter.
Jeg lovte imidlertid å forfølge saken.

Eieren opplyste at planta var kjøpt hos Oasen Hageland.
Jeg skrev dit og ba om opplysninger, men Oasen har ikke verdiget meg svar. 

Jeg vet imidlertid likevel hva planta heter.

I ukebladet Hjemmet for 15. juni 2015 er den avbildet.

Navnet er Dichondra "Silver Falls".

Et passende navn.

Nettsiden til "garden living"  forteller at Dicondra "Silver Falls" dyrkes "for de dekorative sølvfargete bladene som sitter på lange ranker".
Det forstår man jo.

I andre deler av verden er Dicondra en staude, men hos oss dyrkes den som en ettårig sommerblomst," opplyser "garden living".
Planta kan imidlertid overvintres.
Da bør den stå lyst, svakt tørt og kjølig.

Som andre sommerblomster kan Dichondra "Silver Falls" såes.
Såtid er januar–mars ved temperatur på 21–24 grader.
Jorda holdes fuktig til plantene begynner å spire.
Planta trenger mye vann.
Jo, større bladverket blir, desto mer vann må den få.
Men: Jorda må ikke bli for våt, for da vokser ikke plantene skikkelig.
Dichondra plantes ut når faren for frost er over.

Som bildet ovenfor viser, passer den utmerket i ampel, verandakasse eller balkongkasse med god fallhøyde.
Planta blomstrer i juli–august.
Blomstene er uanselige, men de sølvfargede bladene er dekorative gjennom hele utesesongen.
Dichondra trives best i sol eller i halvskygge.

"Dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter, dekorativ og hardfør, som den er" skrev "garden living" i 2015.
Det er en spådom som har slått til.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Agapanthusen slo overraskende til med mange blomster. På avstand er blomstrende agapanthus et fint skue.

 Nær innpå er de nesten enda finere.

Vi har flere urner med agapanthus som blomstrer årvisst.
Noen av dem kan ta seg en blomsterpause et år, men så kommer de gjerne sterkere tilbake.

I tre år har vi hatt en litt stor plante som ikke har blomstret.
Den har stått i en litt stor plastpotte som den har begynt å sprenge seg ut av.
I våres hadde vi tenkt å dele den i tre-fire nye planter i mindre potter.
Agapanthus liker - etter vår erfaring - å ha det litt "kummerlig".
Den blomstrer best da.
En av de avdelte plantene hadde vi til og med lovet bort.

Men det ble ingen deling og omplanting.
Overraskende dukket det opp blomsterknopper på den planta som bare hadde hatt bladverk i flere år.
Og ikke bare èn knopp.
Den ene knoppen etter den andre skjøt fram.
Det lå an til å bli et helt blomsterflor.
Nå står planta i den gamle, svarte, ødelagte plastikkpotta med 19 blomsterkroner med vakre lyst blå klokker som lyser opp på gårdsplassen ved vedlagret som er kledd i grønn, ikke fullt så vakker, presenning, og ikke akkurat forskjønner sine omgivelser.

Nei, noen deling ble det ikke.
Men planta bør deles.
Skal vi dele den i høst?

Deling er en krevende prosess.
Både for planta og for den som deler.
Man må fortrenge alle motforestillinger, og ved hjelp av spade, sag eller øks, kutte seg igjennom safgtige røtter.
Det blir stygge snittflater - men det må til.
Tåler de "nye" plantene å stå med slike snittflater vinteren igjennom?

Eller er det kanskje best å vente til våren?
Men da dukker det vel opp nye blomsterknopper som gjør at husets gartner ikke har hjerte til å utsette planta for en omgang med spaden, saga eller øksa?

Foreløpighar ikke "gartneren" bestemt seg.
Nå nyter han synet av 19 lyseblå blomsterkroner i full blomst.
Men før vinteren setter inn, må han ha tatt en avgjørelse.
Han vet det.
Men lurer på om de avdelte plantene vil blomstre neste år, dersom han venter med delingen til våren.
Det kunne kanskje være verdt å prøve?
Han liker jo å eksperimentere.
Det er nesten "halve moroa" ved hagingen.

Fugl Fønix stiger opp av aska

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 © 
Klikk på bildet for å se større versjon 

Svarthyllbuska var ikke død. Nå skyter den nye skudd fra rota.

Vi hadde en flott svarthyllbuske. 

Søk med stikkordet "svarthyll" i søkefeltet øverst på siden, så finner du flere artikler om den.

Den tørket dessverre inn og døde.

I alle fall det som var over bakken. 

Jeg skar den derfor ned.

Nå svarer den med å komme med nye, friske skudd fra rota.

Dessverre står det igjen en syk stubbe som jeg ikke fikk felt før tropevarmen jaget meg i hus.

Nå krysser jeg fingrene for at den ikke skal infisere de nye skuddene slik at de også sykner hen og dør.

Svarthyll er en dekorativ buske - eller tre.

Blomstene kan brukes til å lage saft eller vin på.

Og de kan frityrstekes. 

Da blir de en lekkerbisken.

Bærene gir hyllebærsaft som er både god og sunn. 

Nå håper vi at rotskuddene skal utvikle seg og vokse til en like høy, omfangsrik og produktiv buske som den vi hadde.
Foreløpig ser det lovende ut.
Men vi tar ikke noe for gitt.
Vi vet ikke hva de overjordiske delene av den opprinnelige buska døde av.
Ekspertene har heller ikke kunnet hjelpe oss.
Det er derfor ikke mulig å gjøre noe for å hindre spredning av sykdom og gjentakelse.

Alt vi kan gjøre er å krysse fingrene og håpe det beste.
Og som sagt: Foreløpig ser det lovende ut.
Faktisk meget lovende!

 

Reddikbladene forsvant

Foto: Kow d.e. 06.08.2018
  Klikk på bildene for å se større versjon 

 En dag var alle reddikbladene borte.

Noen reddiker ble så store. Andre ble mindre før de stanset i veksten da de mistet bladene.

Vi har sidene fra gamle barnesenger til stengsel slik at rådyrene ikke kan komme inn på terrassen.
Det er ikke pent, men det er effektivt.
Vi trodde derfor at plantene i plastdunkene der skulle stå trygt.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?

En morgen da jeg kom ut på "inspeksjon", var alle reddikbladene borte.
Bare bladstilkene stod igjen.
Uten blader - ingen vekst.
Rådyrene hadde ikke vært der.
Det er helt sikkert.
Rødbetene, tomatplantene, sukkerertene, basilikumplanta og de andre urteplantene var urørt.
Bare reddikbladene var spist.

Jeg mistenker snilene.
Trolig ikke de store brune, svarte eller hvite, men de mange små grå.
Eller kanskje de som bærer huset på ryggen.
De er like grådige som de andre, men penere å se på, og derfor mindre uglesett.

Brune skogsniler har jeg ikke sett på et par år i vår hage.
Det tilskriver jeg det faktum at jeg har vært en "kløpper" med saksa.
Jeg har drept for fote.
De døde har jeg latt ligge.
Når artsfrendene har kommet for å spise dem, har jeg klipt dem også.
Fort og effektivt for å hindre dyreplaging som er en vederstyggelighet.

Nei, det er nok noen av de mindre som har vært på ferde.
Jeg har søkt langs kantene på dunken og på bakken omkring, men har ikke funnet de skyldige.
Så det er vel de små grå som har mesket seg.
De graver seg ned om dagen, og er ikke lett å finne.

Nå må vi rive opp alt, og vurdere å så på nytt.
Det er kanskje i seneste laget, men neppe for sent.
Men vi får se.
Sår vi nye, kommer vel snilene og spiser dem også.
Det er ikke lett å være "gartner".

Imponerende hengeplante

Foto: Kow d.e. 06.08.2018  
Klikk på bildet for å se større versjon 
 

Da denne planta kom, rakk den litt over vannbordet. Da den reiste etter 14 dager, var den blitt 15 cm lengre. 

Vi driver ikke pensjonat, men vi har tatt noen planter i pensjon. 

Da familien til vår sønn skulle på ferie, overlot de noen planter i vår varetekt.

Bl.a. en stor, bladrik hengeplante.

Planta ble hengt der vi pleier å ha våre egne ampler om sommeren: 

Midt i den verste blåsten og trekken fra Oslofjorden.

Vinden tar godt her hos oss.

Planta har svaiet faretruende.

Noen ganger har den stått rett i de hardeste vindkastene.

Men den har ikke falt av kroken.

Og de lange, relativt spinkle greinene, og bladene, har tålt påkjenningen.

Ingen ting er blitt ødelagt.

Noen ganske få blader har fulgt livets gang, visnet og falt av, men ellers har den holdt seg frisk og fin.

Vi har altså å gjøre med en robust hengeplante som tåler det meste, og legger alen til sin vekst selv under utfordrende livsvilkår.

Den må bare få vann.

Mye vann.

Hos oss hvor den har hengt i solsteiken og vinden, har den fått nærmere 3/4 liter et par ganger om dagen.

I går reiste sommergjesten til sitt eget hjem.

Faktisk større og mer imponerende enn da den kom.

I sommer var vi på besøk på campingplassen "Daftø" i Bohuslän.

På spasertur mellom campingvognene, så vi mange planter av samme slag som vår sommergjest.

Fine frodige hengeplanter som prydet hageneflekkene rundt campingvognene til de "bofaste" camperne.

Planta er tydeligvis "in".

Og det det kan vi forstå.

Men hva heter den?

Vi spurte på "Daftø", men selv vår hageinteresserte samtalepartner som hadde to flotte eksemplarer, visste ikke navnet.

Vi kan derfor ikke bidra med navn og data.

Foreløpig.

Men vi fortsetter jakten.

For dette er en plante som det kan bli etterspørsel etter.

Dekorativ og hardfør, som den er. 
 

Overaskelse i blomsterhjørnet

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

En ukjent plante tok freidig plass sammen med pelargonium og blomkarse, og bredde seg ut over med lange utløpere. Den fikk masse blomster.

Flere av blomstene dannet fruktanlegg. Et av anleggene har foreløpig gitt dette resultatet. Men hva er det? 

I et hjørne av gårdsplassen pleier vi å ha noen urner med blomster.
I hovedsak er det hjemmeavlede pelargonier, men også blomkarse som vi har sådd fra frø som vi har høstet selv.
Innimellom er det en og annen innkjøpt kantlobelia.

Jorda vi bruker, er en blanding av tidligere brukt jord, kjøpejord, kugjødselkompost og egenprodusert jordforbedring fra varmkompost.
Jorda er gjødslet med pellettert hønemøkk som er oppløst i vann.

Som regel går alt som forventet - altså "etter oppskriften".
Men i år har vi fått oss en overaskelse.
Blant de kjente plantene dukket det opp en plante med relativt lange utløpere fulle av litt store lyst grønne blader og gule blomster.
Først gjettet vi på at det måtte være agurk.
Men etter hvert som noen av blomstene gikk over til fruktanlegg, hellet vi mer til gresskar.
Skjønt, nå lurer vi faktisk på om det kan være melon.

Når vi kjøper og spiser melom, kaster vi frøene i varmkomposten.
Der spirer de ofte og lever en stund før de forgår av gjæringen og den høye varmen.
Kan et frø likevel ha klart seg, og fulgt med komposten over i urna med blomster?
Er frøet "stratifisert" i kompostbingen?
Har det beholdt spireevnen, og overrasket oss med meloner fra egen hage?

Sommeren har vært usedvanlig lang.
Og ikke minst usedvanlig varm.
Jeg er en gammel mann, og har ikke opplevd så varm sommer, siden 1947.
Kan den tropiske sommeren ha lokket fram optimismen i et kompostert melomfrø, og fått det til å vokse i håp om å kunne sette frukt, og dermed frø, for å sikre etterslekten?

Det er flere fruktemner på planta.
Det skal bli spennende og se hva det blir av dem.
Ennå er vi bare i begynnelsen av august, så de har god tid på seg.
Vi lever i spenning.
Og det må vi vel gjøre en stund framover, hvis det ikke er noen der ute som allerede nå kan se hva det er for noe mystisk vi dyrker i blomsterurna.
Har du en teori, så hold den ikke for deg selv.
La oss få høre.

Fruktbare sommergjester

Foto: Kow d.e. 06.08.2018 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Agurkplanta var stor da den kom, og har fortsatt å vokse. Den blomstrer rikt, og har begynt å utvikle agurker.

Agurkene kommer i ulikt tempo.

Denne planta har båret mange agurker tidligere. Den ble klipt ned, og var bare en grønn stilk da den kom. Den har vokst godt under ferieoppholdet, og har begynt å prodsere agurker igjen etter en kort hvileperiode.

Mitt 13 år gamle barnebarn, Mia, har interesse for det som vokser og gror.
Hun har grønne fingre, som det heter.

Denne sommeren har hun satset på agurker.
Mens hun var hjemme, dyrket hun agurker på egen veranda.
En plante leverte mange fine agurker, gjorde seg ferdig, og ble klipt ned.

En annen lå litt etter i løpet.
Den vokste også bra - og bar blomster.

Da Mia og familien skulle på ferie, ble de to plantene plassert som sommergjester på verandaen til "Fama" og "Moff", dvs. farmor og farfar, altså oss.

Å ha planter i pensjon er et stort ansvar.
Hva om de ikke likte seg hos oss?
Hva om de ble ødelagt?
På verandaen var det kanskje i mørkeste laget, men der ville de i hvert fall ikke bli spist av rådyrene.

Plantene må tydeligvis like seg der de står.
Begge har vokst, og satt blomster.
Og begge har begynt å få agurker.

Nå har "Fama" og "Moff" fått en ny bekymring.
Ferien er over, og plantene må flyttes hjem til Mia igjen.
Vil de tåle flyttingen?
Den største planta har agurker ytterst på de lange, skjøre stenglene.
Vil plantene og agurkene komme helskinnet fram til sitt egentlige bosted?

Fortsatt står sommergjestene trygt på vår veranda.
Men avskjedens time nærmer seg.
Og vi går i urolig spenning som foran en fødsel.
Vil mor og barn komme fra det med liv og helse i behold?
Selv kan vi ikke gjøre annet enn å håpe det beste.

Lobelia og Dronning Ingrid

Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Den sterkt blå Lobeliaen står fint sammen med den rosa Dronning Ingrid-pelargoniaen, og pynter opp ved trappa.

Pelargoniene liker sol og tåler godt å stå utendørs i den varme årstiden.

Vi setter dem ut så snart nattefrosten har sluppet taket om våren.

Og de står utendørs til frosten kommer tilbake seint på høsten.

De blomstrer rikt og holder seg pene stort sett hele tiden hvis de bare "plukkes" og får anledning til å utvikle stadig nye blomster.

Med ett unntak.

Dronning Ingrid tåler ikke regn.

Det vil si: Selve plantene tåler godt å stå ute.

De setter like stor pris på uteklimaet som andre pelargonier.

Men blomstene blir stygge når det regner. 

De bør derfor helst stå under tak.
Noen mener at Dronning Ingrid er en inneblomst.
Det er jeg ikke enig i, men de holder seg penere hvis de beskyttes mot regn.

Vi formerer pelargoniene selv fra stiklinger.

Vi har derfor mange pelargoniumplanter.

Også mange Dronning Ingrid.

Og ikke alle står slik at de er skjermet for regnvær.

I år har ikke det spilt så stor rolle.

Men når det en sjelden gang regner, må Dronning Ingrid "plukkes" grundig for å fjerne ødelagte blomster, og for å stimulere utviklingen av nye knopper.
Det krever litt arbeid, men gir penere blomster.

 

Bøller

Foto: Kow d.e. 23. juli 2018 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dekorative "bøller" fra "bøllefrø".

For en del år siden fikk husets frue noen gratis poser med frø på kjøpet i en butikk hvor hun handlet klær.
På posene stod det at de inneholdt "bøllefrø".
Frøene kom i jorda, og fram kom diverse fine, fargerike sommerblomster.
Noen av dem utviklet masse frø som de spredte utover ved egen hjelp.
I årene som har gått siden den gang, har vi hatt "bøller" fra "bøllefrø" både her og der.

En omlag 20 centimeter høy "bølle" har vist seg spesielt levedyktig.
I fjor plantet jeg noen av dem i en potte som har stått i garasjen vinteren igjennom.
Garasjen er ikke frostfri.
I år spirte de villig og fikk fine rosa blomster som fortsatt lyser opp på gårdsplassen i juli.

Ikke alle "bøller" er like hyggelige å få besøk av.
Men disse er mer enn velkomne.
Vi håper de går i frø og sikrer gjenveksten slik at vi også får glede av dem neste år.