Skjønnhetene og udyret

Rådyrmamma og ungene hennes beiter i bringebærbedet vårt.

Den 24. mai skrev jeg om en rådyrhind som sto utenfor vårt kjøkkenvindu med en etterbyrd hengende ut bak. Vi antok at den nettopp hadde født, men så ingen unger. Antakelig lå de gjemt blant fagerfredløsplantene i naboens hage.

Nå har vi trolig fått vår antakelse bekreftet. Daglig får vi besøk av rådyrmamma og to unger som spiser seg igjennom den menyen som vår hage har å by på.

Vi kan jo ikke med sikkerhet vite at dette er samme hinden som vi så i mai, men sannsynligheten taler sterkt for det.

Hører rådyret hjemme i norsk fauna?
Myndighetene er overdrevent opptatt av å utrydde dyr og planter som de mener ikke hører hjemme i norsk fauna og flora.

Mårhund og villsvin, lupiner og rosa rygosa og mange flere er svartelistet og erklært non grata. Rådyr  hører vi imidlertid ingen ting om. Faktum er vel imidlertid at rådyret (Capreolus capreolus) også er en nykommer og inntrenger i norsk natur.

De som mener å vite sånt, opplyser at for 100 år siden - altså så seint som på begynnelsen av 1900-tallet fantes det bare rådyr noen steder i Østfold. I dag finnes det rådyr over så å si hele landet. Se nettsiden  Hjortevilt. Rådyret er m.a.en sein innvandrer med voldsom spredningskraft, men det er altså ikke alle innvandrere i norsk natur som er like uglesett.

Forstå meg rett: Jeg ønsker ikke rådyret svartelistet.

Blomsterfattig vår
Hos oss ødeleggger rådyra en vesentlig del av det vi har i hagen. De spiser f.eks. stauder. Hovedsaklig knopper og blomster, men også blader. Og de spiser roser.


Når snøen går om våren, og de første vårplantene stikker fram, er rådyra straks på pletten og gnager løkplantene jevnt med bakken.  Når andre har tepper av perleblomst, scilla og etter hvert krokus, har vi avgnagde  blader og blomster. Får vi beholde en og annen krokus inne blant de tornefulle Pink Grootendorst-rosene, er vi heldige.

Tulipaner har vi sluttet med for lenge siden. Påske- og pinseliljene har imidlertid fått stå i fred. Foreløpig.

Staudene blir spist
Etter hvert som staudene kommer og danner blomsterknopper, blir blomsteranleggene spist. Noen rekker å utvikle blomster. Når vi kommer ut om morgenen, er gjerne blomstene borte. Spist av rådyr som har beitet i hagen i løpet av natta eller i tidlige morgentimer.

Det ser ikke ut til å være noe fast system i nedbeitingen. Planter som har fått stå i fred tidligere år, blir plutselig spist. I år er det gått ekstra hardt ut over vårvortemelk


Roseneknoppene er spist
Edelrosene våre står i et bed langs husvegen fra garasjeporten til inngangsdøra. Det er gårdsplassens mest beferdede område. Det skremmer ikke rådyra.

I år har det regnet mye, noe rosene åpenbart har satt pris på. De er ekstra frodige, og satte tidlig en masse knopper. Nå er et meget betydelig antall av knoppnene borte. Spist av rådyra.

Fra bakkenivå og omlag en meter opp, er det så å si ikke en knopp igjen. Ikke bare er knoppene borte. Rådyra har også spist de nye tilvekstskuddene på de rosene vi plantet for 4-5 år siden. De smaker nok ekstra godt, for de blir beitet ned hvert år og får aldri vokst seg ordentlig til.

Heldigvis har vi unnlatt å beskjære noen av de eldre rosene i høyden. De har derfor fortsatt roseknopper over "rådyr-høyde". Helt uten roseglede blir vi derfor ikke, ser det ut til. Vi krysser fingrene.

I arv fra mor til barn
Undersøkelser viser at mange av de ferdighetene som vi tidligere antok var medfødte og en del av dyrenes "natur", i virkeligheten er tillærte. Det gjelder f.eks. evnen til å forstå hva som er mat, og hvor mat erfaringsmessig fins.

Vi bygde i 1983 og anla hagen i 1984 og årene der etter. I hele denne tiden har vi vært plaget med at rådyrene har gnagd ned og mesket seg med det vi har plantet og sådd. Generasjon etter generasjon med rådyr, har i løpet av de omlag 35 årene vi har bodd her, lært av sine mødre - og i noen grad av sine fedre - hva som er spiselig, og hvor maten er å finne.

Nå blir - slik bildet ovenfor forteller - en ny generasjon lært opp til å bruke vår hage som matfat. Om ikke lenge blir de to flekkete skjønnhetene kjønnsmodne og foreldre som i sin tur tar med sine avkom og guider dem gjennom plantemenyen i vår hage. Noen bedring i situasjonen er det derfor små utsikter til. Vi må nok fortsatt leve med at blomstene og nyttevekstene våre blir spist av firbeinte, og at vår hage fortsatt vil være rangert med 4 stjerner i rådyrenes Michelin-guide over fortreffelige spisesteder med variert meny full av lekre veganske retter.

Og så billig som det er! Det er bare å gå inn og forsyne seg. Restauranteieren bærer utgiftene! Snakk om Edens hage.