Gråtrosten la sin elsk på vindusbrettet. Dit vendte den ufortrødent tilbake selv om vi jaget den gang på gang, og der gjorde den sitt fornødne. Bildet er tatt kort tid etter at min kone hadde vasket vindusbrettet som var fullt av fugleskitt.
Vinduet virker som et speil. Trosten så trolig bilde av seg selv i ruta. Den flakset mot ruta og hakket i glasset. Etter kort tid bar glassruta umiskjennelige merker av trosteskitt.
Fuglevenn som jeg er, ønsket jeg ikke å skade fuglen. Spikerbrettet skulle skremme den til å holde seg borte. Men det slo feil. Gråtrosten fortsatte å komme. Den slo seg ned og skjet ned spikerbrettet i stedet for å la seg avskrekke.
I april og begynnelsen av mai hadde vi besøk av en våryr gråtrost. Den slo seg ned på vannbrettet utenfor et av vinduene i 1. etasje og fylte brettet med trosteskitt.
I tillegg til å skite ned omgivelsene, gikk den til frenetiske angrep på vindusruta. Resultatet var at ruta ble dekket med striper av trosteskitt.
Når vannbrettet og vinduet ble vasket, var trosten straks tilbake og gjenopprettet "tingenes orden" med nye "ruker" av skitt på skiferplata og merker av skitt på ruta.
Vi lurte en stund på hvorfor den holdt til akkurat der, og ikke ville flytte selv om den ble jaget gang på gang. Ja, ikke en gang et hjemmelaget spikerbrett plassert på vannbrettet holdt den borte. Den fortsatte å komme, og den skjet ned spikerbrettet slik den hadde dekorert det mere gjestmilde vannbrettet. Den satt uforstyrrelig mellom spikerne der det var mest plass og gjorde uhindret sitt fornødne som før.
En dag fikk jeg se den i full aksjon mot vindusruta. Den tok sats og angrep ruta - gang på gang. Den virket opphisset og aggressiv.
Da gikk det opp for meg at den trolig angrep speilbildet av seg selv. At den rett og slett forsvarte sitt revir mot inntrengeren og utfordreren som den så i speilbildet.
Antakelig angrep den med både nebb og klør - ettersom det ble merker av fugleskitt på ruta. Jeg regner med at møkka kom fra klørne fordi den vandret rundt i sin egen skitt på vannbrettet.
Fortsatt har vi et uoppklart mysterium: Hva var så tiltrekkende ved akkurat dette vannbrettet? Hvorfor fortsatte fuglen å komme akkurat dit selv om den ble jaget, skremt med spikerbrett og angrepet av en aggressiv konkurrent i speilbildet i vindusruta?
Så en dag i mai var den borte.
Det ble ikke mere fugleskitt å vaske av og ingen flere frenetiske angrep på konkurrenten i vindusruta. Fant den en make og slo seg ned et annet sted?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar