Gyvel og furu

  Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Når den gultblomstrende forsythiaen har blomstret fra seg, overtar gyvelen.

 

 

Vi hadde en stor og prektig gyvel som lyste opp i skråningen langs innkjørselen med sine gule blomster.

 

For omlag ti år siden ble den imidlertid brukket ned og deformert av snøen.  Se innlegget Brukket ned av snøen

 

Men vi hadde flaks. Før den store gyvelen gav tapt,  dukket det opp to spede nye skudd fra bakken et lite stykke fra hverandre.

Årene har gått og de spede skuddene er blitt til to fine gyvelbusker som nå gleder oss med sitt gule vell av blomster når juni setter inn.

 

Men gyvlene står ikke alene. Mellom dem har det vokst opp en furu som nå skiller dem ad. Så nå har vi en velvoksen furu med en gyvel på hver side.

 

I sangen "Fritiof i Arkadien" skriver Evert Taube om "glesa furor" som "skugga ginst og sand". Sand har vi lite av i vår skråning, og vår furu er ikke "gles", men ginst har vi, for det er svenskenes navn på gyvel.

 

Vi har m.a.o. en furu som "skuggar" vår ginst. Og foreløpig syns kombinasjonen å fungere bra.

 

Men furua må vekk - dessverre. Men den er velformet og dekorativ, så foreløpig har ikke "familiens gartner" hatt hjerte til å felle den. Eller beskjære den.

 

Men den må vekk. Den er for stor og den blir stadig større. Det er bare et tidsspørsmål når den blir så høy at den vokser inn i de bakenforliggende naboenes utsikt til sjøen. Og gode naboer tar ikke utsikten fra hverandre.   

Selv om det betyr at et "bilde" fra Evert Taubs vise forsvinner fra hagen. Men det er synd. For "familiens gartner" er en pasjonert Taube-entusiast.