Agurknytt

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Agurkplanta trives og vokser. 

 

 

 

Den har satt en rekke blomster gjennom hele sommeren.

 

 

 

 

Men blir blomstene til agurker?

 

Joda! Vi har ventet utålmodig, men omsider dukker agurkene fram her og der.

På forsommeren fikk vi en agurkplante av barnebarnet Pernille og mannen Svein Petter.

 

Planta var kraftig og frodig da vi fikk den, og den fortsatte å vokse kraftig. Den utviklet stort bladverk, sendte utløpere med klatretråder ut over nabopantene, breiet seg skkkelig og blomstret.

 

I løpet av sommeren hadde den mange blomster - og den har fortsatte å blomstre.

 

Men agurkene, hvor ble det av dem? Skulle det ikke komme agurker der de avblomstrede blomstene hadde sittet? Det kan vel ikke ha vært bare hannblomster?

 

Neida, selvfølgelig ikke. Noen blomster utviklet seg til agurker. Bare planta fikk litt tid på seg.

 

Etter hvert kom det små agurker både her og der.

 

Men hvordan ser de ut?

 

Familiens "gartner" vet at det kan være ujevnheter i "skinnet" på agurker, men de agurkene han dyrker på verandaen, er skikkelig piggete - i alle fall foreløpig.

Om de blir glattere med alderen - når de har vokst seg litt større - skal bli spennende å se.

Vi håper bare at agurkene - i likhet med tomatene som de lever i symbiose med på verandagulvet - rekker å modnes før nattefrosten kommer.

Det er nå mindre enn 14 dager til september overtar. Og september er en lumsk måned. Den kan by på "indinansummer" - eller tidlig, hustrig høst med minusgrader om natta.

Vi håper på gode dager - og netter! - for både agurkene og tomatene som lever sitt liv sammen på verandaen.

 

Nå gjelder det bare at de fleste av hunnblomstene blir til agurker, og at agurkene når "anstendig" størrelse før nattefrosten kommer.

 

Familiens "gartner" er derfor utålmodig. Han sjekker agurkplanta daglig, vanner og snakker vennlig med den.

Og håper det beste!

Det grønne hjørnet

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Plantene på verandaen erobrer stadig større deler av gulvflata.

 

 

 

Den store planta som vi fikk i gave, gir store tomater.

 

 

Den planta vi dyrket på frø fra kjøkkenbordet, gir mindre tomater i klaser.

Vi har en veranda.

Den er ikke stor, men den er under tak og er godt avskjermet slik at ingen uvedkommende - og uvelkomne! - kommer dit uten at familiens medlemmer tillater det.

Grønt og frodig

På verandaen står det en del planter i "det grønne hjørnet".

Der står det en kiwi-plante, to avokadoplanter, en plante som familiens gartner har glømt hva er, tre tomatplanter og en agurkplante.

Kiwi-planta, avokadoplantene og den ukjente har "gartneren" sådd selv. For moro skyld. Han venter ikke å få verken kiwi-, avokado- eller ukjente frukter på disse plantene.

Agurkplanta har husets frue og familiens "gartner" fått i gave av barnebarnet Pernille og hennes mann, Svein Petter. Den skal vi komme tilbake til seinere.

Tomatkart

Også den ene av tomatplantene har vi fått av Pernille og Svein Petter. Den er kraftigere enn de andre tomatplantene, gror raskt, har mange blomster og utvikler flere tomater som alle fortsatt er i "kartstadiet".

Et av tomatkartene har rukket å bli stort, men viser ingen tegn til å rødme.

De øvrige tomatplantene har vokst fram fra frø fra tomater på kjøkkenbordet. De er ikke fullt så kraftige som den planta vi fikk, men også disse utvikler seg tilfredstillende, blomstrer og utvikler kart.

Blir tomatene modne?

Men vil noen av tomatkartene rekke å bli modne? Vil de bli røde, søte og saftige som gode tomater skal være?

Det er mørkere på verandaen enn ute i det fri. Det er skygge store deler av dagen. Dessuten er det kjølig. Vinden trenger inn gjennom åpningene i rekkverket.

Men på verandaen er det trygt.

Utrygt på terassen

På terassen - og i hagen ellers - står ingen ting trygt for rådyrene. Og tomatplantene aller minst. Blomster og ferske skudd spises så snart de viser seg.

Det står planter - både tomater, poteter, reddiker og sukkererter og diverse krydderurter - på terassen så godt som mulig skjermet bak hagemøbler og andre sperringer, men flere av disse er skamgnagd av skarpe rådyrtenner. 

Verandaen tross alt best

"Det grønne hjørnet" på verandaen er derfor - på tross av ulempene - det beste alternativet når man vil skjerme plantene for angrep fra de glupske firbente.

Så får vi se om noen av tomatene blir "solmodne" mens de henger på kvist.

Fortsetter de å være grønne til kulda kommer, får vi ta dem inn og legge dem til modning inne.

Det har vi gjort før. Faktisk flere ganger med godt resultat.

Men foreløpig håper vi at "det grønne hjørnet" fungerer etter forutsetnngene og leverer modne tomater før sommeren og høsten er over.

 

Psathyrella candolleana på plenen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

På ett og samme sted på plenen vokser det hvit sprøsopp hvert år - noen ganger mange, noen ganger færre.

Etter en tid blekner soppene og går i oppløsning. Men er de ikke uvanlig "filletete" i år?

 

Her er forklaringen. Snilene spiser av soppene!

 

Vår tomt består av terrasser.

 

Øverste terrasse er utbygd med dyp steinfylling som det er lagt leire og jord på.

Det midterste nivået - hvor huset, gårdsplassen og innkjørselen er - er en steinfylling på toppen av den opprinnelige skogbunnen.

Mens den den nederste plenen er bearbeidet skogbund.

Mellom nivåene er det beplantede skråninger som er dekt med påfylt jord.

Jordsmonnet - og dermed vekstvilkårene - er m.a.o. ganske forskjellige på de ulike delene av hagen.

På den nederste plenen befinner det seg formodentlig en del råtnende ved og treverk i jorda.

Dette er sannsynligvis årsaken til at det i tidens løp har dukket opp ulike slags sopp der.

Den mest trofaste soppen er hvit sprøsopp - eller Psathyrella candolleana som den heter.

Den kommer gjerne to ganger per sesong. Først på forsommeren - kanskje så tidlig som i mai - og så igjen seint på høsten. I fjor kom den 2. gang i begynnelsen av september.

Enkelte soppkjennere beskriver hvit sprøsopp som spiselig, mens andre sier at den ikke bør spises på grunn av smak eller fordi man ikke vet nok om den.

Familiens "gartner" og hans familie spiser ikke den hvite sprøsoppen selv om den ser innbydende ut.

Det gjør derimot sneglene - ikke bare de små, sleipe grå, men også brunskogsneglene. Skal man renske hagen for brunskogsnegler, kan man begynne å lete etter dem ved soppene.

 

En dag observerte familiens "gartner" at et av de mange rådyrene som frekventerer hagen, var opptatt med noe der hvor soppene var på den nedre plenen.

Han kan ikke garantere at rådyret spiste sopp, men det så slik ut, og da "gartneren" en tid etterpå var på den nedre plenen, var de hvite sprøsoppene vekk. 

Et par-tre andre uidentifiserte sopper med svarte hoder i tydelig forfall, stod urørt.

 

Rødrandkjuke

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

 Soppen har vokst rundt et grenfeste på bjørkestammen.

Undersiden av soppen forteller nesten mer om art og opphav enn oversiden gjør.

 

Sopper er fascinerende vekster.

Det syns i hvert fall familiens "gartner". Han blir begeistret - og nysgjerrig! - hver gang det dukker opp en sopp et eller annet sted på tomta.

For det er ikke bare i hagen det vokser forskjellige sopper på diverse steder.

På tomta er det også en skogkledt del, og også der er det mye interessant å finne.

"Gartneren" har nettopp fortalt om den store, klisne svartbevren han fant på en morknende ospestamme.

På en bjørkestamme fant han under samme ryddeaksjon en stor og fin rødrandkjuke på en relativt tynn, råtnende bjørkestamme. Riktignok var kjuken misfarget av elde og degenerasjon, men fortsatt dekorativ.

Kjuker er interessante sopper - både av utseende og når det gjelder anvendelse.

Utseendet varierer fra art til art. Noen kjuker har stilker og mykt fruktkjøtt og kan spises. Andre har form som en hestehov, vokser rett på trær uten stilk og har et fruktkjøtt som er hardt som ved.

Rødrandkjuke er av det siste slaget. Den vokser på døde eller døende trær hvor den lever av å bryte ned trevirket. Fasongen minner om hoven på en hest, og kjøttet er blekt og hardt.

Rødrandkjuke tilhører m.a.o. ryddebataljonen i naturen der den bidrar til livets kretsløp.

Rødrandkjuke egner seg ikke til mat for mennesker, men kan brukes til farging av garn og tekstiler.

 

Det eksemplaret som familiens gartner kom over, skal imidlertid ikke brukes til noe som helst annet enn å være til glede.

 

Bjørkestammen skal kuttes opp til ved.  Men det stykket som kjuken sitter på, skal skjæres av.

 

Soppen skal tørkes og deretter oppbevares på skrivebordet som representant for naturens egne kunstverk!

 

 

 

Gedigen bevresopp

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Denne uformelige klumpen er en sopp. Vanlig i Norge, men familiens "gartner" har aldri sett den før.

 

Da familiens "gartner" ryddet på skogdelen av tomta, kom han over et dødt løvtre - trolig en osp - som sto lent mot en gran. 

 

Høyt oppe på den døde stammen var det en klissen, svart, geleaktig kladd.

Det slo meg at det kanskje var - eller hadde vært - en sopp, men hvilken sopp kunne det eventuelt dreie seg om?

 

Den svarte, geleaktge klumpen hadde jo ingen av de tradisjonelle soppenes karakteristiske kjennetegn.

Familiens "gartner" er en godt voksen mann. Han har faktisk fylt 86 år.

Selv om han har levd lenge, og lest mye, har han aldri sett noe som likner på den svarte geleklumpen på den døde ospestammen.

Han søkte derfor hjelp på nettstedet Spør en biolog. Var det noen av ekspertene der som kunne si hva han hadde kommet over?

Det var det, selvfølgelig. 

 

"Det er en sopp. Antakelig svartbevre" var svaret.

 

På nettet og i "Den store soppboken" (Teknologisk Forlag 2000) blir det opplyst at bevre er en sopp i gelesoppfamilen (Exidia) som danner geléaktige fruktlegemer (basidiokarper) som tørker inn i tørt vær og sveller ut under fuktigere forhold. 

 

Bevrene er saprotrofer, dvs. nedbrytere som lever på død ved. Altså nyttevekster!

 

Det finnes åtte ulike arter av bevresopp i Norge. Noen av dem er "vertsspesifikke" og vokser bare på spesielle treslag. 

 

Det gedigne eksemplaret som familiens "gartner" kom over, vokste altså trolig på en ospestamme.

Ingen av de oppslagsverkene på nett og papir som familiens "gartner" har adgang til, opplyser noe av opphavet til navnet bevresopp.

 

Men etter som "å bevre" betyr "å skjelve" er det kanskje ikke urimelig å anta at navnet henspeiler på de bevegelsene denne skjelvende, geleaktige soppen gjør ved berøring når den er saftspent?

Fra blomstereng til plen

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den øverste plenen har ikke vært slått i år - før 18. juli. Den har stått full av blomster og andre vekster, og har fungert som matfat for bier, humler og andre insekter. Men nå er den avblomstret, og nå er den omgjort til plen.

Her er noen av de få blomstene som holder stand, og som dessverre må vike når blomsterenga skal bli plen.

På plenen sto det i mange år et kirsebærtre. Da det ble saget ned, etablerte en toppklokke seg ved stubben. Der kommer den igjen år etter år til glede for hagens tobente - og for insektene.

 

Plenen er grønn og fin etter å ha fungert som blomstereng. Men på ett sted vokser det verken blomster eller gress. Formodentlig er det røttene til furuene i umiddelbar nærhet som forsyner seg med det som er av fukt og næring.

Den vesle elektriske gressklipperen gjorde jobben. Med åpent "visir" klipte den det tette, lange gresset, blomsterstilkene og de gjenstridige kløver- og krypplantene og kastet det utover. Etter å ha tørket, ble gresset rakt sammen og fraktet bort.

 

 

Mange plener hadde det vondt i juni.

Mens det var ekstrem tørke, ble de klipt og trimmet for å se presentable ut.

 

Resultatet var brune plener.

Slo ikke plenen

I juni slo vi ikke plenene i det hele tatt. Da stod begge plenene som blomsterenger og klarte seg ganske godt i tørken.

Da den øverste plenen ble slått for første gang i år den 18. juli, var den overraskende grønn og fin nesten over det hele.

 

Like ved tomtedelet var det imidlertid en tørr flekk - slik det har vært de siste 10-20 åra. Det skyldes trolig at en ganske stor furu utenfor vår tomt har røttene inne hos oss og forsyner seg av det som fins av næring og væte.

 

Men plenen forøvrig var tett og fin, og hadde åpenbart ikke hatt vondt av at den ikke var blitt klipt, stelt eller gjødslet siden i fjor høst. 

Å la plenen stå som blomstereng noen uker, forringer m.a.o.ikke gressmatta som plen. Når den klippes, blir den ganske raskt både grønn og presentabel, selv om man kanskje må bruke handmakt for å fjerne gjenstridig, krypende ugress som har etablert seg når plenen har stått ustelt.

Liten, elektrisk gressklipper

De siste par årene har vi slått plenene med en liten elektrisk gressklipper av merket MEEK.

Vi har ikke reklame på denne bloggen, men æres den som æres bør.

Familiens "gartner" var litt usikker på hvordan den vesle, relativt svake maskinen ville makte det høye og tette gresset med lange strå  og kraftige blomsterstengler.

Han stilte derfor maskinen så høyt som mulig, og sørget for at luka til oppsamleren stod åpen. Oppsamleren brukte han ikke.

Maskinen mestret oppgaven med glans.

Gresset sprutet ut av oppsamleråpningen, og den vesle maskinen jobbet seg gjennom blomsterenga med passende hvilepauser for både mannskap og maskin.

Etter at det klipte gresset hadde ligget og tørket et døgns tid, ble det rakt sammen og fjernet.

Alt gikk egentlig knirkefritt. Det er altså få grunner til å klippe plenen jevnlig hele sommeren.

Å beholde plenen som blomstereng - i alle fall deler av sommeren - sparer hageeieren for arbeid, og hjelper insektene til å finne mat og overleve slik at de kan utføre sin viktige jobb.

 

Har du besindrevet klipper sparer du natur og klima - og har du elektrisk klipper, som vi har, sparer du dyr strøm og penger. Vinn vinn, altså.

Og plenen tar - som sagt - ingen skade av slikt vekselbruk.

Tilsynelatende tvert imot!