En enslig krokus

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Beskyttet av villniset av spireabusker og tornefulle rosestammer står en enslig krokus og lyser i den sørvendte hellinga. 

En gang i tiden var den sørvendte skråningen langs innkjørselen til gårdsplassen "full" av krokus i forskjellige farger.

I dag er det kun en igjen.

Om utviklingen skyldes spireaplantene eller rådyra er ikke godt å si. Kanskje må de dele på ansvaret. Og kanskje må de dele ansvaret med "familiens gartner" som ikke har funnet det bryet verdt å sette nye løker etter hvert som de opprinnelige har gått ut.

 

Å sette ut planter som blir rdyrmat, er ikke særlig morsomt.

Meningen var at krokusplantene skulle vokse og blomstre mellom rosespirea og ulvespirea og Pink Groetendorst-roser i skråningen.

Krokusen skulle pryde bedet før spirea- og rose-buskene fikk blader og blomster.

Slik fungerte det i noen år.

Men så fant rådyra ut at skråningen bød på velsmakende krokus-blomster og -blad. 

Og da lot de seg ikke be to ganger. De snauet skråningen så det verken var antydning til blomster eller blader tilbake. Ja, trolig spiste de løker også - når de nappet dem opp mens de gnavset i seg de overjordiske delene.

Så når spirea- og rose-busker etter hvert dekket skråningen med et nesten ugjennomtrengelig kjerr, var det nesten ikke flere krokus igjen, og de få som hadde overlevd, fikk vanskelige levekår inne i det tette kjerret.

Så denne våren er det så vidt vi kan se, bare en eneste krokus igjen.

At den har fått vokse opp og stå i fred, er nesten et under. For rådyra, som det er mange av i vår hage, har tråkket sitt ned skråningen like ved.

Og rådyra gir ikke opp uten kamp. Her kan det imidlertid se ut til at de har gitt opp sitt forhavende fordi spirea- og rose-greinene har vært for vanskelige å trenge igjennom.

Når temperaturen stiger og blir litt mer menneskevennlig, skal "familiens gartner" i gang med hekksaksa. Da beskjærer han spireabuskene og rosene i omlag 20 centimeters høyde over bakken.

Da blir det lettere for rådyra, men da er vel krokusen ferdigblomstret for i år får vi tro.

Skjønt, rådyra spiser ikke bare blomster. De spiser bladene også, så helt utenfor faresonen er nok ikke den enslige krokusen før bladverket er visnet ned, og rådyra finner andre, mer fristende blomster og vekster som "familiens gartner" har plantet ut eller dyrket fram.

 

Planter som skulle glede hagens eiere og brukere - men som tradisjonen tro ender i en rådyrmage.