Første sommerdag

Slik så det ut i hagen for to dager siden. I går var det meste borte, men snøen lå fortsatt på de mest skyggefulle stedene. Og temperaturen innbød ikke til arbeid i hagen.

 

I dag er det første sommerdag, men de som styrer med været ser ikke ut til å ha fått det med seg.

Snøen som falt iforgårs, og som fortsatt lå på de skyggefulle stedene i hagen i går, er riktignok borte, men det var flere kuldegrader i natt, og i skrivende øyeblikk er det 1,6 plussgrader. Altfor kaldt til at en gammel mann kan trekke i arbeidstøyet og fortsette arbeidet med våronna.

Når sant skal sies, byr ikke de lave gradene utelukkende på ulemper. Våren går så altfor fort. Kuldegrader og sparsommelige plussgrader bremser på farten. Orker vi å trosse sur vind og kulde, rekker vi å få gjort mer i hagen før tiden plutselig er gått fra oss. I år igjen.

For det er det samme hvert år. Før vi har fått svinget hekksaksa og sekatøren har årets tilvekst kommet så langt at vi ikke har hjerte til å beskjære planter som står med store knopper ferdige til å blomstre. 

Da tenker vi at vi får beskjære etter blomstring, men da er det så mye annet å gjøre at det ofte blir med tanken.

Alderen tynger

Familiens gartner blir ikke yngre med årene, og ork og evne avtar år for år. I år hadde vi imilertid tenkt å ta et riktig skippertak. Vi har skaffet batteridrevet hekksaks, og den gjør mye av arbeidet lettere og mer effektivt. 

Men så er det været da. En gammel mann fryser lett. Og i disse Corona-tidene bør han helst ikke bli syk - selv om han er fullvaksinert. Sykdom gir nedsatt motstandskraft, og nedsatt motstandskraft gjør at man lettere blir utsatt for både det ene og det andre.

Familiens gartner ligger derfor "på årene" - om man kan si det slik - og venter på sol og varme. Tar sola tak og varmer opp lufta til 8- 10 grader, og hvis den sure vinden fra fjorden holder seg borte, blir det nok arbeid i hagen i dag og i dagene som kommer.

Det er jo tross alt første sommerdag i dag. Hagen lokker. Og våronna burde jo egentlig vært ferdig.

Påskeliljene tåler litt snø og et ensifret antall kuldegrader, men sommerlig kan man neppe kalle det. I alle fall ikke på våre trakter ved Oslofjorden.