Aubrieta

Foto: Kow d.e. 260509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bildet lyver. Hageputa er blåere enn bildet forteller.

I vårt naboskap er det noen fantastisk fine hageblåputer i steinbed og tørrmurer.

Hvor de får nødvendig fuktighet fra, kan man lure på.

Fruen i huset fikk for en del år siden noen beskjedne rotstiklinger av en kollega.

Vi plantet og regnet med umiddelbar suksess, men planta "stod stille" i flere år.

Til slutt hadde vi nesten gitt den opp, men så kom den, og i dag er den jo slett ikke verst.

Etter blomstring skal vi få tatt noen rotstiklinger for å sikre formering, lenger liv og fargesterke innslag i et steinbed og en skråning som vi har.

Norsk Hageleksikon anbefaler å sette stiklingene i potter for senere utplanting. Det rådet skal vi følge.

I pottene skal stiklingene få sandblandet, kalkrik, porøs og luftig muldjord på veldrenert underlag, slik hageleksikonet foreskriver.

Det er omtrent det motsatte av det jordsmonnet planta på bildet har. Den står i stiv leirjord. Det var vel helst derfor det tok tid før den kom i gang.

Men i dag klarer den - som bildet viser - også slik jord.

Vår blåpute står der hvor vi deponerer snøen om vinteren. Vi har vært redd for at den skulle ta skade av de hardpakkede snømassene, men erfaringene tyder på at den har hatt nytte av dette snødekket, for frostskader har vi hittil vært spart for.

"Alt om hagen" anbefaler beskjæring av stenglene etter blomstring, men det har vi foreløpig ikke gjort. Kanskje blir det nødvendig nå når veksten har satt fart.

Vår vane tro, vet vi ikke hvilken sort vi har.

Er det Kong Waldemar? Blaumeise? Eller kanskje Tauricola?

Valder er det trolig ikke, for den er vel høyere?
Det finnes sikkert ekspertise der ute.

Kirsebærtre i full full blomst

Foto: Kow d.e. 170509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Slik så kirsebærtreet ut 17. mai. Nå er blomstene så godt som borte.

Kirsebærtreet hadde spesielt mange blomster i år. Nå er vi spent på hvor mye bær det blir.
Treet er snart 22 år gammelt. Husets herre fikk det som gave til 50-årsdagen.
Hvert år har det blomstret rikelig, men sjelden så overdådig som i år.
Men vil antall bær stå i rimelig forhold til tallet på blomster?
En del anlegg og kart faller av under veis. Blåst og regn høster sin part. Av dem som blir til bær, forsyner fuglene seg med en ikke uvesentlig del.
Vi har aldri brukt nett, men kanskje bør vi prøve det i år.
Og så er det monialiasoppen. Den hjelper ikke nett i mot. Ikke noe annet middel heller, er vår erfaring. Vi har sprøytet en gang eller to for et par år siden, men effekten uteble.
Det eneste som hjelper er å klippe. Hardhendt og uten nåde.
Det var det vi gjorde i fjor - og året der før.
Det er vel helst derfor treet er så frodig og fullt av blomster i år.
Blir bærhøsten altfor dårlig, løser vi problemet med å omdefinere treet fra bærtre til prydtre.
For det er jo flott da. Når det står i full blomst.
Men det hadde vært hyggelig med bær også.
Vi kan ikke si annet.

Bloggurat

Dette er et teknisk innlegg uten interesse for leserne av bloggen. Nok en gang prøver jeg å plassere denne bloggen under Drøbak på pingsiden Bloggurat. Overse derfor dette: Jeg har plassert min blogg i Drøbak på norske bloggkart!

... som hvit spirea ...

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Slik så brudespireaen ut 14. mai ...

Nederst: ... og slik så den ut i vinter.

Brudespireaen er på sitt mest praktfulle akkurat nå. På bildet ovenfor er den ennå bare i sin spede begynnelse.

År etter år blomstrer den overdådig. Den er et syn å se.

Vi har stort sett latt den styre seg selv, men i år tror vi at vi må kutte den noe tilbake etter blomstring for en del av grenene begynner å bli noe ulenkelige, og da er det vel ikke lenge før den bare blir grønn og bærer blomster ytterst i greintoppene.

Her gjelder det å være føre var, men noen full foryngelsesskjæring blir det nok ikke. Til det er greinene fortsatt for levende og spenstige. Det er ikke mye tørt å se.

Spireaen er syn så lenge den står med det hvite overdådige blomsterfloret. Det varer bare så altfor kort.

Men da står andre spireabusker klare til å overta. Også de hvite.

Hva de heter vet vi ikke for de er ervervet litt her og litt der.

Og deretter kommer rosespirea og ulvespirea.

Spirea gjør inntrykk slik det også må ha gjort på Knut Hamsun som i diktet Skjærgaardsø skriver:

Her var jeg kanskje

i tidens morgen

som hvit spirea

engang å finne.

Vakkert tenkt.

Kommunal kompost

Foto: Kow d.e. 2009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Hageavfallet blir til kompost som blir til jord. Det gjærer allerede i den oppmalte haugen.

Nederst: Slik ser det ut som leveres inn.

Kompost er å skynde på naturens eget kretsløp.

Alle hageeiere burde ha en eller flere egne kompostbinger.

Men ikke alt avfall egner seg for hjemmekompostering.

Da er det fint å ha et sted hvor man gratis og til en hver tid kan levere slikt som man av forskjellige grunner ikke makter å ta seg av selv.

Det har vi i vår kommune, og det fungerer aldeles utmerket.

Noen trosser reglene og slenger fra seg ting som ikke med det største velvilje kan sies å komme fra hagen, og fin ved, tjukke stokker og røtter som kan ødelegge den store, dyre kverna, ligger blant greiner, kvist og kvas, men slik vil det alltid være.

Noen har tyngre for det enn andre.

Men stort sett fungerer ordningen fint, og selv om vi har én varmkompost og to kaldkompostbinger i vår hage, og bruker alle tre, benytter vi oss av det kommunale "mottaket" både titt og ofte.

Finnes det ikke noe slikt tilbud der du bor?

Ta et initiativ.

Det er ikke noe "nedverdigende" i å levere på den kommunale hageavfallsplassen.

Selv de grønneste og de mest økologiske av oss kan gjøre det.

Med god samvittighet!

Bra med blåbær?

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det ligger an til en god blåbærhøst i vår hage.

I fjor ved disse tider registrerte vi entusiastisk at det så ut til å bli bra med bær på vår skoghageflekk.

Det ble det ikke.

En hard og langvarig tørkeperiode tok knekken på både blomster, kart og en del planter.

Noen tyttebærplanter fikk ulivssår, men blåbærriset er grønt på ny og har både blomster og begynnende kart.

Så kanskje blir det bær med masse antioksidanter til barnebarn og besteforeldre til sommeren.

Villjordbærene som vi har hjulpet naturen med å fordele noen her og noen der både i sol og skygge, er frodige og fine de også.

Så hvis sommeren holder hva våren lover, kan det bli mange røde og blå gleder for de fem minste.

De tre voksne barnebarna har et mer avslappet forhold til skogsbærene, mens besteforeldrene - og spesielt "Moff" - har bevart et romantisert syn på små fingre som ivrig finner søte skogsbær i det sommerlig grønne.

Hvis nå bare ikke tørken kommer og slukker gleden slik den gjorde i fjor.

Snileplagen: Jeg klipper dem i to

Foto: Kow d.e. 090409 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagen er full av slike glupske, slimete kryp. I tørt være ser det "fredelig" ut, men når det regner, kommer de fram - i store mengder.

Det regner ute, og jeg har vært en tur gjennom hagen med saksa og klipt sniler.

Jeg visste ikke at jeg var så moderisk.

Selvfølgelig har jeg avlivet sniler før. Mange også.

Men jeg merker at jeg liker det.

Kanskje ikke akkurat det å drepe, men å fjerne en "fiende", en trussel mot plantene.

Henrettelsene skjer med kaldt blod og uten betenkeligheter eller vemmelse.

Det vet jeg ikke om jeg er så fornøyd med.

Jeg klipper snilene i to.

Før puttet jeg dem deretter i do. Noen går den vegen nå også, men en del lar jeg ligge igjen godt synlige - for snilene og for meg.

Etter kort tid kommer artsfrendene for å forsyne seg av restene, og da blir de klipt i to de også.

Kort prosess.

Jeg synes at iberiasnilene er mørkere i år enn tidligere.

Selvfølgelig er det fortsatt en del som er lysere brune slik "alle" var da de viste seg her første gang, men overvekten er nå betydelig mørkere.

Skyldes det naturlig utvalg?

Er det m.a.o. et ledd i tilpasningen til norske forhold?

Eller hva er forklaringen?

Se forøvrig innlegget Kan ungdomsskolene lage sniledugnad? fra bloggen DrøbakNotater som jeg også lager.

Rabarbra

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nydelig rabarbra til syltetøy og suppe.

Rabarbra (Rheum rhaponticum) er på mange måter en miskjent plante. Jeg skriver "plante" fordi jeg ikke vet om den er grønnsak eller frukt. Det kan ikke hagelitteraturen fastslå med sikkerhet heller.

Før i tiden - dvs. fra slutten av 1800-tallet og til et stykke etter 2. verdenskrig - ble rabarbra brukt i enhver husholdning med respekt for seg selv. I Sarpsborg hvor jeg hadde min barndom, var den å finne forvillet ved gamle hustufter - f.eks. på husmannsplassene hvor det paradoksalt nok var sparsomt med frukt og bær og andre nyttevekster enn poteter, gulrøtter og kål.

I den moderne villahagen har den mange steder måttet vike plassen for gressplen og prydplanter.

Der hvor den finnes, er det i dag mest ungene som nyter de velsmakende stilkene som de dypper ettertrykkelig i sukker.

Og så blir den brukt til rabarbrasuppe som spises i forbindelse med stekt makrell, selvfølgelig. Det er en tradisjon mange opprettholder.

Men rabarbra kan med fordel brukes til så mye mer. Rabarbrakake og syltetøy f.eks.

Men rabarbra bør i motsetning til så mye annet vi dyrker, ikke høstes om høsten, men om våren og forsommeren. Etter St. Hans blir den gjerne "treen" og inneholder visstnok også mer av den skadelige oksalsyren som ellers befinner seg i bladene.

Dessuten trenger den å få beholde stilker og blader for å kunne produsere opplagsnæring som den skal leve av og produsere på grunnlag av, neste vår.

Det finnes flere sorter rabarbra. Den vi har, er rød nederst og grønn lenger oppover på stilken. Det er nok den vanligste. Den beste skal imidlertid være den som er rød hele vegen.

Hva vår rabarbra heter, vet vi ikke. Vi har som vanlig ikke kjøpt, men fått. Våre planter er formert ved rotdeling av en plante i mine foreldres hage, og de har som flere andre av plantene i vår hage, fulgt oss fra bosted til bosted. Dvs. at vi har tatt med rotdeler når vi har flyttet.

Vi har aldri hatt noe problem med å få rabarbraen til å vokse. Den står nå i skyggen på nordsiden av huset, noe verken vekst eller smak synes å ta skade av. Den er ikke merkbart surere enn rabarbra dyrket i sol. Jordsmonnet er åpenbart heller ikke viktig, men vi gir den litt kompost rundt røttene år om annet.

Sykdom har vår rabarbra aldri vært plaget av, men i år var to av de første stenglene som kom, en dag "brukket" ned, og det var tydelige "kloremerker" eller merker av små tenner, nederst på stilkene.

Hvem som har gjort det, skulle vi gjerne vite. Mennesker er det nok ikke.

Sommerfuglbusken har klart seg

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Buddleiaen har overlevd en hard vinter og kommer bra selv om jordsmonnet er galt og plasseringen tvilsom.

Vinteren var hard.

Først var det barfrost. Deretter kom snøen i store mengder.

Vi har en liten sommerfuglbusk (buddleia davidi, formodentlig "Ile de France") eller høstfivrelsbusk som den kalles på rotekte norsk.

I vår hage er den tre somre gammel.

Først stod den og sturte og lurte på om den skulle like seg der den var kommet. Så i fjor hadde den tydeligvis bestemt seg for å gjøre det beste ut av det. Den vokste og den blomstret da sensommeren og høsten kom.

Prosjektet virket lovende, og vi fryktet at den tunge snøen kunne komme til å sette en stopper for den positive utviklingen. Ja, at den beint fram skulle sette den litt skjøre planta med den gebrekklige greinene tilbake til utgangspunktet.

Men nei. Etter hvert som snøen forsvant, dukket fivreldbusken fram like hel, uten synlig brekkasje, og ny tilvekst er så avgjort i gang.

Enda jordsmonnet ikke er det beste. Det bør være lett, næringsrikt og godt drenert med høy PH-verdi, og vokseplassen må være godt beskyttet mot kulde og vind, fastslår "Alt om hagen" og "Norsk Hageleksikon" er enig.

Godt drenert er det. Hvordan PH-verdien er, vet vi ikke, men jorda er avgjort ikke lett. Den er tvert i mot tung leire med et topplag av plenjord, og busken står på plenen riktignok litt gjemt bak noen weigela og spirea, men tross alt med luftig utsikt over Oslofjorden.

Ingen ting er, som sagt, skadet i løpet av vinteren. Trolig burde vi likevel skåret den noe tilbake for å få en tettere og frodigere buske, men det får vi tenke litt på. Kanskje bør den få utvikle seg på egne vilkår nok en sesong, før vi blander oss inn i naturens gang.

Trolig blir det sånn. Dessuten har vi sansen for det individuelle, ustyrlige og ikke altfor friserte og uniformerte. Når det gjelder busker og vekster i hagen, vel å merke.

Lavendelen kraftig beskåret

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Lavendelen ser ikke pen ut etter beskjæring, men det tar den garantert igjen.

Vår erfaring er at lavendelbusken kan - og bør - skjæres kraftig tilbake hvis den skal bli frodig og blomsterrik.
Her er vi på ny i konflikt med Norsk Hageleksikon som sier: "Hard tilbakeskjæring av gamle planter som er blitt strantete og nakne nedentil, er sjelden vellykket. Plant heller nye."
Vi har imidlertid erfart at slik beskjæring som bildet ovenfor viser, gir en lubben og livskraftig plante. Det har den i alle fall gjort hittil.
Men vil man ha nye planter, kan man lett lage stiklinger av grønne skudd ut på sommeren. Stiklingene liker sandholdig jord.
Vår buske har hittil vært spart for gråskimmel som er en sopp som lett kan ødelegge lavendel.
Det kan skyldes at vi med hard hand fjerner døde plantedeler og fornyer ved "brutal" beskjæring.
Ekte lavendel (Lavandula angustifolia eller officinalis som den også heter) er en flott pryd- og nytteplante.
Den har vakkert bladverk og pene blomster, og hele planta dufter godt.
Derfor forsvarer den en plass både i staudebedet og i urtebedet i kjøkkenhagen.

Vipeegg

Foto: Kow d.e. 040509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fritillaria meleagris, også kalt Vipeegg, er en både vakker og morsom plante, men blomstrer av alt for fort.

I vår familie har vi ikke noe særlig greie på kongelig hodepryd, men har likevel vanskelig for å forstå hvorfor Fritillaria meleagris kalles kongekrone. At artsfrenden Fritillaria imperialis bærer navnet keiserkrone, er lettere å skjønne,
Vi foretrekker navnet Vipeegg på vår Fritillaria. Det understøttes av såvel fasongen som av det melerte kamuflasjemønsteret på den varieteten vi har. Men det finnes også andre fargevarianter.
Vi har en eneste plante, og den står ved foten av to klematisplanter - en gullklematis og en Jackmani.
Der trives den tilsynelatende godt, for den kommer igjen frodig og fin hvert år, men blomstringstiden er kort.
Man må derfor skynde seg og nyte synet av dem mens man har dem.
"Juni," skriver Norsk Hageleksikon lakonisk.
Hvis det sikter til tiden for blomstringen er det sterkt misvisende.
Hos oss blomstrer Fritillariaen i begynnelsen av mai slik bildet over disse linjene viser.

Pinseliljer

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pinseliljene er fine, men altfor mange knopper tørker inn i stedet for å folde seg ut mot sol og varme.

Vi har noen fine pinseliljer.
Dvs.: De som springer ut, er vakre og dekorative, men hvert år er det en del knopper som tørker inn.
Norsk hageleksikon skriver at "blinde knopper" kan skyldes tørke - særlig tett inntil husvegg - eller frost.
Frost er det trolig ikke. Det ser vi av at de fleste knoppene jo resulterer i blomster, og av de øvrige vekstene i umiddelbar nærhet.
Våre narsisser står imidlertid inntil husveggen, men nettopp derfor er de hvert år blitt vannet rikelig. I år har vi vannet enda mye mer enn vanlig. Dessuten har det regnet flere ganger, og det har vært skikkelig vått i bedet.
Pinseliljene er en av de få vekstene i vår hage som rådyrene lar stå i fred. Det gjør dem spesielt kjærkomne. Det er derfor ekstra ergerlig at flere knopper gir opp på halvvegen.
Noen blomster har allerede brutt ut av "hamsen" uten å folde seg ut ennå. Trolig åpner de seg straks varmen kommer.
I dag regner det imidlertid og er kjølig, så vi får smøre oss med tålmodighet.
Vi venter i spenning.

Flattrykt gyvel

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen klemte gyvelen flat.

Som vi fryktet ble gyvelen deformert for godt. Det sørget all den tunge snøen for. Se innlegget Brukket ned av snøen

Ikke lar den seg rette opp heller. Dvs.: I noen grad kan stammene løftes opp, men rettes helt opp og bindes til en staur, kan de f. eks. ikke. Da brekker de.

Vi har tøyd så langt det lar seg gjøre. Det hjelper litt, men ikke mye. Vi får likevel binde opp så mye vi kan av hensyn til de japanske kvedebuskene som befinner seg under.

Vi må nok fram med hagesaksa etter blomstring, og så får vi satse på at nye skudd skyter fra rota slik at vi har en "ny" gyvel på plass neste år og i årene som kommer.

For den er flott da, når den er på sitt guleste.

Men i år blir det stusselige greier.

Gravmyrt: Pene blomster, men ...

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gravmyrt har vakre blomster, men sprer seg uhemmet.

Når man tar i bruk en ny tomt og skal lage hage "i en fei", er man ofte ikke så nøye på plantevalget.

Det viktigste er at det blir planter i bedene og blomster som man kan glede seg over.

Derfor fikk gravmyrten innpass på steder i vår hage for 25 år siden, hvor den ideelt sett ikke burde vært.

Slik "skjødesløshet" kan straffe seg.

Man bør være nøye med hvor man setter hva.

I Norsk Hageleksikon blir gravmyrt (Apocynaceae) presentert som lite herdig i vårt klima, men det gjelder i alle fall ikke den varieteten vi har. Trolig er det Vinca Minor, eller Vanlig gravmyrt. Den klarer seg tydeligvis under alle forhold.

Vinterdekking er anbefalt, men det har den aldri fått hos oss, og det har gått svært så bra.

Men så bor vi altså ved Oslofjorden.

Skjønt barfrosten kan vel være like hard her som mange steder i innlandet. I alle fall i følge gradestokken.

Problemet med gravmyrt er at den sprer seg så ut over alle grenser ved hjelp av rotdannende stengler.

Den er lett å rive opp, men kommer igjen og fortrenger nesten alt annet hvis den får holde på.

Spesielt inne i mellom buskroser, rose- og ulvespirea og andre steder hvor det er vanskelig for "gartneren" å komme til, overtar den raskt hegemoniet.

Vår gravmyrt kommer fra barndomshjemmet til min kone hvor de hadde en del gamle kulturplanter som i sin tur kom fra hagen til hennes besteforeldre.

Hennes bestefar var fetter av en av mine oldefedre så planta har blitt i familien, kan man si.

Grevlingen herjer

Foto: Kow d.e. 040509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Dette synet møtte oss i dag tidlig. Grevlingen har endevendt plenen i løpet av natta.

Det er ingen små "rifter" i plenen det dreier seg om. Noen av hullene er minst 10 cm dype.

Noen morgener er verre å våkne til enn andre.
F. eks. når man ser ut på hagen og plenen som er frodigere og grønnere enn på flere år, og ser at grevlingen har vært der og endevendt den i løpet av nattetimene.
Det er ikke første gang.
Tvert imot så har det vært en tradisjon gjennom flere år, men i fjor ble noen av skadevolderne i området "tatt ut", som det kalles, og vi hadde forhåpninger om å bli spart for slike ødeleggelser i år.
Men nei.
Noen "eksperter" mener at grevlingen leter etter oldenborrelarver i plenen, men hvor sannsynlig er det at det finnes slike larver der flere år i trekk?
Etter at grevlingen har vært og forsynt seg gang på gang gjennom flere år?
Hva annet er det som trekker på akkurat vår plen?
Skjønt naboene blir ikke spart de heller.
Det skal være to større grevlinghi med flere individer i hver på to sider ikke altfor langt fra vår hage.
Vi antar at unger og ungdyr følger de eldre og lærer hvor det skal graves.
Nye generasjoner er m.a.o. trolig opplært til å vandalisere vår plen som en naturlig del av sin matauk.
Vi har forsøkt å stenge av.
Vi har lagt ut gjenstander på plenen for å vanskeliggjøre adgang og graving.
Ingen ting nytter.
Er det noen der ute som har probate hjelpemidler?

Jordbær i krukke

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jordbærkruk-ka brukes for første gang til jordbær-planter. Om det blir bær, gjenstår å se.

Vi har en jordbærkrukke.
Den har vi hatt i mange år, og den har vært i bruk hver sommer - men ikke til jordbær.
Som regel har den hatt en margeritt på toppen og lobelia på "balkongene".
Det har vært riktig fint, men i år tenkte vi å gi jordbærene en sjanse.
Det er villjordbær det er snakk om.
Vi har satt noen her og der rundt om på tomta, og etter en litt nølende start har de slått rot og spredt seg på de fleste steder tilsynelatende uavhengig av jordsmonn og lysforhold.
Bær bærer de også.
Det kan barnebarna våre bekrefte.
Nå får vi se om vi kan overraske med jordbær fra krukke.

Potetene i jorda

Foto: Kow d.e. 030509 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Her var det jordbær. Nå er det potetåker.

Nederst: I det store karet er det også poteter. Jorda i det vesle karet er til "hypping".

Potetene er i jorda.

Det skjedde den siste dagen i april.

Den som planter ut sist, har gleden lengst, heter det.

Vi er usikre på om det også gjelder for poteter.

Men bare de er modne før frosten kommer, er det greit med litt sein våronn.

Det er så mye som skal gjøres på kort tid.

Jordbærene som måtte vike plassen for potetene, har nå fått ny vokseplass.

Vekselbruk er trolig bra for jorda - og det som dyrkes.

Vårt vanlige "potetjorde" er et plastikkar med plass til 5 poteter.

Det er i bruk i år også.

Vi fyller noen centimeter med jord i bunnen, setter potetene og fyller på litt jord på toppen.

Når potetriset stikker opp av jorda, fyller vi på mer.

Slik fortsetter vi ut over sommeren og høsten.

Påfyllingen er vår form for "hypping".

Litt verre blir det kanskje å få hyppet opp skikkelig skikkelig høyde rundt de 16 potetene som står i det tidligere jordbærbedet.

Det er hyppingen som "lurer" plantene til å sette underjordiske skudd med potetknoller opp over stengelen.

Liten høyde gir få poteter.

Settepotetene får ingen form for gjødsel, men jorda er blandet med kompost.

Vi driver med andre ord økologisk.

Nå gleder vi oss til å se de første bladene stikk opp gjennom jordlaget.

Vakker, blå Muscari

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene gnagde av bladene så snart snøen forsvant og bladene viste seg over bakken, men det hemmer tydeligvis ikke blomstringen.

Perleblomst heter i følge Norsk Hageleksikon, Muscari, og tilhører slekten Liliaceae.

Våre er trolig Muscari armeniacum, Armenperleblomst.

Det er en fargesterk og vakker blomst i en tidlig vårhage som ikke har så mange blomstene ennå.

Perleblomst er hardfør og villig, vokser i all slags jord, og setter et utall av sideløker.

Ja, det går så vidt at det fort oppstår plass- og næringsmangel slik at plantene ødelegges av sin egen produktivitet.

Det kan vi bekrefte.

Vi hadde noen i en skråning mellom busker av buskrosene Pink Grotendorst.

Der egnet de seg dårlig.

Da vi tok dem opp, dekket de store felter hvor de stod så tett at det knapt var jord i mellom.

Perleblomst kan bli angrepet av "gråskimmel" forteller leksikonet.

Det har vi til nå vært spart for.

Gullbusk

Foto: Kow d.e. 020509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythiaen er fin akkurat nå.

Forsythia kalles Gullbusk, og i disse dager gjør den rett og skjel for navnet.

Den står helt inntil innkjørselen, og etter blomstring vokser den ut over alle grenser.

Den blir klipt hardt for å skåne bilene som kjører ut og inn til gårdsplassen.

Det er trolig derfor den blir så tett og fin og så overstadig full av blomster.

Ellers har Forsythia en tendens til å utvikle lange, tynne stammer og greiner og bli "strantete" som man sier.

Vi foretrekker den lubne varianten.

Det finnes flere varieteter og fargenyanser.

Hvilken vi har, vet vi ikke.

Forsythia setter rotskudd, men de er velkomne og lette å ta hånd om.

De vokser ikke så dypt, og vil man bli kvitt dem, er det bare å dra dem opp - kanskje med litt hjelp av spaden.

Selv har vi forsynt barn og kjente med rotskudd.

Avkom etter vårt tre finnes både her og der.

Vi har et par "egenproduserte" selv også.

Busken vi har, var en gang rotskudd i min mors hage.