Gravmyrt - et forferdelig ugress

Gravmyrten har invadert tusta med blå Iris. Inntrengeren burde vært fjernet med spade og hard hand, men uten at rotrester blir liggende igjen, for gravmyrt har en utrolig spire- og formeringsevne.

Det var tenkt at gravmyrten skulle danne et smalt grønt dekke mellom kantsteinene og nellikrosene. Det var en alvorlig feilvurdering som vi har fått betale "dyrt" for.

 

Gravmyrten trenger seg fram over alt og lar seg ikke stanse. Her har den vokst inn blant Pink Groetendorst-rosene som har masse, store, skarpe torner. Å fjerne gravmyrt her, krever både styrke og stor tålevne. Når vi har jobbet her, ser vi ut som en nålepute når vi er ferdig.

 

 

Gravmyrt - Vinca minor - er et forferdelig ugress som man aldri må ta inn i hagen. Hvis man tenker at den har jo så fine, blå blomster og fungerer så fint som markdekker, at man vil gi den en sjanse likevel, kommer man med 100 prosent sikkerhet til å angre.

 

Gravmyrt lar seg ikke temme! Den formerer seg i voldsomt tempo ved hjelp av jordstengler og lange overjordiske, rotdannende stengler som kun trenger et minimum av jord for å slå rot. 

Og som om det ikke var ille nok, dukker den plutselig opp langt unna sitt opphav der ingen har plantet den. Man skulle nesten tro at den sår seg selv - f.eks. ved hjelp av vind, fugler eller insekter, som f.eks. maur.

 

Ikke lite herdig

Vi fikk gramyrt inn i hagen for nærmere 40 år siden da vi hadde bygd nytt hus og skulle anlegge ny hage. Vi trengte planter i bedene og hentet det vi kunne få hos familien. Den skjødesløsheten har vi mange ganger fått angre på.

 

Det paradoksale er at gravmyrt av "ekspertene" klassifiseres som lite herdig i vårt klima. Hadde det enda vært så vel. Selv ikke barfrosten sist vinter har skadet gravmyrten. Dessverre.

Og rådyrene - som ellers gnafser i seg det meste som vi gjerne skulle ha i fred - lar gravmyrten stå. Ved å spise gravmyrt kunne de gjort litt nytte for seg.

Vår gravmyrt kommer fra barndomshjemmet til min kone hvor de hadde en del gamle kulturplanter som i sin tur kom fra hagen til hennes besteforeldre. Hennes bestefar var fetter av en av mine oldefedre så planta har blitt i familien, kan man si.

 

Må destrueres

Slektsrøtter og tradisjoner i all ære, men gravmyrten skulle vi gjerne blitt kvitt. Den er en pest og en plage i hagen. 

Og i naturen forøvrig. Det fins hagedyrkere som kaster planterester i naturen i den overbevisning at de råtner og blir til jord. La oss håpe at ingen kaster gravmyrt - for den slår med 98 prosent sikkerhet rot og forurenser naturen ved å fortrenge rotnorske planter.

I vår kommune har vi en plass hvor vi kan levere hageavfall. Der fins det også en container hvor man kan legge hagerømlinger og andre planter som utgjør en trussel mot vår stedegne natur og som derfor må destrueres. Der hører gravmyrten hjemme. Ikke i hagen!