Rådyrene ble jaget, men gikk ikke lenger enn ut på plenen hvor de spiste av en villrose i hekken og ellers ruslet uanfektet omkring.
Vi har vært spart for rådyrbesøk på terrassen på en stund, men i dag var de der igjen.
De var to i følge - trolig en geit med en kalv eller et ungdyr. Men bare geita var på terrassen. Ungdyret beitet på plenen mens mamma var på terrassen og ødela tomatplantene, pelargoniene og sukkerertene.
"Familiens gartner" satt og leste i stua på innsiden av veggen mens geita beitet på grønnsakene og blomstene på utsiden. Da han kikket ut av vinduet var rådyret i ferd med å spise av sukkerertene som både hadde store og små erter og blomster å by på.
Nå er det meste borte.
I stedet for å ta fram telefonen og ta bilde av delinkventen, banket "familiens gartner" kraftig i vinduet uten at det gjorde inntrykk på det spisende udyret. Da han åpnet vinduet og ropte så høyt han turde så tidlig på morgenen, løftet imidlertid dyret på hodet og lurte på hva som var på ferde.
Først da "familiens gartner" åpnet vinduet ytterligere og økte volumet på utskjellingen, hoppet geita grasiøst og elegant over sperringen i åpningen mot plenen og sluttet seg til ungdyret på plenen som fortsatte uanfektet med sitt.
Og først da "familiens gartner" gikk ut på verandaen og løftet telefonen for å ta bilder, trakk de to rådyrene seg bort til hekken i kanten av plenen og gav seg til å beite på en villrose som hang utover plenen.
Rådyrene er altså så tamme - og tydeligvis hjemmevante - at de verken frykter høye lyder eller mennesker som vifter med armene, oppfører seg truende og roper ukvemsord og det som verre er, etter dem.
Sukkerertplantene ble nå beitet så ettertrykkelig ned at det ikke er mer for oss å hente der. Alle sukkerertene bortsett fra en liten en, ble spist og de delene av plantene som ikke ble spist, ble revet i stykker. Sukkerertsesongen - som forøvrig var merkelang lang - er nå over for i år.
Tomatene gikk det også hardt utover. Så å si alle plantetoppene og de grønne, friske bladene er fortært. En del kart henger igjen, men flere planter er brukket eller røsket i.
Husets frue er glad i pelargonium-arten "Dronning Ingrid". Det er tydeligvis rådyrene også. På sin måte.
Blomstene og knoppene er spist, men stilkene står igjen. Nå er imidlertid de fleste Dronning-Ingrid-pelargoniene tatt inn. Så er rådyrene i alle fall snytt for den godbiten.
Men tomatplantene - som er fulle av grønne tomatkart - står fortsatt ute og håper på solvarme dager og ikke altfor kalde netter.
Sperringene oppp til terrassen er derfor opprettholdt. Ja, de er til og med forsterket for å gi tomatene en reell sjanse mot de glupske inntrengerne.
Skjønt, de firbente finner vel en utvei, er jeg redd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar